Marias kamp mot volden

Flere ganger har hun blitt tvunget på flukt fra væpnede grupper. Hjemme slapp hun heller ikke unna vold.

En dag sa hun: – Jeg har fått nok. Jeg skal fikse dette.

Hun sitter på en enkel stol i sitt nye hjem, i byen hun flyktet til. Hun deler huset med sine fem barn og et barnebarn, i tillegg til fire andre familier.

Rommet er mørkt. Noen få flimrende lamper gir oss lys nok til å se omgivelsene. María (ikke hennes virkelige navn) er kledd i svarte shorts og en grønn t-skjorte. Hun bruker hendene flittig når hun snakker, for å understreke ordene.

– Nei, kjære deg. Jeg fikk ikke tatt med meg noe denne gangen. Ingenting! Vi var ute da skytingen begynte. Jeg hørte skytingen og TV-en min ble truffet. Kjøleskapet mitt ble ødelagt, og huset ble veldig skadet av kulene, sier hun.

– Jeg skal klare det

María snakker ganske blasert om sin siste opplevelse. For henne har det nesten blitt "normalt" å bli tvunget bort fra hjemmet sitt på denne måten.

– Og uansett, når du flykter med kano er det veldig lite plass. Du får jo bare med deg en håndfull eiendeler, hvis du i det hele tatt klarer å raske med deg noe, sier hun.

Men når det kommer til sikkerheten til henne selv eller kvinnene i nærmiljøet er María alt annet enn blasert. Hun ser deg rett i øynene. Uttrykket er strengt.

– Jeg skal ikke dø ellergi opp. Jeg skal klare det.

Et typisk landsbyliv

Se for deg følgende:

Du er hjemme i den lille landsbyen din på landet. Kanskje har du akkurat hentet ingredienser til kveldens middag fra jordlappene dine. Kanskje vasker du litt klær. Eller kanskje har du nettopp vinket farvel til barna dine som skal på skolen.

Og så pang. Skuddene begynner. To grupperinger skyter på hverandre. Men du og alt ditt er midt mellom, og alt som skal til er én kule. Én kule – og du, eller et av barna dine, er døde.

Du griper alt du kan og drar. Du går ned til elven og hopper i den første båten du ser, på vei vekk. Det ser ut som om båten er overfylt. Vil den klare den tre og en halv timer lange ferden med alle disse menneskene ombord? Men du har ikke noe annet valg enn å ta sjansen.

Du kommer til nærmeste by. Der kryr det av andre som også har flyktet. Heldigvis er det plass til deg og barna dine i et provisorisk mottak. Dere må alle dele én seng, og det er andre familier overalt, men dere er i det minste trygge.

Borgermesteren i byen gir dere litt mat. Men maten varer ikke lenge. En uke? To uker? En måned hvis du er heldig. Du fortsetter å tenke på avlingene dine hjemme som må pleies. Avlingene som vanligvis sørger for at du og familien din aldri går sultne.

Så kommer beskjeden om at landsbyen din er trygg igjen. Lettelsen er enorm. Volden er over. Du begir deg ut på hjemturen, på den samme elven som brakte deg i sikkerhet.

Skuddskadene er tydelige på veggene i huset ditt. Men du kan i det minste begynne å få dem til å gro.

Og så, bare noen måneder senere skjer det samme igjen. Og så igjen.

For María har det skjedd fem ganger.

En kamp mot massivvold

Som de fleste byer og landsbyer i det vestlige Colombia, ligger byen som María nå bor i ved en elv, omgitt av tropisk skog.

På grunn av sikkerhetssituasjonen kan vi ikke gi navngi byen.

Mellom januar og midten av september 2021 mottok byen mer enn 10.000 mennesker på flukt. På grunn av dette blir byens ordførerkontor, skolen og sykehuset alle brukt til å huse flyktningene. Bygningene er nedslitte og trange. Privatliv og grunnleggende fasiliteter – muligheten for et verdig liv – finnes ikke. Blant de tusenvis av menneskene som flyktet hit er det spedbarn, eldre og funksjonshemmede.

I denne byen blir til og med det lokale sykehuset brukt til å gi ly til mennesker som er på flukt.

I denne byen blir til og med det lokale sykehuset brukt til å gi ly til mennesker som er på flukt.

Militæret patruljerer gatene med tunge våpen, men det føles ikke som en krigssone. På overflaten virker byen trygg og rolig. Men det lurer en uhyggelighet, en urolig stemning, som om det ikke er lenge til stillheten brytes.

Kvinner i denne regionen av Colombia lever også med en ekstra risiko – vold i hjemmet. I 2021 rapporterte ACAPS en økning i vold mot kvinner utført av partneren. På grunn av frykt blant kvinnene, og mangelen på tilgang til støtte, er problemet sterkt underrapportert.

– Vi er klare til å bygge

María er en slags leder i lokalmiljøet. Fokuset hennes akkurat nå er å finne trygge boliger for kvinnene som har kommet til byen. Det finnes en tom tomt som de håper å å kunne bruke. En gruppe kvinner har allerede begynt å rydde området.

– Vi er klare til å bygge oss trygge hjem der vi kan dyrke vår egen mat.

Det er foreløpig uklart om kvinnene får tillatelse til å bygge her. Men uansett kommer ikke María til å gi opp. Hun vil fortsette kampen for kvinnene i lokalmiljøet.

En hotspot for konflikt

Hvorfor er området så voldelig?

