Despite hearing of other families feeling, Ali had not thought it would happen to him. But only two weeks ago, early on 6 May, airstrikes hit his extended family on the farm where they worked.

Just like his father before him, Ali Ibrahim had spent most of his life as a farm labourer, in his home village of Al-Jar. 
 
It was hard work but peaceful, planting vegetables like tomatoes, onion and garlic. Most of Ali’s extended family worked alongside him on the same farm. Though his income was only YR1,000 (less than two dollars) a day, it was enough to support his own family of seven children.
 
“My brothers and I have been working on the farm for 15 years. We built oshas (straw huts) on the farm and we lived there, as we spent most of our time on the farm,” Ali says.

The war first intruded on them in 2015, when the price of fuel doubled, forcing the farmer Ali worked to stop all work for some months. Ali was also aware that families from other areas were fleeing their homes, but didn’t think it would happen to him.
 
“During the last few months, many families from neighboring areas fled their homes towards Al-Shaqaf village, after battles reached their area. But our area was safe.”

This changed one evening. On Wednesday 6 May, warplanes started to fly over Ali’s village. He and his family didn’t sleep that night, listening to it.
 
It was morning when the first bombs fell. From less than a hundred metres away, Ali saw his cousin’s hut hit.
 
“My cousin tried to flee the farm with his family, but an airstrike hit them… Three were killed, including a few-months-old child. And four others were badly injured.”

Other strikes followed. “Eight airstrikes hit the village and the farm in few hours, and almost all residents of the village fled their houses.”

In the ensuing chaos, Ali tried to help the injured. “We saw the deaths in front of us. I took my children and the injured people to Al-Jar clinic.” Then he fled with his family to nearby Al-Shaqaf, with only the clothes they were wearing.

“We didn’t take anything with us as we left on foot. Even the dead bodies we didn’t take. Some brave people returned the second day to bury them…. It would have been death and nothing is better than life.”

Cattle were also hit by the airstrikes. No one dared to stay. 
Ali’s children were witnesses to the burnt bodies of their friends and relatives. Some cried, while others were too shocked. They have difficult sleeping now. 

“No one can believe what happened for us and we didn’t imagine it before. I met many displaced families but I wasn’t aware they witnessed such atrocious moments.”

When his family arrived in Al-Shaqaf, they found other displaced families living in tents made of plastic sheets and wood. “As soon as we arrived here, a new journey of suffering started as we don’t have money and we don’t have furniture. But we are lucky that the displaced people [already] here welcomed us.”

Ali’s family now live inside the tent of another family, who fled their house last year. Despite being in dire circumstances themselves, this family shares food, water and everything they have with Ali, who has no money to even buy a plastic sheet to set up a new tent.

“We are in need of everything, but shelter and food is priority as we don’t want to stay in others’ tents for a long time.”
Ali doesn’t know anything about the unilateral ceasefire, nor about Covid-19 and what kind of danger it represents for displaced people.
 
“I’m illiterate man and all I know is that warplanes targeted us and forced us to leave our houses, and we lost our source of incomes in this holy month,” he added.
 
Ali hopes that he can return his village and resume his work but he feels that is impossible now. 
“The best thing was when we would wake up early in the morning and water the vegetables. And after an hour all the farmers would sit together to have their group breakfast in the farm. Those days can’t come again, as some of my relatives and colleague were killed by the airstrikes.”
 
He wanted to send a message to the whole world about his situation: “There is nothing worse than seeing relatives became burnt bodies and hearing the screaming of children all the time, so try to imagine yourselves in our situation and stop the war on us.”

Photo: Anwar Abdu/NRC
– Vi tok ingenting med oss da vi flyktet til fots. Ikke engang døde kropper. Noen modige mennesker reiste tilbake neste dag for å gravlegge dem. Det ville betydd døden, og ingenting er bedre enn livet. 6. mai tvang luftangrep Ali og familien på flukt fra gården de arbeidet på. Foto: Anwar Abdu/Flyktninghjelpen

660.000 har lagt ut på flukt siden FN ba om global våpenhvile

Publisert 22. mai 2020
Da pandemien var et faktum ba FNs generalsekretær om en global våpenhvile. Likevel viser Flyktninghjelpens ferske oversikt at 660.000 mennesker har flyktet fra krig og konflikt siden pandemien startet. Det gjør det også vanskeligere å stanse koronaviruset.

– Samtidig som helsemyndighetene sier at vi må holde oss hjemme blir tusenvis av mennesker skremt bort fra sine hjem av væpnede menn. De havner i en ekstremt sårbar situasjon, sier Flyktninghjelpens generalsekretær, Jan Egeland.

– Dette skader ikke bare de menneskene som er tvunget på flukt, men det undergraver også vår felles innsats for å nedkjempe viruset, sier han.

Helt ferske tall som Flyktninghjelpen offentliggjør i dag viser at en rekke væpnede konflikter har fortsatt etter 23. mars. Det var datoen da FNs Generalsekretær, António Guterres, ba om en global våpenhvile fordi Covid-19 for alvor hadde startet å spre seg globalt.

De 661.000 menneskene som har lagt ut på flukt fordeler seg utover 19 land, men det er klart flest fra Den demokratiske republikken Kongo der kamper mellom væpnede grupper og landets hær har tvunget 480.000 kongolesere bort fra sine hjem.

Selv i land der krigende parter har vist støtte for FN-sjefens bønn om en våpenhvile har kampene fortsatt. I Jemen har den saudi-ledede koalisjonen sagt at de vil gjennomføre en ensidig våpenhvile. Likevel har luftangrepene fortsatt, og også de andre krigende partene har utført kamphandlinger som til sammen har ført til at 24.000 mennesker har flyktet de siste to månedene.

– Søskenbarnet mitt forsøkte å flykte sammen med familien sin fra familiegården, men de ble rammet av et luftangrep og drept. En av dem var en baby, forteller Ali, en familiefar fra Jemen som selv ble nødt til å flykte 6. mai.

I Tsjadsjøregionen har det også vært mange som er tvungne ut på flukt, og det er mennesker i Tsjad og Niger som er hardest rammet. Og i både Afghanistan, Den sentralafrikanske republikk, Syria, Somalia og Myanmar har mer enn 10.000 mennesker blitt tvunget på flukt de siste to månedene.

Mens pandemien herjer har ikke FNs Sikkerhetsråd klart å ta lederskap i arbeidet for en global våpenhvile, fredsforhandlinger og beskyttelse av sivile. Selv om det er bred enighet om en global våpenhvile, så er det enkelte land, slik som USA og Kina, som trykker på bremsen. De tar med seg alle uenighetene seg imellom inn i Sikkerhetsrådets forhandlingsrom.

Flyktninghjelpen ber alle medlemmene av Sikkerhetsrådet om å være tydelige på at at alle som nå kriger må stanse krigshandlingene og heller løse konfliktene gjennom forhandlinger. Dette må til for å kunne gjennomføre et systematisk arbeid for å stanse smitten.

– Mens folk blir tvunget på flukt og drept, så sitter mektige medlemmer i FNs Sikkerhetsråd og krangler som om de var småbarn i en sandkasse, sier Jan Egeland.

– Verdens ledere må vise at de kan ta ansvar i en ekstraordinær situasjon. De må stå sammen for å kunne overtale krigende parter til å stanse volden, slik at alle folkegrupper over hele verden kan stå sammen i kampen mot pandemien som rammer oss alle. Dette er ikke tidspunktet for å drive politikk som minner mest om en barnehage.

Om dere ønsker mer informasjon eller intervjuer kan dere kontakte Flyktninghjelpen på 90925528 eller media@nrc.no.

Jan Egeland visited an informal site in Kabul where 144 displaced families live. NRC has supported the families living here with building houses, latrines and water pumps.
–Mens folk blir tvunget på flukt og drept, så sitter mektige medlemmer i FNs Sikkerhetsråd og krangler som om de var småbarn i en sandkasse, sier Jan Egeland. Foto: Becky Bakr Abdulla/Flyktninghjelpen