Mitt navn er Ahmad, og jeg jobber for NRC Flyktninghjelpen i Libanon. I dag skriver jeg til deg, ikke bare som hjelpearbeider, men også som far.
Libanon: et brev fra en nybakt far
Av: Ahmad Badr, Talsperson for NRC Flyktninghjelpen i Libanon.
Kjære leser,
Da situasjonen begynte å stabilisere seg etter opptrappingen av kampene i 2024, følte kona mi og jeg på noe vi ikke hadde kjent på lenge: håp.
Libanon var i ferd med å reise seg igjen. En ny president var valgt, en ny regjering var på plass, og for første gang på mange år føltes det som om landet endelig kunne bla om til et nytt kapittel. Som mange andre familier her bestemte vi oss for at det var på tide å se fremover og utvide familien.
Babyen vår er bare en måned gammel. Men i stedet for å ønske ham velkommen til et fredelig hjem, oppdrar vi ham midt i en ny krig. Jeg frykter for den lille gutten vår, mer enn for meg selv eller kona mi. Helt siden starten av mars har jeg prøvd å hamstre morsmelkerstatning og bleier og tenkt på hva han vil trenge dersom situasjonen blir verre. Han er bare én måned gammel – ingenting av dette er hans feil, og likevel vokser han allerede opp omgitt av frykt og usikkerhet.
Over hele Libanon har lyden av bomber igjen blitt en del av hverdagen. Om natten drønner eksplosjonene gjennom Beirut. For å hjelpe babyen vår med å sove, spiller vi «hvit støy» ved siden av sengen hans, slik at lyden fra eksplosjonene ikke skal vekke ham. Det er en merkelig mestringsmekanisme for nybakte foreldre: å prøve å overdøve lyden av krig.
Søvn er blitt mangelvare. Mange netter våkner vi av lyden av eksplosjoner. Når du først har hørt dem, er det umulig å sovne igjen. Jeg slår ofte på nyhetene og begynner å følge med på hva som skjer rundt om i landet, for å skjønne hvor angrepene rammer og om de jeg er glad i har det bra.
I hjemmet vårt har vi begynt med ting jeg vet mange andre familier i Libanon også gjør. Vi lar vinduene stå på gløtt om natten. Det høres kanskje rart ut, men hvis et angrep rammer i nærheten, vil åpne vinduer redusere trykket og hindre at glasset knuses. Disse små rutinene blir måter å håndtere frykten på.
Ved inngangsdøren har vi en ferdigpakket koffert med pass, viktige dokumenter, litt klær, vann og noen snacks – i tilfelle vi må flykte på kort varsel.
Noen ganger midt på natten våkner kona mi, livredd etter en kraftig eksplosjon. Da prøver jeg å berolige henne med at det bare var en bil som kjørte forbi. Jeg vet at det ikke er sant. Men noen ganger hjelper det henne sovne igjen.
Vi er heldige sammenlignet med mange andre. Hjemmet vårt ligger i et område som ikke har blitt direkte berørt av de massive evakueringsordrene som er utstedt over hele Libanon. Hundrevis av landsbyer i sør har fått ordre om å evakuere. Alle de sørlige forstedene i Beirut er truet. De nordlige delene av Bekaa-dalen er også rammet.
Rundt 65 av mine egne kolleger har blitt tvunget til å forlate hjemmene sine. Jeg føler virkelig med dem, for jeg vet hvor vanskelig situasjonen er for alle. I dag er det dem, i morgen kan det være oss.
Til tross for alt som skjer går vi på jobb hver morgen.
Når vi går inn dørene på kontoret eller til et sted hvor vi deler ut nødhjelpsartikler, prøver vi å legge frykten bak oss. Vi fokuserer på menneskene som trenger oss mest: familier som sover på skoler som er gjort om til tilfluktssteder, mennesker som må håndtere frykt og usikkerhet, og eldre som har blitt drevet på flukt nok en gang.
Sannheten er likevel at vi også kjemper en indre kamp. Vi bærer på den samme frykten og usikkerheten som familiene vi prøver å hjelpe.
Vi lever et dobbeltliv.
Mens jeg jobber, har jeg ett øye på laptopen og det andre på nyhetene. Jeg sjekker telefonen hele tiden for å forsikre meg om at familien min har det bra.
De psykiske sårene etter opptrappingen av krigen er dype. Selv lyden av en dør som smelles igjen eller en lastebil som passerer i gata, kan få folk til å skvette.
Libanon har allerede vært gjennom år med overlappende kriser, økonomisk sammenbrudd, politisk ustabilitet og gjentatte voldshandlinger. Nå er hundretusener av familier tvunget på flukt igjen, mange med ingenting annet enn klærne de står og går i. De har akutt behov for hjelp for å overleve.
I NRC Flyktninghjelpen gjør vi alt vi kan for å bidra. Teamene våre deler ut nødhjelpsartikler som madrasser, tepper og hygienepakker, og vi støtter familier som har mistet nesten alt. Men antallet mennesker som trenger hjelp er enormt, og det fortsetter å øke.
Det er avgjørende å støtte hjelpearbeidet i Libanon nå. Hvert bidrag hjelper familier med å gjenoppbygge en følelse av trygghet og verdighet.
For bak hvert tall skjuler det seg en familie som min som prøver å beskytte barna sine, som prøver å klamre seg til håpet, og som prøver å overleve en dag til.
Takk for at du står sammen med folk i Libanon.
Med vennlig hilsen,
Ahmad Badr