En mørk dag i Zalas liv
***
Det var morgen, klokka var åtte, og sola var på vei opp et sted ute på landsbygda i Afghanistan. Elevene, fulle av latter og glede, var på vei til klasserommet på det lokale utdanningssenteret til Flyktninghjelpen.
Som engasjert lærer ventet jeg spent på at de skulle komme.
Da elevene kom inn i klasserommet én etter én, var det en følelse av harmoni og respekt i luften. Alle hilste på meg med "Asalaamu-alikum-warahamatullah," en tradisjonell islamsk hilsen, og ba om tillatelse til å komme inn. Med et varmt smil ønsket jeg dem velkommen inn og oppfordret dem til å finne sine vanlige plasser.
Midt i praten la jeg merke til at en av mine flinkeste og blideste elever, Zala (11), kom sent.
Jeg skjønte at noe var galt da jeg så det tårevåte ansiktet hennes. Bekymret nærmet jeg meg henne forsiktig og spurte hvorfor hun var forsinket.
Zala var taus et øyeblikk, overveldet av følelser. Til slutt tok hun mot til seg og fortalte noe dypt urovekkende – faren hadde solgt henne.
Jeg ble sjokkert og lei meg da hun fortalte dette. Jeg ba henne om å utdype hva som hadde skjedd, i et forsøk på å forstå omfanget av situasjonen hennes.
Med tårer i øynene fortalte Zala om familiens fattigdom og deres daglige kamp for å dekke de mest grunnleggende behovene. Moren var alvorlig syk og trengte medisinsk behandling, noe som bidro til å øke byrden. Til tross for at faren ba om hjelp i lokalsamfunnet, kom det ingen hjelp, og familien var dypt fortvilet og sårbare.
Noen valgte å utnytte den vanskelige situasjonen til Zalas familie og foreslo et arrangert ekteskap. I et desperat behov for økonomisk støtte gikk faren motvillig med på det.
– Fattigdommen har fått meg til å glemme min lille datters barndom, og jeg har allerede signalisert at jeg går med på det. Långiverne ber meg om å betale tilbake lånene, sa faren.
Zala så smerten i morens øyne og tårene som rant. Moren ga motvillig sitt samtykke, i håp om at dette ekteskapet kunne gi datteren stabilitet og en lysere fremtid.
Neste morgen, da Zala sto utenfor hjemmet sitt med ryggsekken, dukket det opp en liten bilkonvoi med mer enn ti personer. Zalas far var både bekymret og overrasket, men på avstand presenterte han henne stolt som deres fremtidige svigerdatter. Overveldet og sønderknust gikk Zala til timen sin, tynget ned av de tragiske omstendighetene.
Som læreren hennes hadde jeg hatt gleden av å være vitne til Zalas gode utvikling opp gjennom årene. Vårt forhold gikk langt utover klasserommet, for vi forsto hverandres utfordringer og støttet hverandre.
Da jeg hørte den hjerteskjærende historien hennes, klarte jeg ikke lenger å holde følelsene tilbake. Overveldet av sorg forlot jeg klasserommet og søkte trøst i armene til moren min. Der lot jeg tårene flyte fritt mens jeg delte den tragiske historien med henne.
***
Denne situasjonen er ikke uvanlig i Afghanistan, der økende fattigdom driver foreldre til å ta umulige valg for å overleve.
– Det afghanske folket trenger langsiktige og bærekraftige løsninger for å få slutt på den humanitære krisen, sier Neil Turner, Flyktninghjelpens landdirektør i Afghanistan. – Flyktninghjelpen oppfordrer myndighetene i Afghanistan til å overholde sine forpliktelser overfor befolkningen om tilgang til humanitær hjelp og utdanning for kvinner og jenter.
Afghanistans befolkning fortjener bedre, og vi kan gjøre bedre.