Les billedteksten Afrikanske migranter forsøker å klatre over gjerdet fra Marokko til Spanias nord-afrikanske enklave, Ceuta, 26.juli, 2018. Foto: Reuters TV/Reuters/Scanpix

Fluktrutene skifter – Nå kommer flest til Spania

Richard Skretteberg, seniorrådgiver|Publisert 06. sep 2018
Europeisk politikk for å stanse migrasjonsstrømmen har lyktes, men den er også skyld i at andelen som drukner i Middelhavet er høyere enn noen gang. Nå ankommer stadig flere asylsøkere Spania over Middelhavet. Dette kan forklares av manglende europeisk samarbeid.

Spania forbi Hellas og Italia

Totalt 27.600 flyktninger og andre migranter ankom Spania fra januar til juli i 2018, ifølge FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). I samme tidsperiode var tallene for Italia og Hellas henholdsvis 18.500 og 26.000. Dette er et dramatisk skifte fra tidligere år. Mens ankomstene til de tre landene samlet gikk ned med 41 prosent sammenliknet med 2017, er antallet ankomster til Spania mer enn fordoblet. Ifølge oppdaterte tall fra UNHCR kommer 81 prosent av migrantene og flyktningene som tar den vestlige, sentrale eller østlige fluktruten til Europa sjøveien, mens 19 prosent kommer over land.

Det er mange grunner til at flere mennesker igjen tar den vestlige fluktruten over Middelhavet. Libyske og italienske myndigheter samarbeider tettere og går mer drastisk til verks for å stanse strømmen fra Libya i retning Italia, noe som medfører at denne fluktruten blir mindre attraktiv. Migranter fanget opp av den libyske kystvakten fraktes tilbake til en høyst usikker fremtid i Libya. Dette er en viktig årsak til at flere nå tar seg til Spania.

  

Les billedteksten Grafikken viser hvor mange mennesker som har flyktet til Spania, Italia og Hellas i perioden januar til juli 2018 og januar til juli 2017. Grafikken viser også hvor mange som har omkommet underveis. Grafikk: Øystein Os Simonsen

 

Stadig farligere over Middelhavet

I tillegg har den nye italienske regjeringen gjort det vanskeligere å drive redningsarbeid i Middelhavet og har stengt adgangen til havner for redningsbåter. Da redningsskipet Aquarius ikke fikk adgang til havner i Italia, tok kapteinen båten til Spania der den fikk legge til kai. Overfarten over Middelhavet blir stadig farligere. Første halvår i år druknet hver 18. person som forsøkte krysse Middelhavet over den sentrale ruten. I 2017 druknet hver 42. person.

EU har heller ikke klart å bli enige om hverken ansvarsfordeling eller andre tiltak, og Italias innenriksminister Matteo Salvini uttalte i juni at landet ikke lenger vil være «Europas flyktningleir».

Spania har bedt om mer hjelp fra EU

Den spanske regjeringens har bedt EU om hjelp til å ta imot det økte antallet migranter og flyktninger. Både forbundskansler Merkel og den spanske statsministeren Pedro Sanchez var enige om å styrke dialogen med Marokko da de møttes i august.

    

Les billedteksten Vaktholdet er strengt både på spansk og marokkansk side av grensen. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen

   

For EU spiller Marokko en viktig rolle i arbeidet med å begrense tilstrømmingen av migranter og flyktninger fra landene sør for Sahara til Europa, og forholdet til EU står øverst på Marokkos utenrikspolitiske agenda. Tilsynelatende kan dette virke som en «vinn-vinn»-situasjon. Samtidig åpner dette også for en hestehandel i en tid der prinsipper og internasjonalt anerkjente rettigheter er under stort press.

  

Les billedteksten Vaktholdet er strengt både på spansk og marokkansk side av grensen. Likevel klarer mange migranter å ta seg over gjerdene. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen

 

Den vestlige fluktruten igjen den foretrukne

Det er ikke mer enn 15 kilometer fra den spanske enklaven Ceuta i Nord-Afrika over Gibraltarstredet til det spanske fastlandet. Den ruten, i tillegg til sjøveien til Kanariøyene, utgjorde den vestlige Middelhavsruten som var mest brukt frem til finanskrisen i 2008. Bare i 2000 ankom 47.000 migranter og flyktninger de spanske enklavene Ceuta og Melilla, og i tillegg tok 13.000 seg over Gibraltarstredet. Historisk har flere nordafrikanere enn folk fra sør for Sahara reist med båt eller via de spanske enklavene til det europeiske fastlandet. Strengere visumregler på 1990-tallet, økt spansk overvåkning og humanitære kriser i Sahel-beltet og deler av Vest-Afrika endret dette. Smuglerrutene ble presset østover. Etter den arabiske våren og konflikten i Syria har den sentrale (via Libya) og østre Middelhavsruten (via Tyrkia) inntatt en dominerende posisjon. Men nå ser det ut til at dette igjen er i ferd med å snu.

    

Les billedteksten På det nærmeste er det spanske fastlandet bare 15 kilometer unna. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen
Afrika og Europa møtes i Nord-Afrika

Helt nord på det afrikanske kontinentet ligger de spanske enklavene Ceuta og Melilla. I Ceuta er det 100 meter ingenmannsland med høye gjerder mellom den marokkanske og spanske grenseposten. Den lille enklaven utgjør 28 kvadratkilometer europeisk territorium på det afrikanske kontinentet. Få, om noen steder i verden, er velstandskløften mellom to regioner større enn her.

Marokko har ratifisert Flyktningkonvensjonen og har i flere år samarbeidet med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) med å utarbeide en nasjonal strategi på asylområdet. Men utfordringene er fremdeles mange.

Migranter og flyktninger holder seg skjult i skogsområdene rundt Ceuta. Mange har oppholdt seg i skjul i Marokko i årevis før de gjør desperate forsøk på å ta seg over de høye grensegjerdene som omkranser den spanske enklaven. Noen kommer fra sør, andre har kommet gjennom Algerie selv om grensen er stengt. Menneskesmuglerne vet hvordan de skal ta seg inn.

De fleste migrantene kommer fra land i Vest-Afrika og Sahel, og som mange steder ellers i Nord-Afrika blir de utsatt for rasisme og diskriminering. De overlever via hjelpeorganisasjoner og tilfeldig arbeid i den svarte økonomien. Kvinner utsettes ofte for overgrep og mange har måttet føde i skjul i skogsområdene.

Av de som klarer å ta seg over gjerdene i Ceuta er det mange som unnlater å søke om asyl selv om de har et beskyttelsesbehov. Søknadsprosessen i Ceuta tar to år og mange lar derfor være å gjøre det. Andre mangler informasjon om sine rettigheter. Verst ute er kanskje de som er under menneskehandlernes kontroll. Deres familier er truet i hjemlandet, og det å søke asyl vil for dem være å svikte familien.