I 2017 kom mange rohingyaer på flukt fra Myanmar via Shah Porir Dwip. Rohima (26) husker at hun tok imot grupper av flyktninger i den lille hytten sin.
– Vi delte den lille maten vi hadde med dem. Mennene sov i hagen, mens barna og kvinnene fikk plass inne, sier hun.

Livet er vanskelig for folk som Rohima. Her er lokalsamfunnene avhengige av Bengalbukta for mat og arbeidsplasser. Hver morgen drar mennene ut på havet. Da de ikke hadde strøm dro mennene ut i fullstendig mørke. Å holde kontakten med familiene på land var uaktuelt.
– Jeg måtte gå til den andre siden av øya for å lade telefonen min i en butikk. Noen dager orket jeg ikke, andre dager var det for mørkt. Uten telefonen er det umulig for meg å vite hvor mannen min er, spesielt i dårlig vær, forteller Rohima.

Elektrisitet hjelper ikke bare folk å holde kontakten med sine kjære. Nærmeste sykehus ligger sju kilometer unna, og i nødstilfeller er det umulig å ringe etter hjelp uten mobiltelefoner.
– Hvis noen plutselig skal føde midt på natten er ikke parafinlamper godt nok for jordmødrene, sier Rohima. Selv om enkelte deler av øya er tilknyttet strøm har de færreste husholdninger råd til det.
Ulykker forårsaket av dårlig belysning er vanlig. Isamon Bibi (59) brakk hoften da hun var på latrinerommet, og naboen Khoteja (62) viser oss et dypt kutt i høyre håndledd, som hun pådro seg da hun snublet i dørstokken en natt.

Mørket fører også til bekymringer.
– Jeg blir engstelig om natten. Spesielt når barnebarnet mitt går på toalettet utenfor. Det er helt stille, og det er helt mørkt, sier Isamon.

Lyset bringer glede
Men sakte endrer ting seg. Et solenergiprosjekt, støttet av det norske utenriksdepartementet, sørger nå for strøm til hjemmene på Shah Porir Dwip – for aller første gang.
Den dagen solcellelysene ble distribuert sto Isamon Bibi i kø og smilte. Barn freste rundt, lo, ropte og poserte for bilder.
Piuli, en jente på rundt 13 år, var ved distribusjonssenteret sammen med moren og broren. Et stort, lyst smil bredte seg over ansiktet hennes da hun så solcelleboksene. Piuli tok boksen fra moren, klemte den inntil brystet, og løp hjemover. – Hun er spent. Nå kan datteren min gjøre leksene sine om kvelden og forberede seg til timen, sa Piulis mor til Flyktninghjelpens medarbeidere.

Nesten alle de voksne i køen ble fulgt av smilende barn som løp av gårde med solcellepanelbokser, eller som Isamon Bibi kaller dem; “magiske bokser“.

To måneder etter utdelingen besøkte vi Shah Porir Dwip igjen for å se hvordan beboerne hadde det med sine nye lamper. Rohima fortalte at solcellene hadde gjort matlaging og barnepass enklere.
– Det sparer meg for 500 taka [rundt 6 USD] i måneden. Penger som jeg før måtte bruke på parafin til lamper. Nå kan også de eldre barna ta vare på de yngste, siden rommene ikke er mørke lenger, sier hun.
Mange andre foreldre var like lettet som Rohima. Pengene som spares kan de nå bruke på andre sårt tiltrengte ting. For innbyggerne i Shah Porir Dwip betyr 500 taka mat i 15 dager, eller tre måneder med skolepenger for barna deres.

Også fiskerne er lettet.
– Det har alltid plaget meg at jeg må forlate familien min alene. Kona mi er ung, og vi har ingen naboer som kan hjelpe henne. Natten er skummel. Men nå som vi har strøm i huset er jeg mindre bekymret. Jeg kan ringe kona mi hele dagen, sier Habibullah, en av de lokale fiskerne.

Men menneskene som bor i Shah Porir Dwip trenger mer hjelp. Det er behov for hygiene- og sanitæranlegg, vannkilder og tilgang til skikkelig utdanning. Det raskt skiftende klimaet forsterker utfordringene innbyggerne står overfor, og elveerosjon, flom og hetebølger blir mer og mer vanlig.
I 2022 skal Flyktninghjelpens operasjoner i Bangladesh fokusere på å hjelpe lokalsamfunn på landets sørlige kyst, inkludert Shah Porir Dwip. “Smarte løsninger“ skal hjelpe innbyggerne å bli mer motstandsdyktige mot virkningene av klimaendringer.