Barnesoldater

Antall barnesoldater i verden øker

barnesoldater

Nylig frigitte barnesoldater venter på rekke for å bli registrert under en seremoni i Yambo, Sør-Sudan i februar 2018. Integreringsprogrammet i Yambio skal hjelpe 700 barnesoldater tilbake til et normalt liv. Foto: AFP/Stefanie Glinski/Skanpix

Nylig frigitte barnesoldater venter på rekke for å bli registrert under en seremoni i Yambo, Sør-Sudan i februar 2018. Integreringsprogrammet i Yambio skal hjelpe 700 barnesoldater tilbake til et normalt liv. Foto: AFP/Stefanie Glinski/Skanpix

Det er blitt flere barnesoldater i verden, og i enkelte land er så mange som 30 til 40 prosent av dem jenter. Her forteller forsker Milfrid Tonheim om sitt møte med noen av dem.

Hærstyrker og væpnede grupper vet at barn er lette å lokke eller tvinge til tjeneste. Barn er lette å kommandere, de er vant til å stole på og følge voksne, og de er billig arbeidskraft.

I enkelte land vil rekruttering av barn til krig og konflikt skje gjennom påbudt deltakelse i det nasjonale forsvaret. Noen ganger rekrutterer barn seg frivillig - fordi de tror de vil få beskyttelse, mat og lønn. Men veldig mange blir tvangsrekruttert. Det kan for eksempel skje i det kaoset som oppstår når det er krig og et barn blir separert fra sine foreldre. 

Forsket på barnesoldater i Kongo 

– Jeg kjente i hjertet mitt at jeg måtte gjøre dette forskningsprosjektet. Noen av barna har vært utsatt for de aller verste overgrep, sier Milfrid Tonheim.  

Forsker Milfrid Tonheim intervjiuet 17 kongolesiske jenter som har vært barnesoldater. De fleste ble rekruttert inn i militære grupper ved å bli kidnappet. Foto: Thor Brødreskift

Forsker Milfrid Tonheim intervjiuet 17 kongolesiske jenter som har vært barnesoldater. De fleste ble rekruttert inn i militære grupper ved å bli kidnappet. Foto: Thor Brødreskift

Hun begynte å forske på barnesoldater i Den demokratiske republikken Kongo etter at hun ble tilbudt en forskerstilling ved Senter for Interkulturell Kommunikasjon (SIK) i Stavanger i 2008. I dag er hun forsker ved NORCE Norwegian Research Center AS. 

– Det tok en stund før vi fikk midler til å gå i gang. I mellomtiden var jeg rådgiver i et NORAD-finansiert reintegreringsprogram i DR Kongo. Dermed fikk jeg litt praktisk erfaring samtidig som jeg forsket, forteller hun. Arbeidet hennes resulterte i en doktoravhandling i 2017. 

De fleste jentene Tonheim snakket med hadde blitt kidnappet og tvunget til å bli med væpnede grupper. Noen få hadde valgt å gå inn i dette selv. Én gjorde det for å hevne drapet på sin far. 

– Så vidt jeg vet er det ikke gjort noe forskning på dette, men det kan synes som om de jentene som blir med i en væpnet gruppe på eget initiativ i større grad kan bli satt til å utføre krigshandlinger enn de som er der under tvang. Det kan ha med tillit å gjøre: At de som er blitt tvangsrekruttert lettere kan finne på å stikke av enn dem som søker seg mot gruppen på egenhånd. 

Misbrukes seksuelt 

Tonheim forteller at jentene som regel har flere oppgaver og roller som de skal fylle i en hærstyrke eller væpnet gruppe. Noen er kanskje med i kamp. Andre kan for eksempel være spioner. Samtidig har de arbeidsoppgaver de også ville ha hatt hjemme i sin egen familie, som å vaske klær, lage mat, hente ved og bære vann.   

Selv om seksuelle overgrep også skjer mot gutter, skjer det i langt større grad mot jenter. Noen jenter kan bli gitt bort til en mannlig soldat eller offiser. Noen jenter blir sex-slaver for en eller to menn, mens andre misbrukes seksuelt av alle som vil ha dem.  

– Mange av jentene har også et eller to barn som er født etter voldtekt. De som jeg intervjuet elsket barna sine. Barna var ekstremt viktige for dem. Det var en gnist i øynene deres da de snakket om ungene sine, selv om de også hadde bekymringer for dem. Det var en tydelig kjærlighet. Det var vakkert og sterkt, sier Tonheim.  

Denne unge kvinnen ble bortført av en væpnet gruppe da hun var 15-16 år. Hun levde sammen med dem i nærmere tre år og i denne tiden var livet preget av vold og overgrep. Da hun til slutt klarte å flykte, hadde hun synlige skader på kroppen. Hun var også gravid i fjerde måned.  -Hun er en av få kvinnelige barnesoldater som har fått hjelp til å tilpasse seg et normalt liv etter hjemkomsten.  Det måtte flere meklingsforsøk til før foreldrene lot henne flytte hjem igjen, sier forsker Milfrid Tonheim. På bildet er den unge kvinnen sammen med sønnen sin. Foto: Milfrid Tonheim

Denne unge kvinnen ble bortført av en væpnet gruppe da hun var 15-16 år. Hun levde sammen med dem i nærmere tre år og i denne tiden var livet preget av vold og overgrep. Da hun til slutt klarte å flykte, hadde hun synlige skader på kroppen. Hun var også gravid i fjerde måned.  -Hun er en av få kvinnelige barnesoldater som har fått hjelp til å tilpasse seg et normalt liv etter hjemkomsten.  Det måtte flere meklingsforsøk til før foreldrene lot henne flytte hjem igjen, sier forsker Milfrid Tonheim. På bildet er den unge kvinnen sammen med sønnen sin. Foto: Milfrid Tonheim

Hver gang Evelyn (18) må gjenta sin historie, åpner hun et verkende sår. Foto Truls Brekke, Perspektiv nr 1./2009.

Jenter får ikke like mye hjelp 

– For å få hjelp, må du ofte ha et demobiliseringsdokument som sier at du er en tidligere barnesoldat. Det er et dokument som kreves av mange organisasjoner som jobber med dette, i hvert fall har det vært vanlig i DR Kongo. Men de jentene som har flyktet på egenhånd har ikke dette dokumentet. Derfor blir de veldig alene, sier Tonheim.  

Hun mener jenter generelt blir oversett i prosessene som setter barn fri. De fleste barnesoldatene som blir frigjort er gutter. Mange av jentene rømmer på egenhånd.  

– Det har jo noe å gjøre med at man må samarbeide med kommandantene for å få det til: UNICEF og andre som jobber med dette får lister med navn på dem som er under 18 og som skal hjelpes. Jentenes navn blir ofte ikke oppført på disse listene, fordi kommandanten eller soldatene ser på henne som sin kone eller elskerinne.  

Hun mener problemet i stor grad skyldes at verden – og ikke bare de væpnede gruppene – har en tendens til å tviholde på et slags standardbilde av hva en barnesoldat er:   

– Hvis du går ut fra at barnesoldater bare bærer våpen og er krigere, er det mange jenter som ikke blir tatt med. Jentene har jo flere oppgaver og roller. Dermed får de ikke den hjelpen de har rett på.  

Hver gang Evelyn (18) må gjenta sin historie, åpner hun et verkende sår. Foto Truls Brekke, Perspektiv nr 1./2009.

Hver gang Evelyn (18) må gjenta sin historie, åpner hun et verkende sår. Foto Truls Brekke, Perspektiv nr 1./2009.

Jeg var redd de skulle drepe meg. Derfor brukte jeg pangaen på faren min. Jeg hugget ham i hjel og forlot ham der.

Josefine Anyeko (19) forteller om da opprørssoldater tvang henne, som trettenåring, til å drepe faren sin før de kidnappet henne.
Fra magasinet Perspektiv nr. 1, 2009.

Foto: Truls Brekke, magasinet Perspektiv nr. 1/2009

Foto: Truls Brekke, magasinet Perspektiv nr. 1/2009

En tidligere barnesoldat med sin datter i Nepal. Borgerkrigen er over, den unge kvinnen er frigitt av den nepalesiske regjeringen, FN og tidligere maoist opprørere som ble enige om å løslate barnesoldatene som en del av fredsprosessen i 2006. Nå venter fremtiden. Foto: AP/Binod Joshi/Skanpix

En tidligere barnesoldat med sin datter i Nepal. Borgerkrigen er over, den unge kvinnen er frigitt av den nepalesiske regjeringen, FN og tidligere maoist opprørere som ble enige om å løslate barnesoldatene som en del av fredsprosessen i 2006. Nå venter fremtiden. Foto: AP/Binod Joshi/Skanpix

Christine (18) får nå muligheten til å ta igjen tapt skolegang og lærer å bli skredder. Foto: Truls Brekke - Perspektiv nr. 1/2009

Christine (18) får nå muligheten til å ta igjen tapt skolegang og lærer å bli skredder. Foto: Truls Brekke - Perspektiv nr. 1/2009

Gjennom dans og sang tar Evelyn hver dag et nytt steg mot et verdig liv. Foto: Truls Brekke - Perspektiv nr. 1/2009

Gjennom dans og sang tar Evelyn hver dag et nytt steg mot et verdig liv. Foto: Truls Brekke - Perspektiv nr. 1/2009

Det å flykte på egenhånd innebærer en ganske stor risiko. Mange jenter risikerer livet, forteller Tonheim. I noen tilfeller kan flukten også gå ut over andres liv: Hvis jenta er gravid, kan det være både tungt og farlig. Har hun allerede født, må hun kanskje flykte med barnet på ryggen og det blir da en enda større påkjenning.  Hun forteller at det også er eksempler på at andre barnesoldater blir straffet hvis noen klarer å rømme: 

En tidligere barnesoldat med sin datter i Nepal. Borgerkrigen er over, den unge kvinnen er frigitt av den nepalesiske regjeringen, FN og tidligere maoist opprørere som ble enige om å løslate barnesoldatene som en del av fredsprosessen i 2006. Nå venter fremtiden. Foto: AP/Binod Joshi/Skanpix

– Så da har du det hengende over deg hvis du tenker på å flykte, at det kan gå ut over vennene dine. Det er ingen lett avgjørelse, sier hun.   

Frykter stigmatisering 

Én grunn til at mange jenter rømmer på egenhånd, er at de ikke ønsker at noen skal få vite at de har vært barnesoldater.  

– Dette er en vanskelig balansegang. For som jente og barnesoldat har du tråkket over noen kjønnsroller-grenser. I tillegg har du vært i en gruppe som det er knyttet veldig mange negative assosiasjoner til. Derfor vil du oppleve stigmatisering etterpå.   Flere av de jentene Tonheim intervjuet fortalte at de hadde håpet de kunne klare å komme seg hjem til landsbyen og familien – uten at de hjemme har skjønt hva de egentlig har holdt på med i den tiden de har vært borte.  

– Men det er i utgangspunktet veldig vanskelig. De aller fleste i landsbyen kjenner jo til at den og den jenta er bortført - det er jo ikke noe som er lett å holde skjult. Så selv om jenta kommer hjem på egenhånd, vil nok mange trekke sine konklusjoner likevel. 

En tøff og vanskelig prosess 

Å få tilbake et normalt liv er en tøff og vanskelig prosess som tar tid. Tonheim sier det selvfølgelig også er slik at barna og ungdommene kan ha forandret seg i løpet av den tiden de har vært borte. Det kan ha skjedd mye hjemme også – hele familiekonstellasjonen kan ha blitt forandret. Samtidig kan det være at hjemplassen ligger i et krigsområde, med de kaotiske endringene det fører med seg. 

Christine (18) får nå muligheten til å ta igjen tapt skolegang og lærer å bli skredder. Foto: Truls Brekke - Perspektiv nr. 1/2009

– Av de jentene jeg snakket med, var det en som hadde vært barnesoldat i bare to dager – hun klarte å rømme. Men selv hun fortalte om stigmatiseringen hun opplevde etterpå. Den jenta som hadde vært der lengst, hadde vært der i fire år. 

Jentene fortalte også Tonheim om hvordan det var å komme hjem: 

– Det var noen hjerteskjærende historier. Den dagen da jentene kom hjem, viste mange familier overraskelse og stor glede. Men flere jenter opplevde etter en tid å bli avvist. Det var mange vonde fortellinger. Tenk deg selv: Du bli kidnappet og må leve det brutale livet ute i skogen – mens du drømmer om mor og far og lengter hjem. Og så får du en sånn hjemkomst. Men noen ganger går det bra.    

Blir stemplet som farlige

Fordommer og tabuer er noe som jentene må slite med. At hun som har kommet hjem ikke er jomfru lenger, kan være tøft for mange å ta inn over seg. Det blir ikke lett for familien å gifte bort datteren sin. Foreldrene får heller ingen brudepris for henne, og hun blir en økonomisk byrde.  

Tonheim tror jentene kjenner veldig godt på dette selv også: 

– Kanskje tenker hun: «Jeg er ikke velkommen her lenger». Hvis hun i tillegg har fått barn, blir situasjonen enda vanskeligere. Kanskje ser foreldrene på barnet hennes som en «rebell-unge». Et barn de ikke vil ha der.    

