Sudan: Oppdateringer fra bakken

Bakri*, hjelpearbeider for Flyktninghjelpen i Sudan

Mandag 24. juli. Sted: Al Fahser, Darfur

De siste 100 dagene har vært veldig, veldig forferdelige. Vi hører lyden av harde kamper og skudd nå og da, men så blir det stille. Prisene på varer er nå nesten ti ganger høyere enn før krigen, og vi har ikke tilgang til markedet. De fleste markedsplassene er stengt. Det er en veldig forferdelig og uutholdelig situasjon. Her i Al Fasher, er det kontrollposter nesten hver 300 kilometer fra de andre stedene. Jeg bor i den østlige delen av Al Fasher, så jeg syns situasjonen er veldig vanskelig og skummel. Folk bærer våpen over alt, og det er ingen garanti for at vi overlever de neste 24 timene. Det er slik vi føler det. Dette er sånn situasjonen er generelt, men vi håper at ting vil endre seg.

Familien min er ikke hos meg nå. Jeg har flyttet dem til et område som er litt tryggere. Før krigen forventet jeg at noe kunne skje, så jeg har et lager av mat, og skifter den ut fra tid til annen. Jeg har ikke strøm i det hele tatt. Jeg bruker solenergi, men vi opplever et enormt press fra nabolaget, for alle vil lade telefonen sin. Alle. De trygler oss om å lade telefonene deres. Så det er litt bråkete, men du kan ikke nekte eller si nei, jeg kommer ikke til å lade den for deg. Dette er kulturelt, vi har denne typen samarbeid mellom naboene.

Og når det gjelder mat, har jeg nok mat, men den vil ikke vare i mer enn to måneder. Jeg snakker om det store flertallet av befolkningen som virkelig lider. Alle naboene mine, der jeg opprinnelig bodde, har flyttet til samlingsplasser og skoler i den sørlige delen av Al Fasher. Ungdomsskolene er blitt omgjort til samlingssteder (uformelle bosetninger). De er altså på flukt i eget land. Jeg har besøkt dem flere ganger, og dessverre får de ikke dekket sine grunnleggende behov. Ikke noe vann, ingenting. Bare noen få tiltak fra lokalbefolkningen og nabofolket der. De hjelper flyktningene med sin egen mat - de deler maten sin med dem. Og i regntiden, med mygg og fluer, lever de i en svært, svært, svært vanskelig situasjon. Og de som er naboene mine, vegg i vegg, har flyttet til dette området fordi de ikke har noe annet sted å dra.

Ahmed Omer, jobber med kommunikasjon

Tirsdag 2. mai, 21:34 østafrikansk tid. Sted: Um Rakuba flyktningleir i Gedaref

I dag, 2. mai, besøkte kollegene mine og jeg Um Rakuba flyktningleir i delstaten Gedaref. Det er første gang vi er her siden kampene brøt ut 15. april. Det er her rundt 20.000 etiopiske flyktninger har bodd siden de flyktet fra konflikten i Tigray i november 2020. Som forventet så vi en blanding av elendighet og lykke i ansiktene til folket der. Den forverrede situasjonen i leiren generelt var imidlertid tydelig.

Leiren ligger svært langt unna hovedbyen Gedaref – midt i ørkenen nær den etiopiske grensen. Likevel har flyktningene i Um Rakuba-leiren fortsatt merket konsekvensene av krigen i Khartoum, rundt 550 kilometer unna.

Det har nesten ikke kommet noe humanitær bistand til leiren de siste ukene, ettersom veiene til leiren ble ansett som utrygge. Markedene i leiren har også blitt hardt rammet av inflasjon som følge av de skyhøye prisene i Gedaref, Madani og Khartoum, og at transportprisene har økt med hele 100 prosent.

Prisene er ikke så høye som i byene, men her i leirene har flyktningene knapt muligheter til å tjene til livets opphold eller få endene til å møtes. Bevegelsesfriheten deres utenfor leiren er begrenset, og de er i stor grad avhengige av humanitær bistand.

Her er en oversikt over prisene fra markedet i Um Rakuba, sammenlignet med prisene for bare tre uker siden (100 SDG = 0,17 amerikanske dollar):

• Drivstoff kostet før 2.300 SDG per gallon (3,785 liter). Nå koster det 15.000 SDG for samme mengde.
• Mel kostet 400 SDG per kg, nå koster det 800 SDG.
• Brød kostet 50 SDG, nå er prisen 100 SDG.
• Sukker kostet 500 SDG per kg, nå er prisen 1.000 SDG.
• Drikkevann kostet 400 SDG per fat, nå er prisen 600 SDG.
• Løk kostet 5.000 SDG, nå er prisen 7.000 SDG.

Hver dag kommer det nye flyktninger til leiren fra Khartoum. Dette er en stor omveltning fra situasjonen de siste to årene, da menneskene der prøvde å flykte fra leiren for å få et bedre liv i hovedstaden. Men leiren er full. Mange flyktninger mangler husly, og grunnleggende tjenester er overbelastet.

Um Rakuba er bare én av de tre leirene vi støtter i østlige Sudan. En kollega som besøkte Tunaidbah-leiren, en leir i en enda mer avsidesliggende del av delstaten, sa at situasjonen der er enda verre. Vi forventer også en svært vanskelig situasjon i den minste leiren i Babikri, nærmere grensen.

Under mitt besøk i Um Rakuba snakket jeg med folk der og så frykten og nøden i øynene deres. Dette er flyktninger som flyktet fra en rasende konflikt i Etiopia for to år siden. Nå ser de landet de har søkt tilflukt i kastet inn i en voldelig konflikt, og levekårene deres blir verre igjen.

Dette er overveldende. Ikke bare opplever sudaneserne en humanitær katastrofe. Men flyktningene i Sudan opplever også at livene deres nok en gang rystes. Denne konflikten har ingen grenser.

Ahmed Omer, kommunikasjonskoordinator

Mandag 24. april, 13:27 østafrikansk tid. Sted: Gedaref, Sudan

Vi klarte å komme oss til Wad Madani i dag for å få en oversikt over hvilke behov folk har. Byen ligger rundt 160 kilometer fra hovedstaden, og tusenvis ankommer fra Khartoum hver dag.

Det er kaotiske tilstander. Vi ble fortalt at det er mange sørsudanske, somaliske, etiopiske og jemenittiske flyktninger som også har begynt å flytte på seg.

De fleste som er drevet på flukt er kvinner og barn, og situasjonen er alvorlig. De er slitne, utmattede og sultne, ettersom de fleste har gått hele veien fra Khartoum.

Blant de mest presserende behovene er mat og vann, såpe og klær, da mange ikke har ekstra skift med seg. De trenger også myggnett fordi mange sover ute på grunn av varmen.

Lokale innbyggere og myndigheter prøver å finne ly til dem, og organiserer steder der de nyankomne kan bli tatt imot. Noen bor hjemme hos folk, andre er innkvartert på ungdomsherberger og på skoler.

På veien tilbake så jeg flere mennesker som dro mot Gedaref, inkludert utlendinger som har bodd i Khartoum. Veien var full av mennesker som dro østover.

Hamsa Alfakri, utdanningsassistant

Lørdag 22. april, 19:33 østafrikansk tid. Sted: Abu Halima, i utkanten av Khartoum

Dag åtte. Andre dag av Eid. Igjen ble de stridende partene enige om en våpenhvile, i tre dager i forbindelse med Eid, men skytingen fortsetter. Og det er verre. Skytingen skjer ikke lenger bare i hovedgatene. Væpnede menn fortsetter å kjempe inne i nabolaget, noe som setter oss i stor fare.

Jeg forstår ikke hvordan de kan være så uforsiktige overfor folket i Sudan. Hvordan kan de gjøre dette mot oss?

Jeg befinner meg i en situasjon der jeg stiller meg spørsmål som jeg ikke har svar på akkurat nå: Skjer dette virkelig? Kommer det til å bli borgerkrig? Er det ikke lenger trygt i Khartoum? Kommer jeg til å ha en jobb fremover? Hvordan skal jeg fullføre mastergraden min? Hvordan kan jeg oppdra datteren min i sånne omgivelser? Hvordan skal vi få fred? Eller bærekraftig utvikling? Hvordan skal vi gjøre verden bedre?

Jeg frykter for livene våre.

Jeg skulle ønske jeg kunne forlate dette landet med datteren min, og fullføre masterstudiet mitt i utlandet. Jeg begynner å bekymre meg for fremtiden vår, for min datters liv. Datteren min har ikke pass, og jeg vet ikke hvordan jeg skal få henne trygt ut av Sudan.

