I Sudan – som nå er det verste krigsområdet i verden – er det en sterk kultur for å hjelpe. Der gleder seksbarnsmor Ezz Al-Nuba seg over at hun kan dele det lille hun har med fremmede.
– Det kom folk som trengte hjelp til oss, så vi ga dem ris og linser. Vi forsynte dem med det vi har, sier hun.
Ezz er lyset i krigens mørke
«Livets mest vedvarende og presserende spørsmål er: Hva gjør du for andre?» Borgerrettighetsforkjemper og nobelprisvinner Martin Luther King jr. (1929-1968).
For mange i Sudan er det å hjelpe sine medmennesker en selvfølge. Landet står midt i en massiv krise med krig og sult. Men i nøden finner folk sammen. Frivillige i nabolag og lokalsamfunn stiller opp med mat og informasjon til mennesker som er drevet på flukt i hjemlandet.
Seksbarnsmoren Ezz Al-Nuba Yosif Faddal fra delstaten Sør-Kordofan – en av Sudans farligste frontlinjer – ble selv fordrevet fra sitt hjem. På fluktveien opplevde hun at en kvinne kom løpende etter henne for å gi henne mat. Og da Ezz kom frem til det lokalsamfunnet som hun nå er en del av, fikk hun straks hjelp.
At hun selv hadde fått hjelp, var en inspirasjon for henne til å stille opp for andre. Når det siden har kommet nye mennesker dit, sultne, utmattede og med akutt behov for hjelp, har hun visst hva hun måtte gjøre:
– Vi satte i gang tiltak: Så snart noen ankom, ga vi dem linser og ris og delte av det vi hadde. Det gjorde vi helt til hjelpeorganisasjonene tok over, sier hun.
Les mer: Verdens største krise er også den mest oversette
– Vi hjelper dem uansett
Sudankrigen har drevet mer enn ni millioner mennesker på flukt inne i landet, mens over 3,5 millioner har flyktet til nabolandene. Over hele Sudan lever nesten 20 millioner mennesker i akutt sult.
Men det er lys i mørket:
– Gudskjelov kommer mange til oss for å få hjelp. Søstrene mine og jeg bidrar med det lille vi har. Bare denne uken har jeg hjulpet mer enn seks eller syv personer, fortsetter Ezz. Hun legger til:
– Vi hjelper dem uansett om vi kjenner dem eller ikke.
Folk bygget skyttergraver i hjemmene sine
En av de mange som har fått hjelp, er Adam Ahmed Al-Duoma. Han flyktet fra Sør-Kordofan, nærmere bestemt Kadugli, med kone, barn, sin gamle mor og noen brødre. Nå bor de i Goz Al-Salam-leiren, i delstaten Hvite Nilen. Dette er en av de største leirene i Sudan, og der tusenvis av mennesker har behov for nødhjelp.
Han forklarer hvorfor de flyktet:
– I Kadugli var væpnede grupper et stort problem. Folk utenfor byen gjennomførte kidnappinger og angrep. Det var sikkerhetsutfordringer og vanskelige levekår. Da byen ble beleiret og varer ble nektet innkjøring med lastebiler, steg prisene kraftig. Barna pleide å tilbringe dagene sine som vanlig, men det hersket frykt og usikkerhet. Det kunne skje noe når som helst, så de var på vakt og klare til å dra. Folk begynte til og med å grave skyttergraver inne i hjemmene sine for å beskytte seg i tilfelle beskytning.
Den sosiale ånden
Adam forteller videre:
– Her, på dette stedet, har vi funnet ro og trygghet, takket være Gud. Folk klarer å skaffe seg mat hver dag, men de trenger fortsatt økonomisk støtte for å kunne forsørge seg selv og barna sine, særlig når det gjelder husly, mat, vann og utdanning.
– Folk er vennlige og støtter hverandre, men de har ikke nok ressurser. De er sjenerøse – selv om de har lite, deler de det de har. Det du har, gir du til din neste. Slik er ånden i Sør-Kordofan generelt, og spesielt i Kadugli, hvor folk deler både det lille og det store sammen.
– Men hva med fremtiden, Adam Ahmed Al-Duoma?
– Krigen har ødelagt fremtiden. Vi hadde et utdanningssystem og folk var i ferd med å utvikle seg, men krigen satte oss tilbake. Og det er noe folk må ta på alvor, for det er nødvendig å gjenoppbygge og forbedre samfunnet. Samfunnet trenger økonomisk støtte, utdanning og idéer til utvikling for å løse sine problemer. Hvis folk står sammen og legger konfliktene bak seg, kan vi gjenoppbygge uten forsinkelse.
– Vi kan gjenoppbygge Sudan.