Hjelpearbeidere i Gaza er i stor fare på jobb mens ødeleggelsene pågår rundt dem, sier Salma Altaweel i Flyktninghjelpen.
Livet nord i Gaza: Har måttet flykte 10 ganger det siste året
Dette meningsinnlegget ble opprinnelig publisert i The Big Issue.
Min første jobb som hjelpearbeider var i 2008, samme år som vi opplevde de første angrepene i storskala i Gaza. Seksten år senere står verden rundt oss i flammer nok en gang.
Hver gang konflikten har eskalert i årene fra 2008 og til nå, har jeg alltid vært i stand til å komme meg ut og hjelpe folket mitt. Denne gangen har beleiringen av det nordlige Gaza ført til at jeg må oppholde meg i et leid hus i Gaza by. Utenfor vinduet ser jeg hauger av stein og restene etter en bombet bygning, som en gang var noens hjem. Situasjonen var vanskelig for 16 år siden, men nå er den uutholdelig.
Så mye har skjedd det siste året. Jeg husker fortsatt videomøtet 8. oktober i fjor med kollegene mine i Flyktninghjelpen om vår respons på en mulig krise. Bare noen minutter inn i møtet ble nabolaget mitt i Gaza by bombet. Ved midnatt ble vi varslet av det israelske militæret om at området skulle gjøres om til en militær operasjonssone. Den natten dro vi hjem til foreldrene mine, men bare to dager senere ble vi beordret til å dra igjen. Det tok ikke lang tid før huset mitt ble bombet, sammen med mange andre hus i området.
Det første spørsmålet jeg stilte meg selv var: “Hvorfor? Hva har vi gjort?”. Siden da har vi måttet flykte 10 ganger til. Vi flyktet til fots mens vi ble beskutt. Kuler fløy. Vi tok bare med oss det aller viktigste og det vi kunne bære. I mange måneder var en batteridrevet radio vår eneste mulighet til å kommunisere med omverdenen. Vi hadde aldri trodd det skulle bli slik. Det føltes som å leve i en hule, isolert fra resten av verden. Eksplosjoner var alt vi kunne høre, og lukten av krutt var overalt.
Etter hvert som månedene går, blir livet stadig mer uutholdelig i det nordlige Gaza. Vi har levd under en beleiring fra Israel i 17 år, men dette er første gang vi virkelig møter alvorlig sult og mangel på mat. Uten tilstrekkelig med vann, står mange i fare for å dø av dehydrering. Det finnes nesten ikke frukt og grønnsaker på markedene nordpå, så folk er avhengige av hermetisk mat. Prisene på markedet er skyhøye: En kilo poteter koster nå rundt 865 kroner, og en eske med 30 egg koster 1.158 kroner.
Dette meningsinnlegget ble opprinnelig publisert i The Big Issue.
Min første jobb som hjelpearbeider var i 2008, samme år som vi opplevde de første angrepene i storskala i Gaza. Seksten år senere står verden rundt oss i flammer nok en gang.
Hver gang konflikten har eskalert i årene fra 2008 og til nå, har jeg alltid vært i stand til å komme meg ut og hjelpe folket mitt. Denne gangen har beleiringen av det nordlige Gaza ført til at jeg må oppholde meg i et leid hus i Gaza by. Utenfor vinduet ser jeg hauger av stein og restene etter en bombet bygning, som en gang var noens hjem. Situasjonen var vanskelig for 16 år siden, men nå er den uutholdelig.
Så mye har skjedd det siste året. Jeg husker fortsatt videomøtet 8. oktober i fjor med kollegene mine i Flyktninghjelpen om vår respons på en mulig krise. Bare noen minutter inn i møtet ble nabolaget mitt i Gaza by bombet. Ved midnatt ble vi varslet av det israelske militæret om at området skulle gjøres om til en militær operasjonssone. Den natten dro vi hjem til foreldrene mine, men bare to dager senere ble vi beordret til å dra igjen. Det tok ikke lang tid før huset mitt ble bombet, sammen med mange andre hus i området.
Det første spørsmålet jeg stilte meg selv var: “Hvorfor? Hva har vi gjort?”. Siden da har vi måttet flykte 10 ganger til. Vi flyktet til fots mens vi ble beskutt. Kuler fløy. Vi tok bare med oss det aller viktigste og det vi kunne bære. I mange måneder var en batteridrevet radio vår eneste mulighet til å kommunisere med omverdenen. Vi hadde aldri trodd det skulle bli slik. Det føltes som å leve i en hule, isolert fra resten av verden. Eksplosjoner var alt vi kunne høre, og lukten av krutt var overalt.
Etter hvert som månedene går, blir livet stadig mer uutholdelig i det nordlige Gaza. Vi har levd under en beleiring fra Israel i 17 år, men dette er første gang vi virkelig møter alvorlig sult og mangel på mat. Uten tilstrekkelig med vann, står mange i fare for å dø av dehydrering. Det finnes nesten ikke frukt og grønnsaker på markedene nordpå, så folk er avhengige av hermetisk mat. Prisene på markedet er skyhøye: En kilo poteter koster nå rundt 865 kroner, og en eske med 30 egg koster 1.158 kroner.
Deler av dagene våre ligner slik de levde i gamledager. Om morgenen samler vi ved til matlaging og bading. Barn står i lange køer i flere timer for å få tak i litt vann eller et varmt måltid. Kvinner bruker mesteparten av tiden sin på å lage brød, vaske klær for hånd, eller tilberede et magert måltid.
Så mange uskyldige palestinere har blitt drept, inkludert søsteren min, Rola. Hun fulgte Israels evakueringsordre og flyktet fra Gaza by, sammen med titusenvis av andre, til Deir al-Balah. Der skulle det være trygt, men som det har vist seg, finnes det ingen trygge steder i Gaza. Mannen hennes ble også drept, og de tre barna deres ble skadet. De er nå blant de tusenvis av barn som er blitt foreldreløse som følge av denne krigen.
Det som er så uvanlig med denne endeløse sirkelen av blodsutgytelse, er at det ikke ser ut til å være noen forskjell mellom sivile, hjelpearbeidere og væpnede menn. Det virker som det å drepe har blitt en rutine. Tusenvis, inkludert barn, har blitt drept i israelske angrep i flyktningleirer, på skoler og overfylte tilfluktssteder.
Hundrevis av hjelpearbeidere har også blitt drept, noe som gjør Gaza til det farligste stedet i verden for hjelpearbeidere. Selv når hjelpeorganisasjoner følger reglene og ordre fra det israelske militæret, er vi ikke trygge.
Nord for Wadi Gaza, hvor jeg befinner meg nå, har vi nylig begynt å gjenoppta aktiviteter for første gang siden oktober i fjor. Det er ekstremt farlig, og vi opererer i veldig begrensede områder. Mine kolleger i sør, som har blitt drevet på flukt og opplevd store personlige tap, insisterer på at de ikke vil la seg skremme. De jobber utrettelig for å levere rent drikkevann og gi barna et sted å leke. Likevel har innsatsen vår i stor grad blitt hemmet av Israels restriksjoner og fravær av lov og orden. Våre team i det sentrale Gaza har måttet flytte på seg mange ganger, noe som øker usikkerheten rundt tilgangen på hjelp.
Ødeleggelsene har forårsaket ufattelig store lidelser på tvers av klasse, tilknytning og yrke. Som hjelpearbeidere som er hindret i å utføre jobben vår, føler vi en ekstra byrde. Vår plikt som palestinske humanitærarbeidere er å forbedre liv og gi håp, og denne plikten er viktig for oss å gjennomføre.
Vi føler at verden har forlatt oss. Vi har lært å ikke holde pusten lenger, men vi fortsetter å håpe at verden fortsatt vil ta til fornuften og hjelpe oss å finne en måte å få slutt på dette blodbadet. Israels beleiring av folket må slutte og nødhjelp må komme frem til de som mangler mat og syke barn som venter bare noen få kilometer unna.
Meld deg på nyhetsbrevet vårt for å lese flere historier fra hele verden.