– Jeg er redd for å reise hjem igjen, sier 35 år gamle Alejandra, som holder Diego, det yngste av sine fem barn, i armene.
De farlige konsekvensene i kjølvannet av deportering
Alle navn er endret av sikkerhetshensyn.
I 2025 ble hun utsatt for seksuelle og fysiske overgrep i hjembyen sin i et landdistrikt i Honduras. Da hun rapporterte hendelsen, kom også truslene fra personene som hadde angrepet henne.
Hun bestemte seg for å flykte.
Tilbake i Honduras forteller hun om skrekkopplevelsen mens hun viser frem arrene etter angrepet.
Føler seg ikke trygg i hjemlandet
Da hun ble tvunget til å flykte, forlot hun sin 75 år gamle mor og den lille bedriften sin, og i det hele tatt et liv hun hadde jobbet hardt for å bygge opp.
Hun tok barna med seg fordi det var for risikabelt å etterlate dem.
– I [nabolaget] der vi hadde bodd, blir barn i 13–14-årsalderen drept dersom de ikke involverer seg i dårlige ting, forklarer hun, og henviser til tvangsrekrutteringen fra kriminelle gjenger som barn blir utsatt for så snart de begynner å vokse til.
Familien flyttet til et annet hus noen få kilometer unna. Noen måneder senere dukket imidlertid angriperne hennes opp og spurte etter henne. Da en nabo fortalte henne dette, ble Alejandra overbevist om at hun aldri ville være trygg i hjemlandet. Hun og barna hennes satte kursen mot USA.
Reisen
De dro over land gjennom Guatemala før de ankom Mexico, der de ble i fem måneder før de la ut på det siste strekket.
I USA kunne hun bo en stund som asylsøker. Hun jobbet for å forsørge familien, mens barna gikk på skole og tilpasset seg et nytt språk og en ny kultur.
I løpet av den korte tiden hun tilbrakte utenfor Honduras, hadde hun gjennom store anstrengelser skapt seg et hjem, fått nye venner og adoptert to hunder. Det viktigste var imidlertid at hun følte seg trygg borte fra truslene.
Tidligere i år falt imidlertid planen for et nytt liv i grus, da hele familien ble deportert tilbake til Honduras.
– [Angriperne mine] lette etter meg og betalte folk for å drepe meg. De betalte for å finne ut hvor jeg var. Kan du forestille deg hva som vil skje hvis de finner ut at jeg har kommet tilbake? Hva som vil skje med meg og barna mine?
Alt stanset opp, ikke bare fordi de måtte starte helt fra grunnen igjen, men på grunn av frykten.
Å gjenoppbygge et liv mellom depresjon og håp
Alejandra og barna hennes bor nå i en by langt unna hjembyen sin, og forsøker å bygge opp livene sine igjen i sitt eget land. Men ettervirkningene preger dem fortsatt.
Mens hun stryker minstemann over håret, lister hun opp helseproblemene hun har utviklet og viser frem medisinene hun må ta for å takle sorgen og traumene etter alt som har hendt:
– Jeg tar antidepressiva som jeg fikk forskrevet av en psykiater. Om natten ligger jeg i senga og sier: Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke tenke, men det er akkurat slik sinnet fungerer, forklarer Alejandra.
Den eldste sønnen hennes har det også tungt, «deprimert», som hun sier det, og de yngre barna spør når de skal begynne på skolen igjen, uten helt å forstå hva som har skjedd.
Da de returnerte til landet, uttrykte Alejandra sin frykt for å vende tilbake til hjemmet hun hadde flyktet fra. Med fem små barn sto hun overfor enhver mors mareritt: hjemløshet.
Hun fikk hjelp fra NRC Flyktninghjelpen med nødbolig, kontanter og juridisk bistand for å få tilbake sine egne og barnas dokumenter.
Alejandra har ikke noe nettverk som kan støtte henne i den nye byen. Hun har ikke sett moren sin siden hun kom tilbake til landet. Hun savner henne fryktelig, men kan ikke dra tilbake til huset hun vokste opp i.
Likevel, og til tross for frykten, har Alejandra et håp om at ting en dag skal snu seg til det bedre.
Hun forbereder seg på å starte en liten bedrift for å tjene til livets opphold, og for barna sine håper hun «at de leser fag, for overalt hvor vi har bodd, har de alltid gått på skole».
I 2025 hjalp NRC Flyktninghjelpen 4.890 mennesker som var blitt drevet på flukt på grunn av vold i Honduras. 63 prosent var kvinner, og av disse var 31 prosent enslige mødre som Alejandra.
Honduras er en av verdens mest neglisjerte fluktkriser, på grunn av manglede medieoppmerksomhet, utilstrekkelig finansiering og liten politisk vilje. Inneværende år er fjerde gang Honduras har vært på NRC Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser.