.jpg?width=768&height=513)
Er jeg blant den siste generasjonen utdannede kvinner i Afghanistan?
Forfatteren har valgt å være anonym.
***
– Du spurte meg hvordan jeg tror jeg kan bidra til å forandre livene til andre kvinner i Afghanistan. Jeg har tenkt lenge og grundig på hvordan min rolle kan være med på å forandre ting. Og mange tanker dukker opp i hodet mitt.
Jeg har bestemt meg for å fortelle om hvordan jeg kan bidra på den måten som oppleves mest privat, følsom og rørende for meg. Selv om jeg bekymrer meg for hvordan det vil bli tolket av omverdenen, føles dette som det mest naturlige å gjøre for en kvinne på min alder.
Hele livet har vært en kamp. For meg var livet planlagt. Foreldrene mine fulgte nøye med på hvilken fremgang jeg hadde i forkant av alle stadier av livet. Utålmodig ventet de på at jeg skulle begynne å krabbe, gå og snakke. De sørget for at jeg var trygg, sunn og frisk. På den tiden virket alt så vakkert…
Helt til jeg fant ut at dette bare var et obligatorisk og forberedende skritt for den neste, viktige fasen – det som for dem var selve hensikten med min eksistens.
Det gikk opp for meg. Plutselig og brutalt. Det minuttet jeg fylte tretten, forsto jeg at nå forventet man at jeg skulle bidra med husarbeidet. Det var aldri min favorittaktivitet, men jeg hatet det heller ikke. Og å se at de andre søstrene mine også måtte gjøre husarbeid, gjorde at jeg fant meg i det.
Men jeg forsto aldri hvorfor brødrene mine slapp unna. Dette var den første gangen jeg fikk beskjed om å aldri sammenlikne meg selv med menn. Jeg likte det ikke. Lite forsto jeg at husarbeid bare var begynnelsen…
Jeg var ikke fylt atten år engang, da samtalene om den gylne fasen begynte – giftemålsfasen. En fase som jeg mirakuløst har klart å utsette i elleve år nå.
Selvfølgelig har det at jeg har unngått ekteskap ført til at jeg har blitt hovedtemaet for sladder i nabolaget: Jenta i slutten av tjueårene som enda ikke er gift. Jenta som jobber med internasjonale organisasjoner og som studerer på privat skole. Det er veldig vanskelig å forklare hvordan jeg hadde det på den tiden. Men nå vet jeg at den overveldende følelsen var en følelse av at jeg ble gjort til offer for undertrykkelse og mangel på rettferdighet.
Jeg kjente på den følelsen lenge. Tenkte at ingenting kunne være så ille som dette. Helt til dagen kom da jenter i Afghanistan ikke lenger fikk lov til å studere.
Hvis jeg skal beskrive hvordan jeg har det nå, vil jeg si at det er en kombinasjon av å kjenne på et privilegium (det at jeg fikk studere da jeg hadde sjansen) og en skyldfølelse over at andre jenter som meg ikke er i stand til, og ikke lenger har muligheten til å studere. Og jeg kjenner på en hjelpeløshet. Hjelpeløshet når jeg ser på mine yngre søstre og vet at jeg ikke har makt til å endre på noe.
Og til slutt, kjenner jeg på spørsmålet om jeg fortjener å være blant den siste generasjonen av utdannede kvinner i Afghanistan.
Hva betyr egentlig alt dette? Står utdannede afghanske kvinner i fare for å bli utryddet? Og hva er mitt ansvar?
Jeg starter med meg selv. Jeg leser så mange bøker jeg kan. I hjertet mitt reflekterer jeg over noen av rådene jeg fikk fra en av mine favorittlærere og en rollemodell. Hun pleide å si: «Syv timer søvn er sløsing av tid, når du kan bruke to av de timene på å lese». Det viste seg at hun hadde rett.
Jeg begynte å undervise søstrene mine så godt jeg kunne – jeg delte denne velsignelsen som kunnskap jo er. Sakte, men sikkert så jeg hvordan de sugde til seg lærdommen. Det var en fantastisk forvandling.
Dette ville jeg ta videre. Jeg begynte å arbeide i en av de største internasjonale hjelpeorganisasjonene i verden – en som tok til orde for bedre tilgang til utdanning. Nå ble jeg vitne til samfunnsmessige endringer, gjennom en organisasjon som arbeider i henhold til de humanitære prinsippene. Og her er jeg nå. Jeg fant veien. Ingen kan ta det fra meg.
Den 24. desember 2022 utstedte de-facto Taliban-myndighetene i Afghanistan en landsdekkende ordre som forbyr alle kvinner å jobbe – inkludert hjelpearbeidere.
Det var et av mitt livs største sjokk. Men ut fra egne erfaringer har jeg lært at ingen kan hindre meg i å arbeide, snakke, lære. Verden er tøff, men den har gjort meg like tøff. Jeg nekter å gi opp. Jeg skal overvinne dette. Og jeg er klar for hva enn som kommer.