En bombe landet foran nabohuset vårt. Heldigvis landet den i hagen der det ikke oppholdt seg noen mennesker, og ingen ble skadet.

Hamsa Alfakih, utdanningsassistent

Fredag 21. april, 13:14. Sted: Abu Halima

I går, midt på dagen, lød det skudd fra naboens hus. Væpnede menn tok seg inn i naboens hjem. Da visste jeg at nå var det på tide for familien min og meg å komme i sikkerhet. Etter iftar (Iftar er kveldsmåltidet som bryter fasten og inntas etter solnedgang i den hellige måneden Ramadan) pakket vi raskt eiendelene våre. Vi dro til Abu Halima, som ligger 15 kilometer nord for Bahry, der det er mindre skyting og bombing. Vi søkte tilflukt hjemme hos en stor familie.

Før vi dro, snakket jeg med folk for å finne ut av hvor det var tryggest å kjøre. Heldigvis var veiene åpne, og det kom ingen jagerfly.

I dag tidlig våknet jeg til den fredelige lyden av fuglekvitter. Det ser ut til å bli en rolig dag, selv i andre områder av Khartoum.

Det store problemet er mangelen på bensin. Alle bensinstasjoner er stengt, og folk selger bensin på svartebørsen til ublu priser. I butikkene blir alle varene bare dyrere og dyrere, og hvis dette fortsetter kommer folk til å slite med å klare seg.

Jeg er også bekymret for flyktningene. Det er mer enn 300.000 flyktninger i hovedstaden. De siste ti årene har Khartoum vært et rolig sted, som har tatt imot både internt fordrevne og flyktninger. Nå har Khartoum blitt et sted som mennesker flykter fra – men hvor skal de dra?

Det er helt avgjørende at vi gir humanitær hjelp til dem som trenger det. Jeg håper at vi kan gjenoppta arbeidet vårt så fort som mulig slik at vi kan få hjulpet folk i disse vanskelige tider.

Thomas Okedi, leder Flyktninghjelpens arbeid i Darfur

Torsdag 20. april, 13:42. Sted: El Fasher, Darfur

I dag er den sjette dagen med kamper i Sudan. Jeg er i kontakt med andre humanitære organisasjoner i El Fasher, og over 900 000 mennesker på flukt i Nord-Darfur har ennå ikke fått hjelp.

Plyndring begynner å bli utbredt, og det er farlig å være der ute. 

Vi lever i ekstrem frykt, og situasjonen for de fattige i slummen i El Fasher og de internt fordrevne i Nord-Darfur er umenneskelig, uutholdelig og livsfarlig. Befolkningen i Sudan har umiddelbart behov for sikkerhet og tilgang til hjelp og ressurser.

Hamsa Alfaki, utdanningsassistent

Onsdag 19. april, 19:00. Sted: Khartoum

Det er allerede fem dager siden konflikten startet mellom den sudanske hæren og Rapid Support Forces, og den har dessverre ikke stoppet. Jeg føler meg ikke trygg i mitt eget hjem. Ingen føler seg trygge.

I går hørte vi om en våpenhvile mellom de to partene, og likevel kunne jeg fortsatt høre skytingen og bombingen utenfor huset mitt selv om det var ment å være rolig. Det var veldig nært, og det er skremmende. Folk blir drept og angrepet i sine egne hus av bomber og skudd, tilfeldige skudd.

Vi går tom for mat og vann, og vi har ikke strøm. Mange sykehus i Khartoum er ødelagt eller stengt. De som er åpne har også gått tom for forsyninger, og har verken strøm eller vann.

Vi er alle veldig bekymret, noen mennesker prøver å flykte til tryggere områder, men det er veldig risikabelt. Jeg håper ting blir bedre snart, vi holder ikke ut mye lenger under disse forholdene.

Mohammed Abdalaziz, leirdriftskoordinator

Onsdag 19. april, 14:30. Sted: Al Fasher, Nord-Darfur, Sudan

Om morgenen lørdag 15. april, mens vi var i gang med en workshop på kontoret, hørte vi at det var brutt ut kamper i Sudans hovedstad Khartoum. Vi forlot kontoret umiddelbart, kjøpte mat og vann og dro hjem. Noen timer senere hørte vi lyden av skudd fra vestsiden av byen, ikke så langt fra nabolaget vårt. Kollegene mine og jeg bestemte oss for å samles i en leilighet, lukke dører og vinduer og legge oss på bakken for å unngå tilfeldige skudd utenfra.