Ofte blir jentene møtt med redsel også. 

Gjennom dans og sang tar Evelyn hver dag et nytt steg mot et verdig liv. Foto: Truls Brekke - Perspektiv nr. 1/2009

– Det kommer litt an på hvor lenge hun har oppholdt seg hos en væpnet gruppe, men familien ser kanskje at hun har utviklet en annen adferd enn hun hadde tidligere. Det kan hende hun oppfører seg mer maskulint, sier Tonheim og forteller at det handler om sjargong, klær, språk. Sånt som det er lett å henge stigmatisering på:  

– Jentene blir stemplet som voldelige, aggressive og farlige.  

Milfrid Tonheim tenker seg om et lite øyeblikk før hun legger til: 

– Det blir så voldsomt det bildet du sitter igjen med fra filmer og i media: At barn som er soldater er farligere, mer brutale enn voksne soldater. At de ikke har noen sperrer. Men det er ikke virkeligheten for de aller fleste. Kanskje for noen få. 

Jeg sitter igjen med et inntrykk av at mange jenter er veldig forsiktige. At de heller brenner inne med sinne og sorg. At de trekker seg tilbake. 

  – Ja – at de er konfliktsky.  

Dette gjør Flyktninghjelpen gjennom sin beredskapsstyrke NORCAP:

Gir barna friheten tilbake

Etter fredsavtalen i 2006 mellom myndighetene og maoist geriljaen i Nepal, samlet maoistene seg i syv oppsamlingsleirer og ventet på å demobilisert. –Det første vi gjorde var å sørge for at barna ble løslatt. Barna her venter på å bli registrert og så løslatt, sier Stener Vogt i Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP.  Bildet ble tatt i Rolpa, februar. Foto: Stener Vogt/NORCAP

Etter fredsavtalen i 2006 mellom myndighetene og maoist geriljaen i Nepal, samlet maoistene seg i syv oppsamlingsleirer og ventet på å demobilisert. –Det første vi gjorde var å sørge for at barna ble løslatt. Barna her venter på å bli registrert og så løslatt, sier Stener Vogt i Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP.  Bildet ble tatt i Rolpa, februar. Foto: Stener Vogt/NORCAP

Stener Vogt er en av ekspertene i Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, NORCAP. Femten ganger har han blitt sendt til land med kriser eller konflikter for å hjelpe barn som brukes i krig. Han har jobbet med å frigjøre flere tusen barnesoldater i Nepal, Tsjad, Liberia og nå sist i Sør-Sudan.  

Vår ekspert arbeider for å gi barna barndommen tilbake. I samarbeid med landenes myndigheter og organisasjoner som for eksempel UNICEF, organiserer Stener Vogt de prosessene som fører til at barna legger ned våpnene.  

Flyktninghjelpen låner ut sine eksperter i beredskapsstyrken vår NORCAP til andre organisasjoner. Her hjelper vår ekspert Stener Vogt UNICEF med å frigjøre barnesoldater. Barn som har blitt løslatt, får to geiter hver. Målet er at de avler geitene og på den måten får en inntekt. Sør-Sudan, juni 2018. Foto: Stener Vogt/NORCAP

Han har nettopp kommet hjem fra Sør-Sudan, der 210 barn ble løslatt fra opprørsgruppene. Men merkelig nok var bare tre av dem jenter:  

– Jeg nevnte for kommandanten at jeg hadde hørt det skulle være flere jenter der. Men han svarte: «Nei, det er bare noen koner, og de kan du ikke få», sier Vogt og peker dermed på et stort problem som rammer jentene spesielt: De blir «koner» eller «kjærester» og faller utenfor de offisielle listene. Noen ganger er det snakk om veldig unge jenter, helt ned i 12–13 års alderen.  

Jenter får ikke friheten tilbake 

Sør-Sudan har vært herjet av krig og konflikt siden 2013. Over 19,000 barn har blitt rekruttert til væpnede grupper siden konflikten brøt ut. I løpet av de siste årene har også mange barn blitt frigitt, men blant dem er det sannsynligvis snakk om få jenter. De føler ofte stor skam over at de har vært misbrukt på denne måten og foretrekker derfor å stå utenfor frigjøringsprosessene.    

Les om Sør-Sudan her. 

De fleste som blir sluppet fri er gutter. Jentene omtales ofte som «koner» eller «kjærester» og faller utenfor de offisielle listene. Noen ganger er det snakk om veldig unge jenter, helt ned i 12–13 års alderen. Foto: Stener Vogt/NORCAP.

Ledelsen i den sør-sudanske hæren har vært tydelige på at de ikke vil ha barn i sine rekker. Det finnes fortsatt noen barn under 18 år i hæren, men ifølge Vogt er det snakk om få. Derimot er det flere barn i opposisjonsgruppene.   

– Sør-Sudan opplever det som stigmatiserende som nasjon at de har barn som blir brukt i væpnede styrker. Likestillings- og sosialminister i Boma State er en kvinne. Hun er vår samarbeidspartner og selvfølgelig veldig opptatt av dette problemet, sier Vogt. 

Fremtiden 

Men det å få til en formell frigjørelse er bare begynnelsen på veien mot en god fremtid. For hva skal skje med barna etter at de har lagt ned våpnene? Hvordan skal man kunne sikre at de får nødvendig omsorg og hjelp? NORCAP-eksperten synes det er veldig viktig å styrke familiene og lokalsamfunnene slik at de skal kunne ta imot barna på best mulig måte: 

Pibor i Sør-Sudan, juli 2018: Barn som er blitt løslatt fra en væpnet gruppe, bytter ut våpen med verktøy. De har vært på åtte måneders opplæring i reparasjon og vedlikehold av motorer.  Foto: Stener Vogt/NORCAP

– Barna må føle seg helt sikre på at familien og lokalsamfunnet er sterke nok til å gi dem den beskyttelsen og omsorgen de trenger. Opplever ikke barna dette, snur de bare ryggen til og søker seg ut til krigsherrene igjen, sier han. 

Flyktninghjelpen låner ut sine eksperter i beredskapsstyrken vår NORCAP til andre organisasjoner. Her hjelper vår ekspert Stener Vogt UNICEF med å frigjøre barnesoldater. Barn som har blitt løslatt, får to geiter hver. Målet er at de avler geitene og på den måten får en inntekt. Sør-Sudan, juni 2018. Foto: Stener Vogt/NORCAP

Flyktninghjelpen låner ut sine eksperter i beredskapsstyrken vår NORCAP til andre organisasjoner. Her hjelper vår ekspert Stener Vogt UNICEF med å frigjøre barnesoldater. Barn som har blitt løslatt, får to geiter hver. Målet er at de avler geitene og på den måten får en inntekt. Sør-Sudan, juni 2018. Foto: Stener Vogt/NORCAP

De fleste som blir sluppet fri er gutter. Jentene omtales ofte som «koner» eller «kjærester» og faller utenfor de offisielle listene. Noen ganger er det snakk om veldig unge jenter, helt ned i 12–13 års alderen. Foto: Stener Vogt/NORCAP.

De fleste som blir sluppet fri er gutter. Jentene omtales ofte som «koner» eller «kjærester» og faller utenfor de offisielle listene. Noen ganger er det snakk om veldig unge jenter, helt ned i 12–13 års alderen. Foto: Stener Vogt/NORCAP.

Pibor i Sør-Sudan, juli 2018: Barn som er blitt løslatt fra en væpnet gruppe, bytter ut våpen med verktøy. De har vært på åtte måneders opplæring i reparasjon og vedlikehold av motorer.  Foto: Stener Vogt/NORCAP

Pibor i Sør-Sudan, juli 2018: Barn som er blitt løslatt fra en væpnet gruppe, bytter ut våpen med verktøy. De har vært på åtte måneders opplæring i reparasjon og vedlikehold av motorer.  Foto: Stener Vogt/NORCAP

SAR (Den sentralafrikanske republikk).

SAR (Den sentralafrikanske republikk).

Flyktninghjelpen er der for barn med krigstraumer

barnesoldater

Året er 2009, stedet en leir i Dudhauli, rundt 200 kilometer sørøst for hovedstaden Katmandu, Nepal: Disse jentene har vært barnesoldater, men nå skal de bli vanlige borgere. Ved avskjedsseremonien er de tydelig berørt av at dette er siste gang de er sammen. Jentene var blant 3.000 barn som kjempet under Napals maoist opprørere i en ti år lang og blodig borgerkrig. Foto: AP Ohoto/ Binod Joshi/Skanpix

Året er 2009, stedet en leir i Dudhauli, rundt 200 kilometer sørøst for hovedstaden Katmandu, Nepal: Disse jentene har vært barnesoldater, men nå skal de bli vanlige borgere. Ved avskjedsseremonien er de tydelig berørt av at dette er siste gang de er sammen. Jentene var blant 3.000 barn som kjempet under Napals maoist opprørere i en ti år lang og blodig borgerkrig. Foto: AP Ohoto/ Binod Joshi/Skanpix

«Bedre læring» hjelper traumatiserte barn i konflikt- og krigsområder. Skoleprogrammet kom først i gang i Uganda – der det også støttet tidligere barnesoldater. Det er utviklet i samarbeid med Universitetet i Tromsø og Flyktninghjelpen. 

