– Jeg er redd for å reise hjem igjen, sier 35 år gamle Alejandra, som holder Diego, det yngste av sine fem barn, i armene.
Livet etter deportasjonen fra USA
Alle navn er endret av sikkerhetshensyn.
I 2025 ble hun utsatt for seksuelle overgrep. Det skjedde i hjembyen hennes på landsbygda i Honduras. Da hun anmeldte hendelsen, kom også truslene fra dem som hadde angrepet henne.
Hun bestemte seg for å flykte.
Nå er hun tilbake i Honduras. Hun forteller om skrekkopplevelsen mens hun viser frem arrene etter angrepet.
Føler seg ikke trygg i hjemlandet
Den dagen hun ble tvunget til å flykte, forlot hun sin 75 år gamle mor, en liten bedrift og et liv hun hadde jobbet hardt for å bygge opp.
Hun tok med seg de fem barna sine fordi det var for risikabelt å la dem bli igjen.
– Der vi bodde, blir barn i 13–14-årsalderen drept dersom de ikke godtar å bli med i kriminelle miljøer, forklarer Alejandra. Hun sikter til tvangsrekrutteringen fra kriminelle gjenger, som barn blir utsatt for så snart de nærmer seg tenårene.
Familien flyttet til et annet hus, få kilometer unna. Noen måneder senere dukket angriperne opp og spurte etter henne. Da en nabo fortalte henne dette, ble Alejandra overbevist om at hun aldri ville være trygg i sitt eget land. Hun og barna satte kursen mot USA.
Reisen
De dro gjennom Guatemala og videre til Mexico, der de ble i fem måneder før de la ut på den siste etappen.
Hun fikk oppholde seg en periode i USA, som asylsøker. Der jobbet hun for å forsørge familien sin, mens barna gikk på skole og tilpasset seg et nytt språk og en ny kultur.
I løpet av den korte tiden hun tilbrakte utenfor Honduras, hadde hun gjennom store anstrengelser skapt seg et hjem, fått nye venner og adoptert to hunder. Men viktigst av alt: Hun følte seg trygg. Hun var langt unna truslene.
Men planen for det nye livet falt i grus da hele familien ble deportert tilbake til Honduras.
– [Angriperne mine] lette etter meg og betalte folk for å drepe meg. De betalte for å finne ut hvor jeg var. Kan du forestille deg hva som vil skje hvis de finner ut at jeg har kommet tilbake? Hva som vil skje med meg og barna mine?
Alt stoppet opp – ikke bare fordi hun og barna måtte begynne på helt nytt igjen, men på grunn av frykten.
Å gjenoppbygge et liv mellom depresjon og håp
Alejandra og barna hennes bor nå i en by som ligger langt unna hjembyen deres. Der forsøker de å bygge opp livene sine igjen, i sitt eget land. Men ettervirkningene preger dem fortsatt.
Mens hun stryker minstemann over håret, lister hun opp helseproblemene hun har utviklet og viser frem medisinene hun må ta for å håndtere sorgen og traumene etter alt som har hendt:
– Jeg tar antidepressiva som jeg fikk skrevet ut av en psykiater. Om natten ligger jeg i sengen og sier til meg selv: «Jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke tenke», men hjernen er som den er, forklarer Alejandra.
Den eldste sønnen har det også tungt, han er «deprimert», slik beskriver hun det. Og de yngre barna spør henne når de skal begynne på skolen igjen, uten helt å forstå hva som har skjedd.
Da de returnerte til Honduras, var Alejandra redd for å vende tilbake til hjemmet hun hadde flyktet fra. Med fem små barn sto hun overfor enhver mors mareritt: hjemløshet.
Hun fikk hjelp fra NRC Flyktninghjelpen, med nødbolig, kontanter og rettshjelp for å få tilbake egne og barnas offisielle dokumenter.
Men Alejandra har ikke noe nettverk som kan støtte henne i den nye byen. Hun har ikke sett moren sin siden hun kom tilbake til hjemlandet. Hun savner henne fryktelig, men kan ikke reise tilbake til huset der hun vokste opp.
Likevel, og til tross for frykten, har Alejandra håp om at ting en dag skal snu seg til det bedre.
Hun har begynt forberedelsene til å starte en liten bedrift for å tjene til livets opphold, og for barna håper hun «at de kan få skolegang, for overalt hvor vi har bodd, har de alltid gått på skole».
I 2025 hjalp NRC Flyktninghjelpen 4.890 mennesker som var blitt drevet på flukt på grunn av vold i Honduras. 63 prosent var kvinner, og av disse var 31 prosent enslige mødre som Alejandra.
Honduras er en av verdens mest neglisjerte fluktkriser, på grunn av manglende medieoppmerksomhet, utilstrekkelig finansiering og liten politisk vilje. Det er fjerde gang Honduras er på NRC Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser.