Et nytt liv i Lviv
Kreative Larysa
En av de som bor her er Larysa (57). Hun organiserer kunstterapi for barn, og har klart å forhandle med bystyret for å hjelpe mennesker å finne et sted å bo. Hun har også startet en bedrift som sysselsetter mennesker på flukt.
– Jeg vil bare jobbe i landet mitt og betale skatt, sier hun. Øynene lyser av nysgjerrighet og ideer. Hun viser oss julelekene hun har laget sammen med barna.
Larsya kommer fra Mariupol. Hun er ivrig etter å fortelle historien sin. – Vi ønsker å fortelle hva som skjedde med oss. Vi ønsker å rope så verden hører oss og stopper krigen.
De seneste årene har Larysa vært vitne til en voksende hjemby med renoverte skoler og sykehus, etablerte turistruter, og veier som har blitt reparert. Alt forandret seg 24. februar 2022.
Bare fem dager etter at krigen startet var hele byen under beleiring. På grunn av den konstante beskytningen ble kritisk infrastruktur fort ødelagt. Folk mistet tilgang til elektrisitet, vann, oppvarming og gass allerede de første dagene i mars. Nettverk og internett forsvant også. På kort tid sto byen i en humanitær krise.
Larysa husker kulden en kveld hun sto utenfor butikken sin da en familie kom forbi, kun ikledd pysjamas og sandaler. De hadde ingen andre steder å gå. I løpet av de første dagene av krigen bodde 20 barn og voksne i butikken til Larysa. Innen en uke ble det vanskeligere og vanskeligere å finne noe å spise. Flere flyttet til sentrum og bodde i butikker, kinosaler, på skoler og sportsklubber. Larysa bodde i sentrum, i nærheten av Folketeateret, og hørte missilene som ble sluppet over byen hver dag. De lokale myndighetene forsøkte å skaffe vann og mat, men etter hvert ble det umulig for dem også. Fire lastebiler med nødhjelp ble strandet utenfor byen.
Larysa husker hvor farlig det ble å se etter mat. Butikkene og markedene var under sterk beskytning, og man risikerte å aldri komme hjem igjen.
– Barna gråt og spurte etter mat. Hvordan forklarer man situasjonen til barn når de er sultne og vil spise? Jeg kommer aldri til å glemme det.
Forlot marerittet
3. mars ble Larysas stesønn hardt skadet da han lette etter vann sammen med kompisen sin. Kompisen ble drept.
Stesønnen ble reddet av en forbipasserende som tok ham med til sykehuset. Larysa minnes med et tungt hjerte: – Legene var ekte helter. Det kom mange skadde mennesker. Det rant blod på sykehusgulvet. – Legene sov ikke på flere dager. Folk fra byen tok med bensin for å sikre at generatorene fungerte slik at sykehuset kunne fortsette å være i drift.
Skaden til stesønnen ble verre. Han fikk blodforgiftning. Men det var umulig å forlate byen.
Den 15. mars flyktet en konvoi med tusenvis av biler og mennesker, inkludert Larysas familie, langs kystveien for å nå regjeringskontrollerte Zaporizhzhia. I løpet av natten ble konvoien angrepet ved det uoffisielle overgangspunktet. Slitne og redde klarte de til slutt å nå byen rundt klokken 04.00. Med hjelp av frivillige ble Larysas stesønn overført til sykehuset i Lviv, og deretter videre til Tyskland for akuttkirurgi.
Omkring 20.000 mennesker gjennom den “grønne korridoren” fra Mariupol den dagen. Mer enn 4.000 privatbiler forlot byen i retning Zaporizhia, via Berdyansk og Mangush. Innen 18. mars hadde rundt 40.000 mennesker forlatt byen.
– Da vi forlot Mariupol kom folk fra nabolandsbyene og ga oss små pakker. Vi visste ikke hva som var inni, men så vi egg, brød og salo (griseflesk).Vi hadde ikke sett ordentlig mat på en stund, og luktene gjorde oss nesten kvalm.
Samtalen lyses opp av musikk som kommer fra krisesenterets kantine. Utenfor kantinen står et skilt som annonserer rimelige måltider. Da Larysa og familien kom til Lviv lette de etter et sted å spise billig, og de endte opp med å bo på krisesenteret.
– Jeg elsker Lviv. Det er første gang jeg er her, og jeg er overrasket over hvor vakker byen er. Folk er veldig imøtekommende her. For oss er det vårt andre hjem, sier hun.
Kunstklasser for barn
Larysa organiserer kunstterapitimer for barn fra Izium, Kharkiv og Kyiv. Klassene varierer; fra akademisk maling og oljemaling til å lage juleleketøy og dekorasjoner. Hun viser oss juleleketøyene; de er laget av tøy som er fra bruktbutikker eller som har blitt donert fra en klesfabrikk. – Jeg så de redde øynene til barna, og ønsket å organisere kunstterapi, så jeg kunne distrahere dem fra krigen, sier hun.
