Sudan

De menneskelige kostnadene ved ekstremvær etter flom

Gebremedhn (62) er bekymret for at familiehjemmet skal bli oversvømt i det kommende regnværet. Byggematerialer bestående av strå og en plastpresenning er ikke motstandsdyktige nok til å utstå den nådeløse syklusen av intense flommer og påfølgende gjørme. Denne isolerte leiren i østlige Sudan er hva Gebremedhn kaller sitt hjem.

Han er, sammen med sine tre barn og kone, en av 58,401 etiopiske flyktninger som bor i Sudan. De aller fleste bor i to isolerte leirer i østlige Sudan: Um Rakuba, og Tundaydbah, hvor Gebremedhns familie bor.

Gebremedhn (62) ved hjemmet sitt i Tunaydbah. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Hver gang det regner frykter jeg at regnvannet skal bli for kraftig til at bakken absorberer alt, og at det kommer til å ødelegge hjemmet mitt og alle eiendelene våre, sier Gebremedhn.

Ekstremvær er et problem i Sudan. Langvarige regnbyger, som starter i mai og varer til oktober, har de siste årene økt i intensitet, med gjentakende og plutselige flommer. I følge UNHCR er Sudan et av landene som er mest sårbare for klimaendringer, og minst forberedt på å tilpasse seg konsekvensene. Dette kjennes på kroppen av flyktningene i Tunaydbah-leiren.

Tunaydbah er bygd på jordbruksland, noe som gjør leiren utsatt for flom og gjørme i regntiden. Bildet fra september 2021. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Å bo i gjørme

Her i Tunaydbah er store deler av året preget av gjørme.

Folk sier de føler seg glemte og neglisjerte. Leveforholdene er vanskelige. Leiren er bygd på landbruksjord, noe som fører til store utfordringer i regntiden. Bakken blir omgjort til gjørme når regnet kommer, og å bevege seg rundt på området blir nesten umulig.

Regntiden er rett rundt hjørnet. For å gjøre hjemmene mer motstandsdyktige mot det tøffe været har Flyktninghjelpen delt ut materialer som trepåler, plastpresenninger og gressmatter. Disse materialene gjør at familier, som Geberemendhns familie, kan forsterke hjemmene sine.

Frykten for regntiden er likevel konstant, på grunn av jordbrukslandet som utgjør fundamentet for leiren. Flyktninghjelpen har arbeidet med å grave dreneringer og å forhøye deler av området for å begrense skadene av flommene.

En annen bekymring er de sterke stormene som følger regnet. I den nærliggende Um Rakuba-leiren, også i østlige Sudan, bygde Flyktninghjelpen 1,000 semi-permanente «tukuler», runde hjem som er typiske for den lokale kulturen i regionen. Hånd i hånd med flyktningsamfunnet, og med støtte fra UNHCR, bygde Flyktninghjelpen tukulene ved hjelp av murstein og høy. Den mer motstandsdyktige strukturen sørger for at hjemmene ikke blir feid bort over natten av stormene som herjer.

Flyktninghjelpen bygde 1,000 semi-permanente ‘tukuler’ i den nærliggende Um Rakuba-leiren, som nå er bedre skikket til å utholde ekstreme værforhold. Foto: Flyktninghjelpen

Hygiene og helseutfordringer

Når Tunaydbah-leiren er oversvømt blir det veldig utfordrende å bevege seg rundt på leiren for å hente vann, bruke latrinene, komme seg til skolene eller å nå andre nødvendige tjenester. Hygiene- og sanitærforholdene i leiren er ekstremt dårlige, noe som resulterer i hyppige utbrudd av sykdommer som kolera og malaria. I regntiden blir de nye dammene av regnvann okkupert av mygg, og flommene ødelegger latrinene.

Gebremedhns kone, Tshay, bekymrer seg for effekten regntiden har på barna.

Tshay (45) er bekymret for barnas sikkerhet og helse når det regner. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg frykter for barna mine når det regner, sier hun.

– Jeg håper det blir fred i landet mitt, så jeg kan ta med barna tilbake.

En allerede vanskelig situasjon blir verre

Ekstremværet gjør en vanskelig situasjon enda verre. Angst og fysisk ubehag legges til en allerede ekstremt stressende og nedbrytende tilværelse.

Traumene fra å ha flyktet, og den smertefulle familieatskillelsen dette førte med seg, spiser seg innpå alle familiemedlemmene – uavhengig av været.

Azeb (14) hjemme i Tunaydbah flyktningleir i østlige Sudan. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

Azeb (14) husker tilbake til den dagen hun måtte forlate hjemmet sitt i Tigray-regionen i Etiopia. En voldsom borgerkrig hadde brutt ut, og utbredt vold tvang familien hennes på flukt. Sammen med foreldrene og to søsken måtte Azeb legge ut på den vanskelige reisen mot trygghet i østlige Sudan. De påfølgende dagene reiste de til fots gjennom villmarken, en reise preget av sterke følelser. Følelser som ble forsterket av et smertefullt farvel.

Azebs eldre søster, som var gravid og allerede hadde flere barn, var ikke i stand til å legge ut på den fysisk krevende reisen. Familien ble tvunget til å etterlate henne.

– Når jeg tenker på hjemme husker jeg søsteren min. Vi måtte forlate henne sammen med barna sine, sier Azeb.

De savner henne hver dag.

Rebel (til høyre) sammen med søsteren Donat (2). Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen

– Jeg hørte eksplosjonene, og jeg var redd. Faren min sa at vi måtte dra nå, så vi dro, sier Rebel (11). – Men jeg savner storesøsteren vår.

Gebremedhn sier at han tenker på barnebarnet sitt, og at han savner datteren hver eneste dag.

Stopp neglisjeringen

Historien til Gebremedhn og familien hans er virkeligheten for mange flyktninger i Sudan. Vi oppfordrer deg til å lese mer om vårt arbeid i Sudan, og hvorfor Sudan har blitt kalt en neglisjert krise i år.