Denne regionen i Colombia er en beryktet hotspot, med mange mennesker på flukt og store humanitære behov. Hvorfor?

I 2016 signerte de revolusjonære væpnede styrkene i Colombia,Folkehæren (FARC), og regjeringen i landet en fredsavtale, som offisielt avsluttet flere tiår med væpnet konflikt. Freden varte imidlertid ikke lenge.

Dette området av Colombia er rikt på planten koka, som kan benyttes til å produsere kokain. Elvene er en gullgruve for transport av narkotika ut til Stillehavet. For de væpnede gruppene er derfor området verdt å kjempe for.

Ifølge rapporter fra menneskerettighetsorganisasjoner har det, siden fredsavtalen ble underskrevet, oppstått forskjellige fraksjoner av væpnede grupper. Der det tidligere bare var én motstander, er det nå mange. Og de kjemper alle for territorium hvor enn de kan finne det, selv om det betyr å tvinge folk fra hjemmene sine.

Gruppene bruker også trusler for å kontrollere de som bor i området. De planter landminer og forhindrer utvikling og utbygging. De nøler ikke med å drepe de som står i veien for dem – som for eksempel samfunnsledere som María, som bare ønsker å forbedre lokalsamfunnet.

Hvorfor er behovene så store?

De humanitære behovene er store av flere grunner.

For det første er mange mennesker på flukt. Det er rett og slett ikke nok plass, ressurser eller fasiliteter til å gi alle en verdig bolig.
For det andre er det matmangel. De fleste som flykter fra hjemmene sine pleide å dyrke sin egen mat. Hvis det var mat til overs solgte de den for å tjene litt ekstra. Uten avlingene har de ingen inntekt. Og ingen mat.
For det tredje, plasseringen. Det er et lite utbygd, veldig ruralt område midt i en konfliktsone. Mangelen på infrastruktur begrenser humanitær tilgang.

Flyktninghjelpen har gitt juridisk rådgivning for å gjøre det mulig for de som er på flukt å offisielt registrere seg. Vi har også levert nødhjelp til familier med akutte behov.

Støtt arbeidet vårt nå

Uten privatliv

María bor i en bolig byens ordfører har gitt henne. Det er en enkel ett-roms leilighet, som ligger på hjørnet av to rolige gater. Hver familie har sitt lille område, delt opp av laken som henger fra taket. Dette gir litt privatliv. Men María synes ikke det er privat nok.

– Det er ubehagelig. Jeg er vant til å bo i mitt eget hus. For en kvinne, ikke for en mann, men for at en kvinne skal kunne kle seg må hun være på et sted der hun føler seg komfortabel. Hvis du kler på deg og noen ser deg, så titter de. Hvis de ikke ser deg, titter de jo heller ikke. På dette stedet har vi ikke noe privatliv, sier hun.

Alenemor i kaos

Hun sier det er utfordrende å være alenemor i en så kaotisk situasjon. Men hun nekter å la seg knekke.

– Ja, jeg sliter, tro meg. Det er vanskelig, men jeg må bare komme meg videre, hvis jeg klarer. Jeg kan ikke legge meg ned og sture, sier María.

Hva er hennes rolle som kvinnelig leder?

– Jeg forteller folk om situasjonen vi kvinner står overfor. Som nå, når jeg snakker med deg. Vi får ikke nok støtte fra dem som bestemmer. Og vi kvinner, vi har familier å forsørge.

– Vi får oss ikke jobb. Hvordan skal vi overleve og forsørge familiene våre?

– Jeg oppsøker også forskjellige miljøer. Jeg samler folk, og vi planlegger aktiviteter og enes om ønsker, håp og forespørsler. Akkurat nå har vi blitt enige om å forsøke å be om liggeunderlag, mat, vannfiltre, kjeler og andre ting, sier hun.

– Over mitt lik

– Jeg ønsker at lederne her skal styrkes. Når det ikke finnes støtteordninger på plass i samfunnet, er vi der.

¬– Det er også mange kvinner her som opplever vold. Da tenker jeg på vold hjemme. Jeg vil gjerne ha støtte til oss kvinner som blir utsatt for overgrep, sier María.

Hun vil gjerne snakke om vold i hjemmet, og forteller om egne erfaringer:

– Jeg forlot mannen min da vi kom hit. Det er snart tre måneder siden vi gikk hver til vårt. Han var veldig voldelig, og mishandlet meg ofte.

– Han lovet at han ikke skulle slå meg mer. Hver gang vi hadde problemer sa han at han ikke skulle slå mer.

– Men da vi kom hit slo han meg to ganger. Han holdt på å skade øynene mine. Men da sa jeg: “Ikke mer. Dette er siste gang.

– Jeg snakket med en voldsofferrådgiver i kommunen og fortalte at jeg ikke ville bo sammen med mannen min mer. Å fortsette som før ville på et vis være som å godta mishandlingen. Så han dro. Men han har kommet hit for å true meg. Han har sagt at vi må være sammen til jeg dør.

María ser meg rett inn i øynene og sier:

– Men jeg sa at det kommer aldri til å skje. Det har jeg bestemt meg for.

Marías historie er virkeligheten for mange kvinner i denne delen av Colombia. Vold og turbulens er en stor del av manges liv – en situasjon som i stor grad er ukjent for omverdenen. Men María nekter å tie om sannheten.

Hun vil fortsette å kjempe for fred og trygghet – for seg selv og familien sin, og for kvinnene i lokalmiljøet.