Min historie om fattigdom, fremmedgjøring og håp

Følelsen av å være annerledes

Familien fant sikkerhet i Peshawar, Pakistan, men kampen for å overleve fortsatte.

– Levekårene var vanskelige for oss. Alt var nytt, og vi hadde mistet inntektene og ressursene våre - generelt var det en vanskelig situasjon, sier Noor.

– Det var en synlig forskjell mellom livene våre som flyktninger og livene til de lokale. Som tenåring forstår du ikke helt dette med levekår, rettigheter og så videre, men jeg husker fortsatt hvordan vi slet med å skaffe mat.

– Mange kvelder hadde vi bare en kopp te, uten sukker. Jeg er ikke glad i disse minnene. Nå, som voksen, lurer jeg stadig på hvor vanskelig det må ha vært for min mor, familien min og andre afghanere, og hvor vanskelig det fortsetter å være, sier han.

Noor husker at han ble behandlet som "annerledes", som om han egentlig ikke hørte hjemme. Skolen han gikk på var en skole for flyktningbarn, drevet av en humanitær organisasjon.

– Skolen ga oss en følelse av utenforskap. Jeg husker godt forskjellen mellom meg selv og de pakistanske barna som skulle gå på pakistanske skoler. De var godt organisert og hadde uniformer, skinnende sko og gode notatbøker. Ting et barn gjerne ville ha på skolen! Men vi hadde ingenting av det, sier Noor.

Fremmedgjort i eget land

Noors familie vendte til slutt tilbake til Afghanistan, omtrent ti år etter at de først flyktet. Landet føltes forandret. De følte seg forandret.

– Det var vanskelig å venne seg til det nye miljøet på grunn av de sosiale forskjellene mellom oss og samfunnet ellers i Afghanistan. Våre perspektiver var forskjellige. Landet var i en ny situasjon etter konflikten, og folks tankesett bar preg av det, forteller Noor.

Han sier det tok mange år for familien å integrere seg fullt ut i sitt eget samfunn.

– Vi følte oss fremmedgjort fra vårt eget samfunn, noe som til tider var en merkelig følelse og vanskelig å håndtere, sier han.

Fast bestemt på å hjelpe andre

Noor jobber nå som områdesjef for Flyktninghjelpen i Afghanistan, inspirert av sin egen erfaring med å være flyktning.

– Jeg har så mange minner fra den tiden som motiverer meg til å jobbe med humanitært arbeid, sier han.

Noors første jobb i Flyktninghjelpen var i utdanningsavdelingen.

– Jeg ønsket å si fra, og fortelle om mine personlige erfaringer med hvordan pensum og undervisningsmetoder påvirker barn på barneskolen. Og også om hvordan skolene vi gikk på ikke hadde tilstrekkelige tilbud. For eksempel manglet det hygiene- og sanitæranlegg, drikkevannspunkter og aktivitetsområder, sier Noor.

– Men mer enn noe annet var det svært få som satset på integrering. Det var så synlige forskjeller mellom flyktninger og lokalbefolkning, når det gjaldt levekår og utdanning.

– Jeg kan ikke huske at det var noen konkurranser eller akademisk utvekslingsbesøk til noen av de pakistanske skolene eller universitetene som oppmuntret til integrering eller forståelse av hverandre. Det var ingenting som hjalp oss flyktningbarn med å finne vår plass i Pakistan, eller i vårt eget samfunn i Afghanistan, sier Noor.

Noor husker den uvanlige måten klassen hans ble undervist i matematikk i Pakistan. Han lærte å legge til og trekke fra ved hjelp av ammunisjon, rifler, granater og kniver som eksempler. – Vi hadde for eksempel spørsmål som: "Hvis du har fem kuler og skyter fire, hvor mange gjenstår?"

– Et barn skal kunne se seg selv som voksen i lokalsamfunnet, og skal kunne sette seg mål. Det fantes ikke noe slikt på den tiden, sier han.

Blir hørt, til slutt

Noors historie er for tiden en del av en utstilling i Storbritannias Imperial War Museum North: Aid workers: Ethics under fire. Han er også med i en kort BBC Ideas-film, Why do aid workers risk their lives to help others?, som har blitt laget om utstillingen.

Noor sier at det er en ære å bli anerkjent på denne måten.

– Det gjør at vi kan bli hørt og formidle krigens grusomme realitet. Hvordan det føles å være flyktning og hva som kan gjøres for å stoppe det, sier han.

– Det er vår kollektive plikt å fortsette å redde liv, og å lytte til enkeltpersoner og samfunn som føler seg forsømt, eller som har blitt fordrevet fra sine hjem og lever i kaotiske situasjoner. Vi må sørge for at stemmene deres blir hørt, sier Noor.