Jeg er fra Honduras, fra Choluteca-regionen. En dag tidlig i 2018 var jeg i en butikk i landsbyen min for å kjøpe mat, da noen gutter kom for å rane stedet. De angrep meg, og jeg ble skutt fire ganger. Takket være et mirakel er jeg fortsatt her og kan fortelle historien. Det jeg ikke visste da, var at dette bare var begynnelsen på mange vonde opplevelser – og ikke engang den verste.
– Det eneste alternativet var å forlate landet mitt
Da jeg kom til kreftene igjen, fikk jeg vite at de lette etter meg. Så jeg flyttet til en annen del av Honduras. Der møtte jeg Claudia. Vi forelsket oss og fikk datteren vår.
Vi dro tilbake til hjembyen min, men jeg ble fortsatt trakassert, så jeg meldte fra. Det gjorde situasjonen enda vanskeligere. Etter det var de enda mer interessert i å ta livet av meg.
Vi dro til et annet område, hvor vi i noen år fant litt fred. Men vi levde alltid litt i det skjulte. Så var det noen som fortalte dem hvor vi var. Vi måtte flykte igjen. Jeg innså at mitt eneste alternativ var å forlate landet. Det var slik vi havnet her i Tapachula i Mexico.
Reisen vår begynte med at vi krysset grensen fra Honduras til Guatemala. Der hadde vi det fryktelig vanskelig. Det spilte ingen rolle at vi hadde passene våre: Politiet stoppet oss alltid, tok oss av bussen og tok penger fra oss. De sa til oss "Dere har ikke noe her å gjøre, dere er her ulovlig." Og sånn fortsatte det. Derfor tok det lengre tid enn planlagt.
– Jeg meldte fra. Det gjorde situasjonen enda vanskeligere. Etter det var de enda mer interessert i å ta livet av meg.
Kidnappet i Mexico
Til slutt kom vi til elven Suchiate (ved grensen mellom Guatemala og Mexico). Vi kom uten å vite noe om hvordan det var der. Da vi var over, ventet en ung mann på oss. Senere fant vi ut at han var fra en kriminell gruppe.
De lurte oss og sa at de drev med trygg transport. Så tok de oss med og låste oss inne i et hus der det var væpnede menn. De fortalte oss at vi måtte betale 2.000 meksikanske pesos (omtrent 1.100 norske kroner) per person hvis vi ville komme oss ut derfra – og vi var tre personer. På det stedet var det kanskje rundt 150 eller 180 mennesker i samme situasjon, inkludert barn, kvinner og eldre mennesker, som var sultne og tørste.
Vi klarte å få noen slektninger til å sende oss penger. De tok meg med for å hente pengene, mens Claudia og datteren min ble igjen i huset der vi ble holdt som gisler. Det var veldig vondt for meg å forlate dem, men jeg måtte gjøre det. Vi var allerede desperate – veldig skitne, sultne og tørste. Det vondeste er at mange ikke hadde penger til å betale og ingen som kunne sende dem penger. Så lenge de ikke betaler, tror jeg ikke at de kommer ut derfra.
Da vi betalte, fikk vi et stempel på armen og ble tatt med til en park i Tapachula. Der fikk de oss til å spille inn en video der vi måtte si at vi anbefalte dem, at de er veldig bra folk og at arbeidet de gjør er utmerket. Denne videoen som de laget av oss, og som de lager av mange mennesker, viser de til andre migranter for å lure dem og kidnappe dem også. Det var slik de overbeviste oss.
I Tapachula tenkte jeg at noen i parken kanskje kunne hjelpe oss med å finne et billig sted å sove, så vi spurte rundt, men det hjalp ikke. De anbefalte et sted som vi leide for 500 pesos (omtrent 275 norske kroner) per natt. På den tredje dagen hadde vi hverken penger eller noe å spise, så vi ville dra. Men eieren sa at vi måtte betale 500 pesos ekstra per person for å dra, for at vi ikke skulle komme til skade om vi ønsket å fortsette ferden.
Det var flere mennesker der med barn, familier som kom som oss, og som måtte betale 3.000 pesos fordi de var seks personer. Folk gråt. Det kom varebiler og tok med seg de som ikke betalte. Disse menneskene ble ført bort. Mennene skulle låse dem inne til de sendte dem pengene.
– Vi dro fra Honduras for å finne trygghet, slik at vi kunne jobbe og leve i fred.
Slik overlevde vi
Så hvordan har det seg at jeg er her og kan fortelle dere om alt dette? Vi ble reddet av en venn som fortalte oss om muligheten for å søke asyl her i Tapachula. Det reddet oss, for han sa til de som holdt oss fanget at vi skulle bli her, og at vi ikke skulle fortsette ferden [til Nord-Mexico].
Det er derfor jeg er takknemlig for støtten fra Flyktninghjelpen. Vi har hatt det vanskelig her. Noen ganger spiser vi bare én gang om dagen, men det finnes alltid gode mennesker som deler med oss.
Vi dro fra Honduras for å finne trygghet, slik at vi kunne jobbe og leve i fred, enten her i Mexico eller i USA. Vi føler oss ikke trygge her fordi vi vet at disse folkene [angriperne fra Honduras], disse gruppene, er store, og nå som vi har vært i hendene på disse folkene [den meksikanske gruppen], er alt som skal til at de dukker opp her eller skjønner at vi er her. Hvis det skjer, er det slutt. De flytter mye rundt på seg fra Honduras, så jeg tror det er de samme kriminelle gruppene derfra. Vi er i fare her på grunn av det.
Hvis vi får asyl, hvis vi får muligheten, vil vi dra til USA. Eller vi kan også bli i Mexico, men ikke her [Tapachula], fordi vi ikke føler oss trygge.
Hva drømmene mine er? Jeg vil gjerne ha min egen frisørsalong, og jeg vil skape en bedre fremtid for meg selv, min kone og min datter. Jeg vil ikke at datteren min skal kjenne på utrygghet. Jeg vil at hun skal kunne studere og få seg en jobb, ikke lide som oss. Jeg vil at hun skal kunne hjelpe andre mennesker i fremtiden. Vi har tatt risikoen for å gi henne en bedre fremtid, og vi ønsker også å være et håp for familien vår i Honduras.
– Jeg vil ikke at datteren min skal kjenne på utrygghet. Jeg vil at hun skal kunne studere og få seg en jobb, ikke lide som oss.
*Navn og andre detaljer er endret for å beskytte personene i denne saken.
Meld deg på nyhetsbrevet vårt for å få jevnlige oppdateringer om den globale fluktsituasjonen.