Å være pappa i konflikten som aldri tar slutt

Yousef leker med sin 3 år gamle datter Eliaa. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Det var den sjette natten med massive israelske flyangrep. Det var ingen steder å gjemme seg. Hvordan skulle han klare å beskytte sin gravide kone og sitt barn? Han kunne bare holde rundt dem.

– Jeg lever for barna mine, ingen far elsker sine barn høyere. Men der, i den sinnssyke natten, fikk jeg en vill tanke i hodet: I Gaza er det ikke rett å sette barn til verden.

Den tanken fylte meg med sorg, sier Yousef Hammash.

– Eliaa er en liten plageånd, sier Yousef Hammash (29) og ler høyt:

– Det er sant!

Når han snakker om familien sin, smiler øynene hans:

– Eliaa spør om alt mulig. Hun er smart. Kona mi, Manal, som studerer arabisk litteratur ved universitetet, er utrolig flink med henne. Eliaa kan engelsk allerede. Ord som "strawberries" - det er ikke lett for en 3-åring å si! Hun kan setninger som: "Mama, can I have a banana?" og "Mama, can I have strawberries?".

– Og sønnen min, Ahmad? Ja, han er som en Eliaa nummer to. Han sover om dagen og er våken om natten. Ahmad slutter bare å gråte når jeg går frem og tilbake og vugger ham i armene mine, sier Yousef. Han folder armene, og vugger dem for å vise hvordan han pleier å gjøre det.

Den lille gutten hans ble født i Gaza den 18. juni, bare noen få uker etter de forferdelige bombeangrepene i mai.

Fordi menn ikke har adgang ved sykehusets fødeavdeling, måtte Yousef stå utenfor og vente. Han var nervøs og redd for at noe skulle være galt, der han ventet på at en sykepleier skulle komme ut med babyen. En kamerat av Yousef filmet det første møtet mellom far og sønn med mobilen sin:

Ikke noe "fancy"

Yousef giftet seg med Manal Aljori (23) i 2017. Egentlig ville det nygifte paret vente et par år med å få barn; det store bryllupet hadde kostet en del og nå var det behov for å spare seg opp litt penger før de satte barn til verden.

En gruppe mennesker i pene klær står tett sammen rundt en mann i en blå dress som danser.

Yousef, ikledd blå dress, danser i sitt eget bryllup. Foto: Privat

Yousef, ikledd blå dress, danser i sitt eget bryllup. Foto: Privat

– Men Manal ble gravid og vi fikk Eliaa, sier Yousef.

Han smiler og fortsetter:

– Datteren min har fått sitt eget rom. Det betyr mye for meg å kunne gi henne det. Faren min ble tidlig arbeidsledig, og da jeg vokste opp var vi fattige. Mine barn skal ha et godt liv. Ikke noe "fancy" liv, men et helt vanlig middelklasseliv.

Selv fikk jeg først "mitt eget rom" da jeg giftet meg. Jeg glemmer aldri den følelsen da jeg, før Manal og jeg flyttet inn i leiligheten vår, stakk innom en tur og var helt alene i leiligheten.

Han dunker pekefingeren i bordet mens han sier:

– A- L- E- N- E. For første gang hadde jeg noe eget. Det var fantastisk.

Så ser han nesten litt streng ut, og sier:

– Men selv om Eliaa har sitt eget rom, sover både hun og Ahmad sammen med oss. Vi må være sammen. For om natten kan alt skje.

Rett etter angrepene som skjedde for seks måneder siden ble Yousef intervjuet av den amerikanske nyhetskanalen CNN.

Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over. Støtt vårt arbeid i dag.

En stor, svart røyksky stiger opp fra et hus i Gaza.

Et hus sør i Gaza by blir truffet den 12. mai 2021. Foto: M.Hajjar/Flyktninghjelpen

En stor, svart røyksky stiger opp fra et hus i Gaza.
En stor, svart røyksky stiger opp fra et hus i Gaza.

Et hus sør i Gaza by blir truffet den 12. mai 2021. Foto: M.Hajjar/Flyktninghjelpen

En stor, svart røyksky stiger opp fra et hus i Gaza.

Fakta: Konflikten trappes opp i mai 2021

Som følge av rakettangrep mot Israel fra palestinske væpnede grupper, angrep det israelske militæret Gaza den 10. mai fra luft og sjø, i tillegg til beskytning. Dette skjedde etter uker med voksende spenninger i Jerusalem.

