Åtte fortellinger om hjemlengsel

Mange bærer med seg levende minner – fra stedet de vokste opp, levde sine liv og så brått måtte forlate. I Jemen samles folk på flukt i leirene for å snakke om gode tider og dele håpet om å få tilbake en følelse av normalitet, om en dag å vende hjem.

Det siste året har vært relativt fredelig i Jemen, uten luftangrep eller store sammenstøt. Men andre farer truer, som landminer. Mange har ikke lenger et sted å bo i området i de flyktet fra. Hvis et hjem er ødelagt, eller det ikke finnes jobbmuligheter, er ikke trygghet alene nok for at mennesker som har blitt drevet på flukt skal kunne vende hjem.

Familier på flukt trenger også økonomisk støtte for å kunne reise tilbake til hjemmene sine. Men giverne har ikke forpliktet seg til å dekke mer enn en fjerdedel av det som trengs finansielt for å dekke grunnleggende behov i Jemen i år. Det gjør det vanskelig å hjelpe familier som ønsker å gjenoppbygge livene sine.

Vi har snakket med åtte familier på flukt i Jemen. De gir åtte ulike grunner til hvorfor de ikke kan vende hjem etter åtte år med konflikt.

Beskyttet sønnen sin: Suads mareritt

Suad Qaed opplevde sitt verste mareritt da væpnede menn raidet hjemmet hennes og prøvde å kidnappe hennes 14 år gamle sønn for å ta ham til frontlinjen. Minnene hjemsøker henne den dag i dag.

– For to år siden forsøkte væpnede menn å kidnappe sønnen min. Jeg løp etter dem og holdt fast armen hans. De prøve å overbevise meg om at han ville bli en helt om han kjempet, men jeg nektet å la dem ta ham med. Jeg sa at hvis de ville ta ham, måtte de ta meg også.

– De samme mennene fortsatte å angripe oss. De slaktet dyrene mine og truet med å ta sønnen min, så jeg bestemte meg for å flykte fra landsbyen og komme hit for at sønnen min skulle være trygg. Jeg kunne ikke miste sønnen min. Noen ganger våkner jeg midt på natten og begynner å lete etter ham. Jeg kan ikke dra hjem, for jeg har på følelsen at de når som helst skal komme og kidnappe sønnen min.

Fengslet og drevet på flukt: Ahmeds historie

Da en gruppe tok kontroll over landsbyen til Ahmed Ali (48) ble han fengslet og satt inne i fire år. Da han ble sluppet fri, flyktet han fra landsbyen sin og søkte trygghet i en leir i Al-Ma’afer-distriktet i Taiz, sørvest i Jemen.

– Jeg tok med familien min hit til leiren. Jeg vil heller bo i et telt enn å konstant være redd for å bli fengslet igjen. Noen slektninger forsøkte å overtale meg til å vende hjem, men det jeg opplevde i fengsel var så forferdelig at jeg ikke tør å ta sjansen.

– Hvis jeg drar hjem nå, kommer de til å fengsle meg igjen. Jeg kommer til å måtte tilbringe resten av livet mitt i fengsel. Jeg vil bli her i leiren til den dagen jeg dør eller til krigen tar slutt og det blir fred igjen.

Våpenhvilen i ruiner: Baheyahs sjokk

Baheyah Abdu (40) ble overlykkelig da hun fikk høre om våpenhvilen i fjor. Hun håpet det betød at hun endelig kunne vende hjem. Sjokket var stort da en nabo ble drept av en snikskytter dagen etter at han kom tilbake.

– Veien hjem er åpen nå. En nabofamilie tok med seg husdyrene og dro tilbake. Dagen etter gjette sønnen deres sauene på et fjell. En snikskytter skjøt og drepte ham på fjellet, og en annen ble drept nær huset sitt. Det føles ikke trygt å vende hjem når det er snikskyttere der. Hvis krigen tar slutt på ordentlig, vil vi dra hjem så fort vi får muligheten.

Tapte levebrød: Anwers kamp

Bonden Anwer Ahmed er i førtiårene. Han drev en gård med husdyr og solgte honning for å ta vare på familien på elleve. Da de måtte flykte, mistet han alt.

– For tre år siden var vi beleiret i hjemmet vårt i syv dager. Til slutt klarte vi å flykte til fots. Vi la alt bak oss. Jeg bygde opp inntektskilden min steg for steg ved å ha nok husdyr og bikuber, men jeg mistet alt på et øyeblikk.

– Jeg håper at jeg kan vende hjem en dag, men det er vanskelig å starte på nytt. Jeg er fortapt, og jeg har ikke penger til å bygge et nytt levebrød. Til og med hjemmet mitt er tomt. Her i leiren får vi litt hjelp, men hjemme får vi ingenting.

Dødelige landminer: Qaboolas dilemma

Qaboola Saif vil aller helst dra tilbake til det ødelagte hjemmet, men landminer tok livet av naboene hennes.

– Vi har forsøkt å vende hjem til landsbyen vår, men oppdaget fort at den er full av landminer. Jeg ønsket å dra tilbake selv om vi måtte bo under en plastduk, men det var ikke trygt. Landminer dreper alle som trår på dem, enten det er mennesker eller dyr. Jeg kjenner to naboer som ble drept av landminer. Vi ønsker ikke å møte samme skjebne. Det er ikke bare landminer på vei til landsbyen, men også inne i husene

Lønnen uteblir: Mohammeds sult

Mohammed Al-Jaradi er på flukt fra Hodeida vest i landet. Som ansatt i det offentlige har han ikke mottatt lønn på årevis. Hadde han reist hjem, ville han og familien sultet.

– Jeg forsørger syv, og lønnen min pleide å holde til det nødvendigste. I dag mottar jeg ikke lønn, og jeg er avhengig av gavmilde mennesker og organisasjoner som hjelper meg her i leiren. Hvis jeg vender hjem til landsbyen min i Hodeida, vil vi sulte i hjel. Det ikke er noen som hjelper oss der, og det er ingen ledige jobber.

Et hjem ved frontlinjen: Mariam har ikke adgang

Mariam Mohammed anser hjemmet sitt for å være det beste stedet i verden. Hun drømmer om å besøke landsbyen sin, om så bare er én gang i året, men den ligger ved en aktiv frontlinje og det er umulig å komme trygt frem.

– Ingen ønsker å forlate hjemmet sitt, vi ble tvunget på flukt. Det aller viktigste er at vi er trygge, og det er vi her. Hvis landsbyen vår var trygg, hadde jeg dratt hjem med det samme, men snikskyttere hindrer oss. Landsbyen ligger ved frontlinjen. Det var noen som forsøkte å dra hjem, men de ble drept. Så snart frontlinjen flytter seg vil jeg vende hjem, men akkurat nå er det ikke mulig.

Ødelagt hjem: Thakeers håp

Thakeer Al-Sabout er en fembarnsfar i trettiårene, og bor nå i et telt i en leir. Hjemmet deres ble ødelagt under kamper.

– Jeg dro hjem til landsbyen min, men oppdaget at hjemmet mitt var fullstendig ødelagt. Det er ikke mulig å gjenoppbygge det, for jeg har verken penger eller noen til å hjelpe meg. Jeg klarte så vidt å skrape sammen nok penger til å komme meg dit. Jeg håper at vi kan vende hjem en dag, for det er ingenting som gjør deg så glad, og får deg til å føle deg så trygg, som å være hjemme. Men jeg får det ikke til på egenhånd.

Kutt i finansieringen til hjelpearbeidet i Jemen vil få katastrofale følger. Les vår generalsekretær Jan Egelands kronikk i Al Jazeera.