Vi tilbrakte 36 timer i den tilstanden, fastende og uten strøm. Vi hørte kontinuerlig skyting med lette og tunge våpen fra alle retninger.

Mandag dro vi til et tryggere hus hvor andre kolleger oppholdt seg. Vi gjør vårt beste for å spare på vann- og matforsyningene våre, og for å hjelpe hverandre. Jeg prøver å ringe familien min som er igjen i Khartoum så ofte jeg kan for å være sikker på at de er så trygge som mulig.

Jeg jobber med å koordinere arbeidet vårt i leirer for mennesker på flukt. Vanligvis er jeg i en av byens store leirer og prøver å sørge for at internt fordrevne har tilgang til de tjenestene de trenger. Men siden lørdag har det vært for farlig å gå ut, og all humanitær bistand er suspendert. Jeg prøver å holde daglig kommunikasjon med teamet mitt på 14 for å sjekke at de er trygge og har det bra. Jeg prøver også å få daglige oppdateringer om situasjonen i leirene, ved å ringe frivillige vi jobber med der. De fortalte meg at det er flere skadde i de forskjellige leirene i byen. Noen av dem begynner å få lite vann. Det gjør meg bekymret: den ene leiren har mer enn 44 000 mennesker, den andre mer enn 100 000. Og mennesker som nylig har blitt drevet på flukt har begynt å ankomme leirene. De er på flukt fra kampene i byen. Ingen av dem har fått hjelp.

Jeg ønsker virkelig å se slutten på denne konflikten snart, for å stoppe blodsutgytelsen og ødeleggelsene. Det er også avgjørende at kampene stopper slik at vi kan komme i gang igjen med å gi vår vanlige støtte til mennesker på flukt.

Tirsdag 18. april, 15:58. Sted: Gedaref, Sudan

Alhamdulilah! Familien min har endelig klart å skaffe nok drikkevann til flere dager. De fikk det i går fra en fabrikk i nærheten, én av fire fabrikker i det industrielle området nord i Khartoum som åpnet lokalene sine for å gi rent vann til folk som trenger det. Vannforsyningen i byen er fortsatt et reelt problem, og det kan fort utvikle seg til en katastrofe de neste dagene. Folk rapporterer om at en større vannstasjon ble truffet i de tidlige timene av konflikten.

Min høyeste prioritet nå er å flytte familien min til et tryggere nabolag. Det vil være den lengste reisen de noen gang har tatt, men det er nødvendig for at de skal være trygge.

Gedaref har blitt roligere, men vi kan fortsatt ikke dra til flyktningleirene. Vi har ikke besøkt dem siden forrige uke, og menneskene som bor der får ikke hjelp.

Det er viktig at vi får mulighet til å fortsette arbeidet vårt for mennesker på flukt, og at vi får trygg tilgang til områdene de befinner seg i. Jeg ber innstendig om støtte for å få til dette.

Jeg håper at denne situasjonen snart tar slutt. Jeg trenger å komme meg trygt hjem til familien min og gjenoppta arbeidet mitt i Khartoum.

Mandag 17. april, 15:21. Sted: Gedaref, Sudan

Jeg sitter fast her i gjestehuset vårt i Gedaref øst i Sudan, sammen med to kolleger. Jeg er i god behold.

Det som virkelig bekymrer meg, er at familien min befinner seg midt i den væpnede konflikten nord i Khartoum. Foreldrene mine sendte meg bilder av kulehull i husveggene og taket. Søsteren min, som var på besøk med sin fem måneder gamle baby, sitter nå fast der sammen med dem. De får ikke sove på grunn av lyden av skudd og bombeangrep. De er i ferd med å gå tom for drikkevann. Broer er stengt, det er farlig å gå ut i gatene. Et problem med vannet er i ferd med å forårsake kaos nord i Khartoum.

Jeg kan ikke dra fra Gedaref. Det er for farlig og vi forventer flere kamper. Jeg bor i Khartoum, men jeg kom hit til Gedaref for å dokumentere situasjonen til de etiopiske flyktningene og vårt arbeid i leirene.

Nå sitter jeg fast. Jeg er engstelig og føler meg hjelpeløs.

Hjelpearbeidet vårt er suspendert, og her i Gedaref når vi ikke frem til de 41.500 etiopiske flyktningene som vi hjelper.

Jeg håper denne konflikten tar slutt snart. Sudan er for sårbart til å tåle dette.