Tidlig om morgenen den dagen stormet israelsk politi Al-Aqsa-moskeen i hjertet av Jerusalems gamleby - et område som for muslimer er kjent som Den edle helligdommen og for jøder som Tempelhøyden. Dette resulterte i at hundrevis av palestinere og noen politifolk ble skadet. Konfrontasjonen falt sammen med Israels feiring av «Jerusalems dag», som markerte erobringen av Øst-Jerusalem i den arabisk-israelske krigen i 1967.

Gjennom den hellige måneden Ramadan barket israelske styrker sammen med palestinske demonstranter i og rundt gamlebyen i Jerusalem. På samme tid førte fredelige protester fra palestinske familier som skal utvises fra sine hjem i nabolaget Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem, til trefninger mellom israelske nybyggere og politi.

Grupper med israelske nybyggere, som til tider brukte ekte ammunisjon, angrep palestinere i Sheikh Jarrah og andre steder i Jerusalem. Israelske styrker gikk frem med hard hånd for å spre palestinske folkemengder, ved å bruke sjokkgranater, tåregass, gummibelagte metallkuler og «skunk vann» (en svært illeluktende men ikke-dødelig væske som skytes ut med vannkanoner).

Palestinske og israelske barn betaler alltid den høyeste prisen under disse voldelighetene, som ikke bare etterlater seg fysiske arr, men også mentale.
Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland

Spenningene rundt Øst-Jerusalem førte til intens fiendtlighet mellom Israel og palestinske væpnede grupper i Gaza, og til uro over Vestbredden. Dette varte i elleve dager.

Over 260 mennesker i Gaza, inkludert 66 barn, ble drept ifølge FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). Ytterligere 27 palestinere, inkludert fire barn, døde på Vestbredden. I Israel ble 12 sivile drept.

Israel og Hamas inngikk en våpenhvile den 21. mai, men gjennom sommeren har det vært oppblussing av urolighetene langs Israels grensegjerde til Gaza.

Ingen garantier for noe

Det ligger en smal landstripe ved øst-kysten av Middelhavet. Arealet er omtrent like stort som Oslo – 365 kvadratkilometer. Skal du kjøre fra den ene enden til den andre, tar det bare en time.

– Jeg tror ikke det er lett for folk utenfor å forstå hvordan det er å bo her. Her finnes det ingen garantier. Ikke for livet. Ikke for jobb. Ikke for noe. Fra det ene øyeblikket til det andre, kan du bli fattig. Eller du kan dø, sier Yousef.

Han er en av 2,1 millioner mennesker som bor på Gazastripen. Flertallet, omtrent 1,4 millioner, er palestinske flyktninger fra den arabisk-israelske krigen i 1948, og deres etterkommere. Slik som Yousef.

Gaza i det store bildet

FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA) sier at år med konflikt, tilbakevendende fiendtligheter og beleiring har ført til at over 80 prosent av befolkningen er avhengig av internasjonal humanitær hjelp.

I sitt 29-årige liv har Yousef opplevd kamper i Gaza i 2007, 2008/2009 og i 2014. Men han synes bombingen gjennom de elleve dagene i mai i år har vært de verste.

Kart over Gaza, Vestbredden og Israel

Gaza i det store bildet

Gaza i det store bildet

Yousef, en mann med mørk hår og oransje vest, viser to barn et bilde på kameraet sitt.

Yousef sammen med to av elevene som deltar på Flyktninghjelpens skoleprogram i Gaza. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef, en mann med mørkt hår og oransje vest, fotograferer to elever som tegner på ark på bakken.

En del av kommunikasjonsarbeidet Yousef driver med for Flyktninghjelpen er å fotografere og filme mennesker vi hjelper og dokumentere arbeidet vi gjør. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef, en mann med mørk hår og oransje vest, viser to barn et bilde på kameraet sitt.

Yousef sammen med to av elevene som deltar på Flyktninghjelpens skoleprogram i Gaza. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef, en mann med mørkt hår og oransje vest, fotograferer to elever som tegner på ark på bakken.

En del av kommunikasjonsarbeidet Yousef driver med for Flyktninghjelpen er å fotografere og filme mennesker vi hjelper og dokumentere arbeidet vi gjør. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Redd for natten

Yousef har aldri vært av den engstelige typen. Som frilansjournalist oppsøkte han i flere år kamper og uroligheter på Gaza og leverte videobilder til de store internasjonale mediene. I dag jobber han med kommunikasjons- og påvirkningsarbeid for Flyktninghjelpen, som har rundt 50 ansatte på Gazastripen.

Men han har endret seg – han er blitt redd. Forandringen kom da han ble far. Yousef er livredd for at det skal skje noe med dem. Bombene kommer om natten og han er blitt redd for natten.

Han sier:

– En eller annen skrev på Facebook: "To millioner mennesker på Gazastripen hater natten."

Nå er jeg blitt en av dem.

The Washington Post

Den 21. mai 2021 publiserte The Washington Post, ved avisens byråsjef i Berlin, Loveday Morris, et lengre intervju med Yousef Hammash der han forteller om sine opplevelser gjennom de siste kampene i Gaza.

I tillegg publiserte de videoene hans. Vi siterer (her med grå skrift i kursiv) nesten hele dette intervjuet. Norsk oversettelse: Flyktninghjelpen.

På tirsdag, som var den første dagen, var jeg hjemme i leiligheten vår for å ta en dusj. Jeg gjorde meg klar til å gå til mine foreldres hus; det var Ramadan, og vi pleier å feire sammen. Kona mi er gravid i åttende måned. Datteren min er tre år. Klokken var 18.00. Da angrep de naboens hus. Fortsatt har jeg hodepine av lyden fra den raketten. Alle løp; alle skrek. Vi ville bare løpe; vanligvis er en rakett en advarsel. I det øyeblikket var jeg livredd. Jeg begynte å filme det som hadde skjedd. Så angrep de med den andre raketten.

Jeg dro hjem til mine foreldre, der ble jeg hele natten. Det var et veldig, veldig tungt angrep bak huset. Som om det var 30 luftangrep på ett minutt. Jeg samlet alle sammen i gangen, midt i huset. Jeg skrek, ba alle om å holde seg nede på gulvet fordi vi ikke visste hvor bombingen skulle komme. Det var en helt vill natt.

En familie på fire handler mais i en bod på gaten. Varene ligger stablet oppå hverandre, og faren peker på det de ønsker å kjøpe.
En kjøpmann leverer ut to maiskolber som er tilberedt over åpen flamme i boden sin. Faren i en familie på fire tar imot maten.

Familien handler mais i Corniche gaten i Gaza by, et område som ligger nede ved havet. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef og familien sitter på et huskestativ ved en lekeplass. Yousef løfter sønnen over hodet og smiler til han.

Det er en fin dag og familien koser seg i byen. Pappa løfter lille Ahmed høyt i været. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

En familie på fire handler mais i en bod på gaten. Varene ligger stablet oppå hverandre, og faren peker på det de ønsker å kjøpe.
En kjøpmann leverer ut to maiskolber som er tilberedt over åpen flamme i boden sin. Faren i en familie på fire tar imot maten.

Familien handler mais i Corniche gaten i Gaza by, et område som ligger nede ved havet. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef og familien sitter på et huskestativ ved en lekeplass. Yousef løfter sønnen over hodet og smiler til han.

Det er en fin dag og familien koser seg i byen. Pappa løfter lille Ahmed høyt i været. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Gaza: som å vente på en flodbølge

Gaza har i lange perioder vært helt avstengt fra omverdenen. Den palestinske og egyptiske politikken med stengte grenser har påført sivilbefolkningen store lidelser.

I tillegg er arbeidsledigheten skyhøy; minst 50 prosent.

Les mer om situasjonen på Gaza

Yousef forklarer:

– Gaza har et av verdens høyest utdannede samfunn. Men selv om du har tatt doktorgrad er det vanskelig å få jobb. De fleste må klare seg med små-jobber. At for eksempel en ingeniør jobber midlertidig på en kafé, er helt vanlig.

Da Israel innførte blokaden i 2007, ble det tomt for det meste. Som for eksempel elektrisitet og bensin. Men folk fra Gaza er smarte, vi finner frem til løsninger. Da vi ikke lenger hadde bensin, begynte vi å bruke matolje som drivstoff isteden. Slik har vi klart oss, år etter år.

Vi har en veldig høy selvmordsrate. Hver uke er det noen som har tatt livet sitt. Slik som en av mine fettere.

Livet i Gaza er ikke normalt. Det er som å gå og vente på en flodbølge. Hver dag, hver time, hvert femte minutt, hvert sekund, hvert øyeblikk, kan alt plutselig forandre seg. Kollapse. Det kan være rolig lenge, men vi merker når spenningen trappes opp. Vi merker nesten bestandig at det snart kommer til å smelle. Vi føler på oss at det kommer til å skje om noen dager eller i neste uke. Slik er hverdagen vår.

To millioner krigs-historier

Yousef fortsetter:

– Vi står i det daglige overfor krigsopptrappinger, slik som grenseprotestene (protester som ble startet i 2018, der palestinske innbyggere i Gaza krevde å få vende tilbake til sine landområder der staten Israel ble opprettet i 1948, i tillegg til opphevelse av Israels beleiring av kyst enklaven, red.anm.).

Det finnes ikke en eneste familie i Gaza som ikke har mistet et barn eller et familiemedlem under krigsopptrappingene. Selv har jeg to fettere som ble drept. Broren min ble såret. Huset vårt fikk store ødeleggelser. Og dette er bare min historie. Så har du historiene til to millioner andre på Gaza.

Problemet for de unge her er at vi er så klar over situasjonen. Vi forstår at det ikke finnes noe håp om at det en gang skal komme noen løsning på dette.

En venn av Yousef filmet ham den dagen datteren Eliaa ble født.

Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over. Støtt vårt arbeid i dag.

Yousef leker med sønnen sin ved å kaste han opp i luften. Den lille kutten hat på seg en gul jakke med pingvinmønster.

Havet gir en følelse av frihet. Her, nede ved sjøsiden i Gaza by, leker Yousef med sønnen sin. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef leker med sønnen sin ved å kaste han opp i luften. Den lille kutten hat på seg en gul jakke med pingvinmønster.
Yousef leker med sønnen sin ved å kaste han opp i luften. Den lille kutten hat på seg en gul jakke med pingvinmønster.

Havet gir en følelse av frihet. Her, nede ved sjøsiden i Gaza by, leker Yousef med sønnen sin. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef leker med sønnen sin ved å kaste han opp i luften. Den lille kutten hat på seg en gul jakke med pingvinmønster.

Aldri sett verden utenfor

– Folk som forlot Gaza i 2007, er nå i 30- og 40-årene. Generasjonen før oss kunne for eksempel reise til Egypt eller Israel for å studere. Men ikke min generasjon.

Jeg har aldri vært utenfor Gaza. Selv om jeg har jobbet masse med å lage dokumentarer fra Gaza og kjenner medie- og filmfolk over hele verden som jeg er i daglig kontakt med, har jeg aldri vært utenfor Gaza.

Jeg har for eksempel aldri sett et tog hele i mitt liv.

Alt det jeg ser på Youtube har jeg lyst til å se i virkeligheten. Jeg vil oppleve å gå i gater der jeg ikke trenger å være redd. Det er normalt å ville se verden.

Men for oss er dette bare drømmer.

Ikke noe kan rettferdiggjøre at det er slik.

Dronevideo som viser Gaza by.

Dronevideo som viser Gaza by.

Dagen etter dro jeg tilbake til leiligheten vår for å hente noen klær til Manal, for jeg hadde bestemt meg for at hun og Eliaa skulle dra til mine svigerforeldres hus. Det føltes tryggere om de ble hos svigerfar. Der er det ingen høye bygninger, det er et to-etasjes hus, og ingen naboer. Hjemme hos mine foreldre er jeg eneste mann som kan hjelpe dem, så jeg tenkte det var best at jeg ble der.

Jeg hadde akkurat kommet meg inn i huset, bare vært der i noen få sekunder. De fleste vinduene var knust, og soverommet var veldig skadet.

Da angrep de igjen. I det øyeblikket tenkte jeg bare på å løpe. Nærbutikken var ødelagt; naboene prøvde å knuse butikkdøren for å komme seg inn og kontrollere brannen. Jeg måtte løpe til mine foreldres hus. Og da jeg kom dit, bestemte vi at de måtte flykte derfra.

Skyggen av en mann som kaster datteren sin opp i lufta vises på en vegg. I forgrunnen sitter moren og sønnen og ser på.

Skyggelek: Pappa Yousef kaster Eliaa høyt opp i luften, mamma Manal og Eliaa ser på. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Skyggen av en mann som kaster datteren sin opp i lufta vises på en vegg. I forgrunnen sitter moren og sønnen og ser på.

Skyggelek: Pappa Yousef kaster Eliaa høyt opp i luften, mamma Manal og Eliaa ser på. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Barndom

Yousef ble født i en av Gazas flyktningleirer i 1992.

– Vi er tre brødre og fire søstre. Jeg er den yngste sønnen. Vi bodde i flyktningleiren til jeg var ti–elleve år gammel. 

Far vevde tradisjonelle tepper. Men etterspørselen sank da folk begynte å kjøpe masseproduserte tepper.

Fordi vi trengte penger, måtte vi selge huset vårt. Men et hus i en flyktningleir er ikke mye verdt. Pengene var ikke nok til å kjøpe en ny bolig. Så vi ble leietakere og flyttet fra hus til hus.

Vi var 13 personer i en tre-roms leilighet på 90 kvadratmeter. Etter at søstrene mine ble store, sov jeg på sofaen.

Jeg valgte å slutte på skolen som 13-åring. Ville heller jobbe.

Jeg tok dem med til mine besteforeldres hus. Flere andre av våre slektninger hadde også søkt tilflukt der, vi var mange. Huset har to rom og et oppholdsområde, og det var det mellom ti og femten personer til stede. Stemningen var anspent, vi skjønte at ikke noe sted var trygt.

Fredagen dro jeg hjem til mine svigerforeldre; de hadde insistert på at jeg skulle komme dit. Datteren min stod i trappen og ventet på meg, hun er tre år, men veldig smart. Jeg var så glad, men også vettskremt, og jeg ville at hun skulle holde seg i nærheten av meg hele tiden. Hun og kona mi.

Det er umulig for Gazas innbyggere å flykte for å komme seg i trygghet for de kan ikke forlate Gazastripen.

Yousef forteller om sine opplevelser med gjentatte kamphandlinger:

– Jeg var på vei til skolen, tror jeg var tolv. Det var første gang jeg så en tanks. Den stod rett ved huset vårt. Det var spennende. Da volden startet igjen i 2008/2009, var det rene galskapen som varte i 27 dager. Jeg var femten år gammel. F16-fly fløy rett over hodene våre.

Første gang jeg så noen bli drept var i 2009. Det var fetteren min. Det skjedde rett foran øynene mine. Da kjente jeg på følelsen av å ha mistet noen jeg var glad i.

Det er den verste følelsen.

I 2012 var det ikke så ille og for det meste flyangrep i noen andre områder av Gaza. I 2014 var jeg journalist, da var det mange tanks og massive flyangrep. Over hundre mennesker ble drept på én dag. Blant dem en venn av meg.

Da så jeg også for første gang mennesker som flyktet fra sine hjem, i tusenvis.

Å være på flukt er nesten det verste, du kan ikke hjelpe deg selv og må oppsøke hjelp. Da føler du at du mister verdigheten. Og når du har kommet deg i sikkerhet, kommer traumene. Da klarer du ikke å tenke på noe annet enn det forferdelige du har opplevd.

Yousef i prat med en elev. Hun viser ham noe hun har laget. Veggen bak dem er full av fargerike tegninger.

Her er Yousef i prat med en av elevene som deltar på skoleaktivitetene til Flyktninghjelpen i Gaza. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef i prat med en elev. Hun viser ham noe hun har laget. Veggen bak dem er full av fargerike tegninger.
Yousef i prat med en elev. Hun viser ham noe hun har laget. Veggen bak dem er full av fargerike tegninger.

Her er Yousef i prat med en av elevene som deltar på skoleaktivitetene til Flyktninghjelpen i Gaza. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef i prat med en elev. Hun viser ham noe hun har laget. Veggen bak dem er full av fargerike tegninger.

Forsørger storfamilien

I årene etter at Yousef sluttet på skolen, har han jobbet nesten døgnet rundt.

– Ansvaret for familien handlet ikke bare om penger til husleie, mat, medisiner, klær og skole. Jeg måtte følge opp søstrene mine på skolen også. Og støtte moren min som har hjerteproblemer.

Det har ikke vært lett. Men i dag er to av søstrene mine uteksaminert fra universitetet. Én studerer medisin. Den siste går på videregående, forteller han.

Først fikk Yousef jobb i et trykkeri. Da vennene hans etterhvert var blitt uteksaminert fra videregående skole, begynte de fleste av dem på universitetet for å studere mediefag. Han ble med dem og fulgte forelesningene selv om han ikke var innrullert som student.

Han jobbet som visergutt ved et medie- og produksjonsbyrå, og der lærte han å bruke tv-kameraet av kameramannen. På kontoret hadde han tilgang til pc og internett, og slik lærte han seg engelsk.

Han fikk jobb som kameramann, og samarbeidet med utenlandske tv-team som kom til Gaza. Under fiendtlighetene i 2014 var han frilanser med sitt eget kamera.

Da han jobbet for organisasjonen The Palestinian Center For Democracy and Conflict Resolution, tok han opp skolefag. Innimellom jobbet han med journalister fra utenlandske mediehus som britiske Channel 4 og BBC.

"Født til å leve"

Omtrent ti minutter etter at jeg var kommet dit, angrep de igjen, i nærheten av svigerfars hus. Det var en veldig høy eksplosjon. Datteren min hadde lekt på gulvet ved beina mine, og da det smalt grep jeg tak i henne og holdt rundt henne for å beskytte henne. Det var en helt normal reaksjon; jeg ville bare forsikre meg om at hun var trygg. Men reaksjonen gjorde henne redd og hun skrek. Da skjønte jeg at Manal hadde klart å overbevise Eliaa om at bombene bare var fyrverkeri.

Vi prøvde å la være å bruke ordet "bombing", "qasaf" på arabisk; vi sa heller "fyrverkeri".

Det var kraftig bombing hele natten. Svigerforeldrene mine og alle vi andre gikk til et rom uten vinduer, som ligger på baksiden av huset. Vi skjønte at dette var det tryggeste stedet..

… Jeg har aldri opplevd denne type eksplosjoner før. Ristingen av huset. Lyden. Den massive ødeleggelsen. Gatene opprevet; det er steder i Gaza vi ikke kan kjenne igjen. Det er virkelig vanvittig.

Video tatt av Yousef i mai.

Yousef tenker seg om litt før han fortsetter:

– I Gaza finnes det ingen løsning.

Vi er under beleiring. Under blokade. Men ingen hører om oss. Vi er andreklasses mennesker.

Samtidig sier noen i Gaza: "Vi ble født til lidelse". Men da sier jeg: "Nei! Vi ble født til å leve".

For det er ikke slik, som det fremstilles så ofte, at vi i Gaza er så sterke og klarer å stå imot alt dette gang på gang, uten å klage. At vi er laget av jern.

Nei, vi er mennesker vi også.

Vi går rundt og er redde.

Det er det som er normalt.

Endelig sove

Jeg flyttet frem og tilbake mellom svigerforeldrene og mine foreldres hus, mens jeg prøvde å drive med pressearbeid for Flyktninghjelpen. Jobbet på laptopen min som var koblet til internett. Jeg valgte et sted som var skjermet av en vegg. Hvis det skulle komme et angrep, ville jeg blitt skadet, men i mindre grad.

Jeg dusjet bare én gang på ti dager, og det er den raskeste dusjen jeg har tatt i mitt liv. Jeg dusjet med klær på, for jeg ville ikke være naken i tilfelle vi ble bombet. Så jeg dusjet med undertøy på. Konen min sov til og med med hijaben på.

Jeg visste ikke hvilken dag det var. Visste bare at jeg ville bli ferdig med dag for dag, hvis jeg var i live etter den ene, fortsatte jeg til den neste. Det var det jeg og to millioner andre mennesker gjorde …".

Da de kunngjorde våpenhvilen klokken to om natten ringte en venn for å få meg med ut for å feire i gatene. "Det er både triste og glade ansikter, og det er fyrverkeri." Jeg svarte bare: "Jeg vil sove. " Jeg ville sove uten å være redd for å bli bombet. Alt jeg gjorde var å sove. Jeg kan ikke huske at jeg hadde sovet en hel time i løpet av de dagene.

Flyktninghjelpen snakker til verden

En mann ser ned på den lille datteren sin. De smiler til hverandre. Veggen bak dem er dekket av grønne, røde og blå håndavtrykk.

Yousef og datteren Eliaa. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Yousef og datteren Eliaa. Foto: Mohammed Zaanoun/Flyktninghjelpen

Ansiktet er alvorlig:

– Verden må få vite hva som skjer.

Jeg er stolt av at Flyktninghjelpen snakker åpent og fritt om hvordan vi har det her. Vi i Flyktninghjelpen går ut og krever at blokaden skal opphøre. Vi forteller folk at de har rettigheter.

INGEN snakket om de tolv barna som ble drept (barna som deltok på Flyktninghjelpens skoleprogram «Bedre læring», som hjelper barn med konflikt relaterte traumer, red.anm.) i mai før vi i Flyktninghjelpen gjorde det. Først da vi fortalte om det, våknet de internasjonale mediene. Men det var vi i Flyktninghjelpen som gjorde verden oppmerksom på at dette skjedde, sier Yousef.

Så blir han stille.

Før han sier:

– De tolv barna var akkurat som mine barn. De var som min Eliaa og min Ahmad.

De var født til å leve.


Kilder:
BBC, nrk.no, Wikipedia, Store norske leksikon