Sudan

Fire generasjoner på flukt

Mariam tilbringer hver eneste time av hver eneste dag på samme sted i samme rom. Hun er mor, bestemor og oldemor. Sammen med familien sin bor hun i Geneina, en by i Vest-Darfur iSudan. De har funnet husly i et mørkt og trangt rom, som tidligere ble brukt som kontor. Rommet har bare to små vindu og er tettpakket med stabler av gamle møbler. Heten er kvelende. Mariams dager kommer og går mens hun sitter på bønneteppet ved døren.

– Moren min er ikke i stand til å bevege seg. Hun tilbringer hele livet sitt i dette rommet, på samme sted. Det er her hun spiser, og det er her hun vasker seg, sier Hawa, den mellomste datteren.

Det er umulig å forestille seg hva Mariam har vært gjennom. Flere ganger i løpet av livet har hun vært nødt til å flykte fra hjemmet sitt på grunn av vold og konflikt.

Livet på gården 

For tjue år siden oppfostret Miriam de tre døtrene sine i en avsidesliggende landsby i Vest-Darfur-regionen i Sudan. Den ene dagen drev hun jordbruk på jordene familien eide  og forsørget barna sine med kornet hun høstet. Den neste dagen holdt hun døtrenes hender i et fast grep mens de flyktet for livet. Et hav av flammer fortærte familiens hjem, og kulene suste gjennom luften.  

– Rett før angrepet hadde noen av naboene våre bygd seg nye hjem. Hele nabolaget var samlet for å feire. Det var en lykkelig dag, husker Mariam.  

Mariam og familien. Foto: Rawan Kara/Flyktninghjelpen

Da de flyktet måtte Mariam og familien forlate det trygge livet de kjente til. Mariam, døtrene, svigersønnene og barnebarna kom seg til Krinding flyktningleir i Geneina. I tjue år prøvde familien å starte et nytt liv, å komme seg videre. Men livet ble aldri det samme igjen.  

Over årene har de mistet mer enn de fleste kan forestille seg. Mariam hadde ikke råd til helsehjelp, noe som førte til at hun mistet synet etter en øyeinfeksjon. Den ene datterens ektemann forsøkte å returnere til familiegården med et håp om å skaffe mat, men han ble angrepet og drept. Familien levde med sorg og frykt, helt til de  i 2021 igjen befant seg  i sitt verste mareritt.  

I fjor eskalerte konflikten i Vest-Darfur, og Krinding flyktningleir ble angrepet. Mer enn 160 mennesker døde. Hjem ble brent til grunnen. Etter angrepene var nesten en tredjedel av leiren redusert til aske. Mariams familie måtte flykte for andre gang, sammen med 40.000 andre. Denne gang gikk ferden  til byen Geneina.  Menneskene søkte tilflukt der de kunne;  noen ved skoler, andre ved universitetsplasser, offentlige sykehus og regjeringsbygg. Noen slo seg til og med ned  på gatene.  

Lær hvorfor flyktningkrisen i Sudan er en av verdens mest neglisjerte kriser.

Leiren der Mariam bor nå. Foto: Claes Holmberg/Flyktninghjelpen

Mariam har hele 384 familier som naboer i den lille leiren der hun bor nå en av omtrent hundre slike leirer i Geneina. De provisoriske teltene står tett i tett, alle fylt til randen. Det er både utrygt og helsefarlig. I løpet av de siste seks månedene har branner ødelagt hjem i syv av leirene. Flammene sprer seg raskt ettersom områdene er svært tettbygd. 

Mariams datter Hawa. Foto: Claes Holmberg/Flyktninghjelpen

 Dagen Mariam og familien måtte flykte fra Krinding til leiren i Geneina startet slik som så mange andre; med familier som fredfullt drakk morgenteen sin. Men den endte i et flammehav som fortærte 180 hjem.

–  Da brannen startet kunne jeg ikke gjøre annet enn å ta moren min på ryggen og løpe ut herfra med søstrene og niesene mine, sier Hawa.  

Hawa skulle ønske at hun, moren og søstrene kunne dra tilbake til familiegården i landsbyen deres, eller til og med tilbake til deres tjueårige hjem i Krinding. Men det kan de ikke. Etter tjue år med konflikt er Vest-Darfur fortsatt ikke trygt. Situasjonen harblitt mer voldelig og ustabil etter angrepet på Krinding i 2021. I april 2022 startet et angrep i Kreneik-området i Vest-Darfur. Angrepet varte i fire dager, og  over 200 mennesker ble drept.  

Jeg hadde ikke hatt noe imot å dra tilbake, selv uten noe annet enn et teppe å leve under, hvis de bare kunne lovet oss trygghet. Ingen er lagd for å utholde dette ydmykende livet. Men, hvis vi ikke er trygge der kan vi heller ikke dra tilbake, sier Hawa.   

Mariams datter Hawa mistet ektemannen sin.  Nå legger hun alt håpet sitt i datteren. 

–  Gjennom alt dette har jeg gjort alt jeg kan for å holde datteren min på skolen. Jeg har tatt hver eneste jobbmulighet jeg har fått. Jeg har aldri hvilt. Mitt eneste ønske er at hun fullfører utdanningen sin, sier Hawa.  

Mariam og Hawas historie er virkeligheten for mange i Vest-Darfur. Flyktninghjelpen fordømmer volden i regionen og angrepene på de sivile.

Les mer om vårt arbeid i Sudan, og hvorfor Sudan betegnes som en neglisjert krise i år.