Skole og utdanning er et av Flyktninghjelpens største satsningsområder. 

– Barn skal ikke reke rundt i gatene – det kan være farlig. Da bør de heller være på skolen der de får tilsyn. Skolen gir barn og unge beskyttelse. For eksempel fra å bli rekruttert til væpnede grupper, sier Annelies Ollieuz, som leder Flyktninghjelpens globale utdanningsprogrammer. Et av dem er «Bedre læring». 

Les intervju med henne her. 

Poenget med «Bedre læring»-programmet er at også barn som sliter med vonde opplevelser skal kunne tilegne seg læring på skolen. Barn og unge med traumer har høyt angst- og stressnivå. Av Flyktninghjelpen lærer de ulike enkle metoder, slik at de selv kan regulere overveldende følelser. 

Jon-Håkon Schultz. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Jon-Håkon Schultz. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Professor i pedagogisk psykologi, Jon-Håkon Schultz, ledet arbeidet med å utvikle skoleprogrammet.  

Les intervju med ham her. 

Han forteller at det bygger på to overordnede prinsipper.  

– Det første dreier seg om å hjelpe barna til å roe seg ned. Ikke bare rett etter at de har hatt en krigsopplevelse, men også senere – når de tenker tilbake på hva som skjedde og blir redde. Det andre prinsippet handler om å bygge opp igjen en følelse av trygghet.  

Programmet er delt inn i tre moduler: 

  1. Retter seg mot alle elevene i klassen og handler om å forebygge. Barna hjelpes til å forstå og til å håndtere vanlige krisesituasjoner. 
  2. Fokuserer på alle elever som sliter med å konsentrere seg på skolen. 
  3. Hjelper elever som har mer definerte plager, som søvnproblemer og traumemareritt.  

– Mennesker i alle aldre er redde for krig. Men barn er en spesielt sårbare, for de har ikke den samme livserfaring og kognitive evnen til å klare å bearbeide krigsopplevelser. Derfor trenger de ekstra hjelp, sier professor Jon-Håkon Schultz.   

Noe av det viktigste vi i Flyktninghjelpen gjør i «Bedre læring» er å legge til rette for at elevene snakker med læreren om det å være redd. Slik får læreren mulighet til å roe ned barna. Læreren kan også hjelpe til med å gi eleven sosial støtte, slik at hen kan klare å delta i aktivitet både på skolen og hjemme. 

Vi kaller barns reaksjoner i krig for: «Normale reaksjoner til unormale situasjoner». Reaksjonene har det til felles at de reduserer muligheten til å klare å konsentrere seg på skolen:

  • Frykt 
  • Søvnvansker og mareritt
  • Tanker og bilder du ikke ønsker 
  • Høyt stressnivå
  • Redusert konsentrasjon
  • Tristhet, depresjon 
  • Sosial tilbaketrekking
  • Dårlig selvfølelse og negative tanker om fremtiden 
  • Sinne

Ved å bruke disse avslapningsmetodene, klarer barna å kontrollere egen frykt, bekymringer og mareritt.

  Spenning og frigjøring: Avspenningsøvelser som er beregnet på å frigjøre muskelspenning. Eleven spenner deler av kroppen, som armer, hender, ansikt, nakke, skuldre, mage, bein og føtter. Hun holder på spenningen i flere sekunder – før hun slipper.   

Pusteøvelser: Øvelser som hjelper barn til å fokusere på å kontrollere pusten. Eleven lærer å puste dypt med magen for så å slippe pusten sakte ut.   

Sikkert sted: Visualiseringsteknikk der vi oppfordrer elevene til å bruke fantasien for å skape seg et sted der de føler trygghet, ro og glede.

Konsentrasjons- og balanseøvelser: En serie stillinger, som for eksempel «palme», «tre» og «ørn». Øvelsene hjelper barna til å fokusere på sammenhengen mellom kropp og sinn – og på den måten å gjenopprette indre balanse.

Tøye-øvelser: Ulike bevegelser som strekker og tøyer forskjellige kroppsdeler, som ryggrad, nakke, skuldre og bryst.