Hver uke leser vi i NRC Flyktninghjelpen kritikk av bistand. Argumentene kommer ofte gjennom kommentarer på sosiale medier, fra folk som bor i rike land og ikke vil at skattepengene deres skal gå til mennesker langt borte. For hvilken forskjell gjør det egentlig? I noen land har man mottatt bistand i årevis, noen ganger i flere tiår. Likevel trenger folk fortsatt hjelp.
Virker bistand egentlig?
"Det gir ikke mening!" lyder kritikken.
Så hvis du lurer på om bistand faktisk virker, og om om nødhjelp virkelig kan gjøre en forskjell, er dette en artikkel for deg.
Hva sier eksperten?
For å svare på dette spørsmålet har vi snakket med lederen for arbeidet vårt i felt, Maureen Magee. Hun har ansvaret for å sikre at nødhjelpen kommer frem til de som trenger den, når de trenger den.
Maureen har jobbet med nødhjelp og bistand hele sin karriere.
Vi satte oss ned for å stille henne fem kritiske spørsmål for å finne ut om bistand egentlig virker.
Gjør nødhjelp en forskjell?
Når mennesker blir tvunget til å flykte fra hjemmene sine på grunn av krig, konflikt eller vold, etterlater de ofte alt de eier. De kommer til nye steder uten noe. Vi ser en enorm solidaritet i lokalsamfunnene som tar imot disse menneskene. Det er de som er der først. Det er de som gir dem et teppe, noe å drikke. Men ofte har disse lokalsamfunnene ingenting selv.
Humanitær hjelp er forskjellen mellom det å sove under et tøystykke og det å ha et ordentlig tak over hodet. Det utgjør forskjellen mellom å ha tilgang til rent vann eller å måtte gå fem eller ti kilometer for å prøve å finne vann.
I disse lokalsamfunnene er skolene ofte allerede fulle. Når nye barn kommer, og det ikke finnes humanitær hjelp til å øke kapasiteten på skolene eller opprette uformelle skoler, finnes det ikke noe alternativ for barna.
Hva ville du sagt til en person som ikke vil at skattepengene deres skal brukes på bistand?
Jeg ville sagt: "Har du barn selv? Har du barnebarn? Husker du hvordan det var å være ti år gammel? Prøv å forestille deg at du er ti år og plutselig ikke kan gå på skolen. Ikke kan leke med en fotball. Ikke kan føle deg trygg."
Det handler om global solidaritet, og det vi bruker på nødhjelp er småpenger sammenlignet med hva vi bruker på godteri.
Du kan se deg helt blind på tallene. Det er hundrevis av millioner mennesker som er berørt. Det kan være vanskelig å forstå.
Men hvis du tar et skritt tilbake og tenker på hvordan det ville vært å være ti år gammel og måtte forlate hjemmet ditt, dra til et sted hvor du ikke kjenner noen, etter å ha opplevd vold, sett mennesker bli drept eller skadet, med seksuell vold rundt deg?
Ser du at litt nødhjelp kan utgjøre en helt ekstrem forskjell i livet til ett enkelt menneske?
Jeg har hørt folk si: "Er det ikke frustrerende å gi humanitær hjelp, fordi det bare er som å sette på et plaster? Det endrer jo ikke noe på lang sikt."
Men i konfliktsituasjoner og når mennesker flykter er et plaster på såret akkurat det som trengs. Det er viktig å sette plaster på et sår som blør.
Bistand kan redde liv på kort sikt, men hva med på lang sikt?
Det handler om kort sikt, men det kan også være en misforståelse at humanitær hjelp bare handler om å gi folk en sekk med ris og et teppe.
Selvfølgelig er dette avgjørende i en akutt nødhjelpssituasjon. Men humanitær hjelp handler også om motstandskraft. Det handler om å få folk på beina igjen. Måten vi samarbeider med lokale samfunn og lokale markeder på, er også en del av det å skape en fremtid der folk ikke er avhengige av hjelp.
Det kan være en misforståelse at bistand bare er det plasteret jeg nettopp snakket om. Men hvis vi ser nærmere etter: plasteret blir ikke lenger importert fra Europa av en haug med utlendinger. Det er lokalt produsert. Det støttes av lokalbefolkningen. Det handler egentlig om å skape systemer som gjør at folk kan komme seg på beina igjen og gå videre, selv om de kanskje ikke kan vende hjem.
Det er ett år siden USA sluttet å finansiere bistand, og andre land kutter kraftig. Hva har virkningen vært?
Konsekvensene har vært enorme, og vi ser ennå ikke den fulle virkningen.
Å stoppe humanitær bistand er svært problematisk. Spesielt i land som Afghanistan, hvor USA var det største giverlandet.
Afghanistan er et land hvor folk har lidd under flere tiår med konflikt.
Du har en total økonomisk krise. Du har en miljø- og klimakrise. Det var jordskjelv der i fjor. Samtidig har to og en halv million mennesker vendt hjem fra nabolandene i år.
Solidariteten i lokalsamfunnene som jeg snakket om tidligere, den finnes i folks hjerter. Men folk har ingenting de kan dele.
Vi snakker om kvinner, vi snakker om barn. Vi snakker om familier. Det bør ikke handle om politikk. Det bør handle om disse menneskene.
Les om vårt arbeid i Afghanistan
Vi i NRC Flyktninghjelpen er en organisasjon som investerer i relasjoner i lokalsamfunnene, og til opplæring av lokale medarbeidere. Vi investerer i å være til stede der hjelpen trengs mest, på de aller vanskelige stedene.
Det koster selvfølgelig. Og det kan få reelle konsekvenser i form av redusert hjelp. Hjelpeorganisasjonene kan nå bli tvunget til å fokusere på å hjelpe mennesker der det er lettere å komme til, der det er billigere. Da vil de med de største behovene i de vanskelig tilgjengelige områdene i stadig større grad bli forlatt.
Vi ser ut til å stå på kanten av et stup. Vi står på kanten av at den kurven skal snu.
For på den andre siden ser vi også enkeltpersoner, næringsliv og andre som er villige til å stille opp. Det er ikke det samme. Det vil aldri være det samme. Men igjen, hvis vi ser bort fra de enorme tallene på hundrevis av millioner i nød, og tenker på ett samfunn og hva vi kan gjøre med midlene som kommer fra enkeltpersoner, fra familier, så kan det virkelig utgjøre en enorm forskjell for akkurat dem.
Det er flyktningkriser som varer i årevis, eller til og med tiår. Hva er poenget med humanitær hjelp hvis krisene aldri tar slutt?
Jeg tror det kan oppstå tretthet. Det har gått år og tiår for oss som står på utsiden, for de som gir penger. Men tenk deg hvordan det er for en kongoleser som kanskje har flyktet fra hjemmet sitt for tredje, fjerde, femte gang. For en bestemor som ikke bare måtte flykte selv, men som nå har sett barna sine måtte flykte og barnebarna sine måtte flykte. Uansett hvor slitne vi måtte føle oss, la oss tenke på hvor slitne menneskene på den andre siden er.
Er dette tidspunktet for å si: "Vi kommer ikke til å hjelpe dere"? Det er ikke den kvinnen eller det barnet som har forårsaket denne konflikten, og dette er absolutt ikke tidspunktet for å vende dem ryggen.
Og er det noen gang et riktig tidspunkt? La oss gå tilbake til det ti år gamle barnet. Med noen års mellomrom må en annen tiåring flykte.
Og hver eneste en av dem fortjener tilgang til utdanning.
Alle barn fortjener rent vann, mat og et trygt sted å bo.
Bør vi virkelig vende dem ryggen?
***