Smilende Olena
Olena (33), mor til to barn, bor også på et krisesenter. Som Larysa, er også Olena fra Mariupol, og klarte å forlate den beleirede byen den 26. mars.
Den første dagen av krigen samlet Olena og familien hennes det de trengte og flyttet fra Primorsky-distriktet til et tryggere sted i byen. Uten tilgang på strøm og vann var de heldige som bodde i nærheten av en vannkilde, forteller Olena.
Ikke alle kom tilbake etter å ha hentet vann. Likevel var situasjonen her langt bedre enn i mange andre deler av byen. Olena forteller hvordan slektningene hennes måtte drikke vann fra radiatorene etter at de andre vannkildene hadde tørket inn.
– Barna forlot ikke huset på minst en måned. Jeg gikk ut for å lage mat på bålet utenfor, og mannen min dro for å lete etter dagligvarer, sier Olena. – Jeg likte å være ute ved bålet. Det var varmt, og det var andre mennesker der, så jeg følte meg ikke så alene. Olena var vitne til mye grusomt; en bygning som brant ned med mennesker inni, bomber som landet like ved, lik som lå på gaten dekket med hvite lakener. Å se bygninger kollapse etter bombeangrep, gjorde dem redde for å gå ned i kjelleren og bli begravet levende. – Jeg kan ikke forestille meg å sitte i kjelleren under vrakrester og ikke kunne høre barna mine, sier Olena.
– Jeg er redd for lukkede rom. For meg var det lettere å oppholde seg i gangen i leiligheten.
– Jeg var redd for å legge meg, for jeg visste at flyene ville dukke opp rundt klokken 02.00 og bombingen ville starte. Det eneste jeg kunne gjøre var å dekke for ørene og prøve å sovne. Å vente på at bombene skulle lande så ut til å ta en evighet.
Nytt liv i vente
Olena og familien prøvde å forlate Mariupol, men uten internettforbindelse og med konstant bomberegn var det umulig å få tilgang til noe informasjon. Var du heldig nok til å være rundt mennesker som visste noe, hadde du en sjanse.
26. mars begynte Olena og mannen hennes å reise til fots, til noen hjalp dem med å forlate byen. De måtte bli i ikke-statlig kontrollerte Berdyansk, fordi de ikke kunne reise uten bil. Hver dag ventet de på evakueringsbusser, uten hell. En dag fortalte en person dem om busser som gikk fra den nærliggende landsbyen. – Vi kom til landsbyen klokken 6, og ventet til klokken 14.30 hver dag. En dag var vi så heldige å se bussene. Endelig kunne vi dra.
En lang og utfordrende 15 timers reise med bil førte dem først til Zaporizhzhia og Kamyanske (i Dnipro oblast) og senere til Lviv. Uten penger og uten et sted å bo var Olena og familien klare til å sove på gulvet i soveposer, men med hjelp fant de plass i et av krisesentrene.
Olena møtte Flyktninghjelpens team for å melde seg på et pilotprogram som gir mennesker på flukt inne i landet økonomisk hjelp til å leie bolig. Programmet ble lansert ved utvalgte krisesentre og kan utvides i fremtiden dersom det kommer inn nok midler.
Olena beskriver tilværelsen i Lviv som lykkelig og håpefull. Hun studerer ved universitetet og mannen hennes jobber. Datteren hennes elsker å ha på seg den ukrainske nasjonaldrakten og å synge sanger. Sønnen hennes går på skolen. Han liker de andre barna og lærerne der.
– Jeg savner havet. Jeg savner det varme og solrike været i Mariupol. Jeg savner ingen praktiske ting, men jeg savner venner og bekjente. Fortiden er borte, jeg har forsonet meg med dette. Jeg har et nytt liv her.
Samtalen må plutselig avsluttes når vi blir avbrutt av en luftangrepssirene.
– Hva ønsker du deg mest?, er det siste spørsmålet jeg stilte før vi måtte gå.
– Jeg vil at krigen skal ta slutt, jeg vil ha stabilitet – at mannen min og jeg har en jobb og et hus, at vi kan planlegge en tur til Frankrike til våren, et bedre liv – det er det jeg ønsker for fremtiden.
Mot slutten av dagen traff missiler energiinfrastrukturen i Lviv, og etterlot byen uten strøm og vann.
“Nei, jeg vil smile gjennom mine tårer,
synge min sang der ondskapen styrer.
Håpløshet, et trofast håp som jeg alltid beholder.
Jeg vil leve! Forsvinn, sorgfulle tanker!”
Contra Spem Spero, av den ukrainske forfatteren Lesya Ukrainka