Generalsekretær Jan Egeland besøkte iskalde Afghanistan tidligere denne måneden for å forsøke å få forbudet reversert. Vi er ikke i mål, men vi er i løpende dialog med myndighetene i landet.
– Vi får rett og slett ikke gjort jobben uten våre kvinnelige ansatte. Våre kvinnelige kollegaer er en helt avgjørende del av vår humanitære respons og utgjør om lag en tredel av den samlede arbeidsstyrken. Av hensyn til hele befolkningen oppfordrer vi på det sterkeste at myndighetene i landet omgjør beslutningen, sier generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen.
Kvinnene er livsviktige
– Uten kvinnelige hjelpearbeidere er vi ikke i stand til å nå frem med livreddende hjelp til disse familiene. I vår kultur og samfunn er det begrenset i hvor stor grad mannlige hjelpearbeidere kan ha kontakt med disse familiene, sier Gulnoor en av våre 469 kvinnelige kollegaer.
Av sikkerhetshensyn bruker vi ikke hennes fulle og virkelige navn. Nå er hun isolert i familiens leilighet i Kabul, og tør ikke bevege seg utenfor husets fire vegger.
Flyktninghjelpen var i ferd med å avslutte et større hjelpeprogram for vinteren. Mer enn 3.700 familier hadde allerede fått pengehjelp til å skaffe seg brensel, tepper, varme klær og andre livsnødvendigheter, slik at de kunne klare seg gjennom vinteren. Men i fattigkvarterene i Kabul ventet fortsatt 2.500 familier på hjelp, da Talibans kvinne-nekt satte en stopper for hjelpearbeidet.
– Vi hadde allerede identifisert 2.500 familier som bor i telt og enkle skur i de mange uformelle bosettingene i hovedstaden. Mange av familiene er fordrevet av tørke og år med krig og konflikt. Dette er noen av de meste sårbare familiene, mange bestående av kun kvinner og barn, forteller Gulnoor.
Ukentlig får våre kollegaer i Kabul bekymringsmeldinger fra fortvilte landsbyledere som spør når vi skal gjenoppta hjelpearbeidet.
– Det er både deprimerende og frustrerende å vite at om Taliban lot oss jobbe så kunne vi hjulpet disse menneskene. Nyhetsmeldingene om familier og barn som fryser i hjel er hjerteskjærende, og jeg frykter for livet og helsen til de mange som nå ikke får hjelp, sier Gulnoor.
Gifter bort døtrene for å overleve
Asal er en annen av våre kvinnelige kollegaer. Heller ikke hun ønsker å stå frem med sitt virkelige navn. Også hun tilbringer dagene innenfor hjemmets fire vegger. Hun er både frustrert og fortvilet over at hun ikke kan hjelpe de mange familiene som nå påføres økte lidelser og risikerer å dø av sykdommer, underernæring og kulde.
– Det er ikke mange ukene siden jeg besøkte noen av de mest vanskeligstilte familiene i Kabuls uformelle bosettinger. Her møtte jeg blant andre enken Sheringal som bodde sammen med sine tre døtre. Ektemannen var drept i en bombeekplosjon fem år tidligere. Det var ingen menn som kunne representere familien, som er helt avhengig av hjelp utenfra for å overleve, forteller Asal, og spør seg hvordan denne og tilsvarende familier nå skal få hjelp.
Etterlater nyfødte på fødestuen
Ifølge Asal vil familien i en slik desperat situasjon ty til ulike overlevelsesstrategier.
– Å tigge på gaten kan være en nødløsning. Og selv om Sheringal var en god mor som ønsker at døtrene både skulle få seg en utdanning og god jobb, kan hun bli tvunget til å gifte bort en av døtrene for at både denne datteren og resten av familien skal kunne overleve.
Asal forteller at enkelte kvinner i ren desperasjon etterlater sine nyfødte på fødestuen.
– Etter å ha gått gravid i ni måneder og født et velskapt barn, tvinges disse mødrene til å ta en hjerteskjærende avgjørelse. Familien står uten inntekter. De sulter. De mangler penger til medisiner. Og de ser ingen fremtid for barna. En mindre munn å mette blir derfor en del av familiens overlevelsesstrategi, sier Asal.
Klar for å gjenoppta arbeidet
Flyktninghjelpen ble ikke varslet på forhånd om forbudet, og myndighetene har ikke lagt frem materiale som tilsier at organisasjonen ikke har respektert kulturelle normer.
– Vi har alltid arbeidet og opptrådt i tråd med religiøse verdier og kulturelle normer. Derfor har jeg stor tro på at vi sammen med landets myndigheter vil finne en løsning som sikrer at våre kvinnelige kollegaer kan komme tilbake i jobb, sier Egeland.
Flyktninghjelpen krever uhindret humanitær tilgang for både kvinnelige og mannlige ansatte for å nå hele den nødrammede befolkningen i Afghanistan.
– Dette har høyeste prioritet for oss, og er ikke noe vi er villige til å fire på. Så snart våre ansatte får lov til å jobbe igjen, vil vi gjenoppta arbeidet, sier Egeland.
Siden Taliban tok over styringen av landet 15. august 2021 har vi hjulpet over 870.000 mennesker i 18 provinser i Afghanistan. Vi bistår mennesker på flukt og lokalsamfunn som er rammet av voldelig konflikt, tørke, flom og jordskjelv. Vi hjelper med utdanning, husly, juridisk bistand, beskyttelse, mat og vann- og sanitærhjelp.