Les billedteksten Syrerne løfter bokser med mathjelp fra den internasjonale Røde Kors-komiteen og FN av en lastebil i landsbyen Talbiseh ved byen Homs, nord i Syria. Landsbyen er kontrollert av opprørere. Bildet er tatt i juli 2016 og er ikke knyttet til kronikken. Foto: AFP/Mahmoud Taha/NTC Scanpix

Humanitære organisasjoner kan ikke bekjempe ekstremisme

Kate McGrane, politisk rådgiver i Flyktninghjelpen|Publisert 17. nov 2017

Mennesker som bor i noen av verdens farligste områder, risikerer å miste livsnødvendig hjelp som følge av kampen mot voldelig ekstremisme. Millioner av mennesker som bor i land som er på randen av sultkatastrofe, vil bli hardest rammet.

Kronikken ble først publisert på Irin News sine nettsider.


"Bekjempe voldelig ekstremisme" er et populært begrep i humanitære sirkler. Denne strategien brukes av stater i stadig større grad i kampen mot terrorisme. Tilnærmingen inkluderer innenlands overvåking, politiarbeid, kampanjer mot ekstremisme, og utdanning. Autoritære stater bruker ofte mer ekstreme metoder som massearrestasjoner, tortur, forsvinninger og henrettelser. Disse brukes på personer som antas å stå i fare for å bli rekruttert av ekstremistiske grupper. Høres dette kjent ut?

Dagens metoder har mye til felles med de USA brukte for å bekjempe kommunismen under Den kalde krigen. La oss heller ikke glemme at verdenshistorien har lært oss at det ikke alltid er heldig å bruke bistand som politisk virkemiddel. USAs strategi for å bekjempe Taliban gjennom bistand i Afghanistan er et klassisk eksempel.

Men politikere verden over ønsker å overbevise velgerne om at de jobber aktivt med å få en slutt på terror. Noen hjelpeorganisasjoner støtter opp om dette, særlig når bistandsmidler fordeles. Andre er skeptiske.

Hjelpeorganisasjoner jobber ofte i noen av verdens farligste områder, hvor store deler av den yngre befolkningen er radikalisert. Vi betraktes av mange som en ressurs i arbeidet mot voldelig ekstremisme. Ekstremistiske grupper er for eksempel aktive i tre av de fire landene som er på randen av sultkatastrofe: Nigeria, Somalia og Jemen.

Noen stater bruker nødhjelp til å slå to fluer i en smekk: ved å finansiere nødhjelpsprogrammer i områder med en radikalisert befolkning, håper de å hindre at ekstremistene tar til våpen.

Her er fire grunner hvorfor dette ikke fungerer:

#1. Vi skal levere hjelp hvor nøden er størst

Hjørnesteinen i humanitært arbeid er å levere bistand hvor nøden er størst. Betyr dette at familier som bor i Iraks radikaliserte områder fortjener hjelpen mer enn familier som lever på randen av sult i Sør-Sudan? Eller de som flykter fra politisk vold i DR Kongo, hvor radikalisering ikke er en trussel?

Lederen i Verdens matvareprogram, David Beasley, uttalte nylig at organisasjonen er frontlinjen i kampen mot ekstremisme. Men til hvilken pris? Livene til millioner av familier på randen av sultkatastrofe er avhengig av Beasleys matvarehjelp.

#2. De humanitære prinsippene

Våre humanitære prinsipper innebærer at vi holder oss upartiske og uavhengige. Om vi skal være med å bekjempe terror, blir vår humanitære grunnlov omgjort til politisk dagsorden.

Unge menn som har flyktet fra konflikt anses som gruppen som er mest utsatt for å bli rekruttert av ekstremistiske grupper. Skal de ungene mennene få spesialbehandling i flyktningleirer framfor unge kvinner, eller til og med barn? Statistisk sett er kvinner og barn i konfliktsituasjoner mer utsatt: kvinner for voldtekt og misbruk, barn for underernæring. Tilgjengelige midler skal sikre at de beskyttes og får den hjelpen de trenger.

#3. Nøytralitet

Hjelpearbeidere følger nøytralitetsprinsippet. Dette ligger til grunn for at vi skal være i stand til å hjelpe mennesker, uavhengig av politikk og hvilken side de har tatt i konflikten.

Det krever mye tid og planlegging å bygge tillitt til de gruppene som styrer områder med akutte behov for nødhjelp. Vår nøytrale stilling gjør det mulig for oss å forhandle, slik at vi kan nå ut til mennesker i nød. For å klare dette er det viktig at vi ikke jobber på vegne av politiske eller militære interesser.

Det hadde ikke vært riktig å tilby undervisning i områder utsatt for radikalisering på bekostning av barn som står uten skoleplass.

Til tross for dette anses utdanning som et viktig virkemiddel i politikernes kamp mot ekstremisme. FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (UNESCO) oppfordrer også politikere til å bruke utdanning som et “verktøy” for å hindre at ungdom går inn i ekstreme miljøer.

Hvordan vil de vi hjelper se oss hvis vi kun bygger skoler for mennesker på en side av en konflikt — i områder som anses som radikale? Det vil sette nøytraliteten vår på spill og gjøre oss til en part i konflikten.

Samtidig vil de som allerede er ofre for voldelig ekstremisme, vil lide mest.

#4. Virker metodene mot ekstremisme?

Politikerne mangler grunnlag for å bevise at metodene de bruker mot ekstremisme fungerer. Vi vet ikke om nødhjelp reduserer risikoen for at mennesker slutter seg til terroristorganisasjoner.

Humanitære organisasjoner er like bekymret for voldelig ekstremisme som det politikere er. Vi arbeider ofte i områder ødelagt av terror. Men kampen mot voldelig ekstremisme kan ikke utkjempes av hjelpearbeidere.

Når humanitært arbeid har politiske mål, setter det presedens for andre. FN bør være klar over dette.

Flyktninghjelpen ga nylig ut en rapport om bekjempelse av voldelig ekstremisme samt en rapport om vårt standpunkt om utdanning i kampen mot voldelig ekstremisme. Les rapportene her.