Les billedteksten SYRIA: Jan Egeland sammen med tre kollegaer i ruinene av bydelen Harasta i Øst-Ghouta. Foto: Tareq Mnadili/Flyktninghjelpen

«Vi er i ferd med å legge nok et kriseår bak oss, men givergleden gir oss håp».

Ingvild Vetrhus|Publisert 26. des 2018
Generalsekretær Jan Egeland får ofte spørsmålet om han fortsatt er optimist etter å ha besøkt en rekke av de landene som er hardest rammet av krig og krise.

 
- Svaret er ja! Jeg ser hvordan vi bygger nye boliger murstein for murstein eller hvordan vi sikrer barn utdanning klassetrinn for klassetrinn.

Avgjørende bidrag

Han understreker hvor viktig det er at også bedrifter og privatpersoner i Norge bidrar til hjelpearbeidet.

– Det er av uvurderlig betydning at så mange gir oss penger jevnlig slik at vi har forutsigbarhet. Penger fra fadderne betyr at vi også kan gi umiddelbar hjelp når kriser oppstår, fra Venezuela til Kongo. Vi trenger ikke vente på at giverlandene vil støtte oss.

Men det finnes håp. Vi lykkes flere steder enn vi mislykkes.
Jan Egeland

Han er i ferd med å legge nok et kriseår bak seg: – Det finnes håp. Vi lykkes flere steder enn vi mislykkes. Vi gir nå hjelp til mange flere flyktninger og fordrevne i krigs- og kriseområder enn det er mennesker i Norge. 

Roser sine kollegaer

Etter snart 40 år som hjelpearbeider vet Egeland å verdsette de som utfører hjelpearbeidet: - Jeg blir både stolt og optimistisk etter å ha sett hvor mange flotte, modige og hardtarbeidende hjelpearbeidere Flyktninghjelpen har i medmenneskelighetens frontlinjer.

Samtidig blir han opprørt over den volden som forsvarsløse mennesker utsettes for. – Spesielt opprørende er det å se at kvinner og barn blir bombet, angrepet og utsatt for bestialsk vold og overgrep. Vi må gjøre mer og jobbe enda hardere for å forhindre slike overgrep i året som står foran oss.

Penger fra fadderne betyr at vi også kan gi umiddelbar hjelp når nye og vanskelige kriser oppstår.
Jan Egeland

Hvilke utfordringer står vi overfor i det nye året?

– I tillegg til at sivile i større grad rammes av krig og vold, ser vi at det også blir farligere å være hjelpearbeider. Dette er noe vi ikke kan tolerere.

Han trekker frem fire prekære kriser:

DR Kongo

– Det er sjokkerende å møte den fattige, utpinte og forfulgte sivilbefolkningen i Øst-Kongo. Ikke langt fra klinikken til vinneren av årets Nobel fredspris, Dr Dennis Mukwege, er Flyktninghjelpen blant de få organisasjonene som klarer å opprettholde et hjelpearbeid i disse lovløse områdene. Vi kan ikke svikte disse sårbare menneskene, vi må hjelpe dem ut av flyktningleirene og hjem, slik at de kan finne ny trygghet og igjen kan dyrke de fruktbare landområdene.

Syria

– I Syria har krigen gått inn i en ny fase. Vi arbeider nå i Damaskus, Aleppo og andre byer hvor det endelig er våpenhvile. Men jeg så under mitt besøk nå i høst at ødeleggeselene er ufattelig store. Vi kjørte timevis gjennom byer og landsbyer hvor samtlige bygninger var helt eller delvis ødelagte. Så gjenoppbyggingsoppgavene er ufattelige, samtidig som krigen i mange områder ikke er over.

Jemen

– Jemen er det landet i verden hvor flest mennesker nå er rammet av sult. Mange millioner vet ikke hvordan de skal få mat i kommende uke. Denne krisen er ikke skapt av naturkatastrofer, men av en meningsløs krig og blokkering av matforsyninger og medisiner.

Vi har mange hundre hjelpearbeidere som nå gir livreddende hjelp, samtidig som vi forsøker å finne en fredelig politisk løsning på konflikten. Jeg er håpefull og tror vi kan få til en fredsavtale i 2019, som kan gjøre slutt på lidelsene.  

Den sentralafrikanske republikk

– Jeg besøkte Den sentralafrikanske republikken fordi det er en av verdens mest glemte og neglisjerte kriser. Dette landet har en befolkning som er litt mindre enn Norges. 80 prosent av landområdene er kontrollert av ulike bevæpnede grupper som med jevne mellomrom går løs på sivilbefolkningen.

Mange av mødrene er blitt enker, og har mistet alt. Men deres viktigste budskap til meg var: «vi ønsker utdanning til våre barn, slik at de kan få det bedre enn vi har hatt det.» Disse mødrene har ikke gitt opp håpet om en bedre fremtid – det må heller ikke vi.