– Verden må få vite hva vi går gjennom

Kongos glemte krise

Hvor mye vet du om “Ituri-konflikten”?

Volden i denne østlige delen av Kongo har tvunget over 1,7 millioner mennesker på flukt. De flykter fra brutale angrep der familiemedlemmer har blitt drept. De overlevende bor i overfylte leirer, der dagene består av å dyrke det de kan og lete etter mat.

Sivile er enkle mål for væpnede grupper, som ustraffet dreper og bortfører mennesker. I 2022 har det vært en ny voldssyklus og flyktningleirer har blitt direkte mål for massakrer.

Konflikten er den mest neglisjerte i verden, og det er ingen ende i sikte.

Alle navn er endret av sikkerhetshensyn.

Anne (25).


Anne er lærer i Ituri-provinsen. Mange som har flyktet fra konflikten lenger sør har samlet seg i byen der hun bor.


– Barna jeg underviser har ingenting å spise. De har det vanskelig hjemme, og på skolen sovner de lett. Noen har ikke engang sko. Eldre barn prøver å stjele pennene og notatbøkene deres. Familiene prøver å finne mat her og der, men det er vanskelig for barna å lære når de ikke har krefter.

Dira (25).


Dira flyktet fra konflikten og bor i en kirkebygning sammen med de to barna sine.


– Jeg bor her med min sønn og datter. Vi flyktet da krigen nådde oss og vi hørte skudd. Hvis du prøver å nærme deg den gamle landsbyen vår, blir du drept eller jaget bort. Allikevel må vi i nærheten for å lete etter grønnsaker å spise. Man må være rask og være tilbake på kvelden. Verden vet ikke at vi er uten fremtidshåp. Familien er separert. Vi flyktet hver for oss og er ikke sammen nå.

Marie (11).


Familien har bodd i en flyktningleir i fem måneder.


– Vi flyktet da en væpnet gruppe brente husene våre. Krigen kom og de drepte og plyndret. Fremtiden ser mørk ut. Vi har ingenting. Fremtiden er bare dag-til-dag.

Marie pådro seg en øyeinfeksjon i leiren og familien hadde ikke nok penger til behandling. Det ble så alvorlig at øyet måtte fjernes.

Regine (40).


Regine bor i en flyktningleir i byen Bule sammen med sine ni barn. Familien flyktet fra hjemmet sitt for to år siden. Regine jobber som dagarbeider på en gård for å brødfø den store familien.


– Vi flyktet fra en massakre. Folk ble slaktet og de brente husene og skolene og helsesenteret … slektninger ble drept, min manns familie. Det skjedde på dagen, barna var på skolen, alle var spredt. Etter angrepet overnattet vi i provisoriske leire, vi spiste ting fra skogen. Vi hadde ikke noe annet. Vi så likene av mennesker vi kjente på veien. Vi måtte gå i fire dager for å komme i sikkerhet.

– Vi hadde kommet bort fra noen av barna våre. Vi lette etter dem i leirene, og ble endelig gjenforent da vi møtte naboer som hadde båret dem i sikkerhet.

– Jeg vil at verden skal vite hvor vanskelig livet er her, hva vi må gjennom i denne krigen. Bare Gud kan sette en stopper for dette.

Leontine (26).

Leontine, hennes mann og deres fem barn bor i en flyktningleir i byen Bule.


– Barna kan ikke gå på skolen lenger. Vi gikk tom for penger hver måned. Vi fikk rundt 2.000 franc (ca 10 kroner) for hvert barn, hver måned. Hjemme var vi bønder. Vi hadde et godt liv og kunne forsørge barna våre. Nå deler vi en bygning med syv andre familier, alle har flyktet ... Vi dro for to år siden, på grunn av et angrep om natten. De skjøt overalt. Den natten plager oss fortsatt, vi klarer ikke slutte å tenke på den ...

– Verden trenger å vite at det er umulig å være far eller mor her. Hvordan skal vi kunne ta vare på barna våre på denne måten? Vi har ingenting.

Odette (25) med babyen.


Odette bor med sine fire barn i Savo-leiren. Mannen hennes ble drept av væpnede menn under angrepet på leiren i februar 2022. Et angrep som drepte nesten 60 sivile.


– I 2017 flyktet familien min fra landsbyen vår. Væpnede menn brente alt og rev ned taket og ødela jordene våre. Da jeg dro bar jeg ett barn på ryggen, og et annet ble født like etter. Vi flyttet mye rundt, mellom kirker og skoler, før vi bosatte oss i leiren i fjor. Leiren ble også angrepet, og mannen min ble drept. Det var så mange som mistet familiemedlemmene sine. Jeg mistet alt og skulle ønske jeg kunne reise hjem. De må hate oss.

– Jeg har ingenting å gi barna mine uten mannen min. Det er vanskelig å være mor her, verden burde vite at vi lider. Vi ønsker fred.

– De ropte noe sånt som "godt alle er samlet her, så vi kan utrydde dere alle."

Faustin (28).


Faustin bor med sin kone og fire barn i Savo-leiren. Han ble skadet av opprørere, og datteren hans ble drept under angrepet på leiren i februar 2022.


– De kom inn i leiren og hugget meg med en machete. Jeg hørte skudd og kjente igjen dialekten deres. Det var sent på kvelden tror jeg. De ropte noe sånt som "godt alle er samlet her, så vi kan utrydde dere alle."

– De rev ned teltene og halshugget datteren min. Jeg har ingen krefter igjen, jeg klarer ikke å kjempe for å finne mat til barna mine. Til verden kan jeg bare trygle om å hjelpe oss å starte på nytt. Trygle om hjelp til å tjene penger. Penger til klær og helsetjenester. Jeg vil at freden skal komme tilbake så jeg kan jobbe igjen.

Patient (43).


Patient bor sammen med sine seks barn i byen Bule.


– Vi flyktet i februar 2021. Vi har flyttet mye rundt, og nå prøver vi å bygge et nytt hus. Siden krigenstartet har vi aldri hatt nok å spise. Vi har ingenting å betale med hvis barna blir syke og trenger medisin. Vi pleide å ha en vakker landsby og et stort hus. Nå har vi bare disse krisesentrene. Hvis det regner mye lekker det inn gjennom taket.

Nelson.


Nelson er helsearbeider på den lille klinikken som tar seg av de medisinske behovene til de som bor i Savo-leiren.


– Det er aldri nok her. Aldri nok plass, aldri nok medisiner, og ingen vaksiner. Mange mødre kommer for å føde, men vi har ikke barselplass til dem. Vi har heller ikke kjøleskap for vaksiner. Det er så mange tilfeller av malaria og diaré. Mange av de som bor her har mistet hele familien. Det er vanskelig for mange å finne roen etter angrepet her, og mange har blitt traumatiserte.

Rosine (50).


Rosine er direktør for Goikpa skole. Skolen imot barn fra flyktningleirer, med støtte fra Flyktninghjelpen.


– Sikkerhet er den store bekymringen. Vi er naboer med opprørerne, de har leir på andre siden av dalen. Du kan se dem fra skolen. De kommer som banditter for å stjele og kidnappe. Alle elevene her er på flukt. De kommer fra Savo-området, fra Lala og Bule. Vi må avslutte undervisningen tidlig, for å gi barna tid til å gå hjem igjen. Det er rundt 300 elever her. I disse dager mangler vi rundt 70, noen av de yngste er for redde til å komme på skolen. Det er bare åtte lærere, ikke nok. Flyktninghjelpen ga oss noe skolemateriell og et klasserom, men klasserommene er for fulle. Vi trenger mer plass og flere lærere, men hvem skal betale? Alle lider her. Vi har knapt noe å spise. Vi kan ikke dyrke jorda skikkelig, for hvis vi går for langt kommer opprørerne til å kidnappe eller drepe oss.

Gloria (37) og Chékina som er 5 år gammel.


Gloria bor på et krisesenter for mennesker på flukt i byen Bule.


– Fem i familien min ble massakrert, inkludert min far. Huset mitt og alle de andre i landsbyen ble brent. Det er som en ørken der nå, og ingen kan dra dit lenger. Da vi flyktet gjemte vi oss i skogen i to uker. Vi prøvde å snike oss tilbake til landsbyen for å finne bananer og grønnsaker. Vi kunne blitt drept når som helst. Forholdene er ikke gode her. Jeg kan ikke planlegge for barnas fremtid. Alt handler om å skaffe mat for dagen. Verden vet ikke at vi lider her. Det er vanskelig å være mor. Vi levde i fred, som ett samfunn, men nå er det bare folk som dreper hverandre.