Den største gaven
Barnet som skal komme
Svangerskapet var komplisert; legen hadde beordret henne til å ligge stille frem til barnet var født. Hennes eneste tanke under flukten fra Syria til Nord-Irak:
“Jeg må ikke miste barnet mitt“.
– Å måtte sitte i bil var skremmende nok. Men da jeg fikk beskjed om å komme meg opp på en hest, fikk jeg sjokk, sier Kamla.
Den beste julegaven er den du gir. Kjøp en gavepakke til et barn i dag:
Smertene i magen og ryggen er brennende. De løfter henne opp på hesten, hun setter seg så varsomt ned som hun klarer. De gir henne Ibrahim (4), som skal sitte sammen med henne i salen.
Hun holder rundt den lille gutten sin. Da han først så hesten, hadde han blitt glad, men han ble redd da de løftet ham opp på den. Nå forsøker hun å roe ham ned, hvisker inn i øret hans at han må sitte stille, han må være stille.
En av menneskesmuglerne holder i tømmene og leder dyret fremover i mørket.
Hun kan ikke se hånden foran seg. Desperat leter hun likevel med øynene etter konturene av ektemannen Omar (35) og eldstesønnen Ali (6).
Fjell og knauser, hovene som smeller mot stein i det kuperte landskapet. Støvler som knaser mot grus.
Så hører hun Omars stemme i natten, rolig:
– De sier at nå er vi der snart, Kamla.
Men hun er så redd. Her er så mye stein! Tenk hvis hesten snubler og de faller av? Da er alt håp ute. Hjertet hennes dunker hardt og hun tenker bare på dette:
“KOMMER JEG TIL Å MISTE BARNET MITT NÅ?“
Da smeller et skudd i mørket.
Telt i månelandskap
Teltleiren Bardarash ligger bare 12–13 mil fra den syriske grensen, i et flatt og tørt måne-landskap - en kontrast til det ellers så vakre fjell-landet Nord-Irak.
Bardarash drives av myndighetene og ble først åpnet for å huse internt fordrevne irakere fra IS-krigen i Irak (2014-2017).
Ved utgangen av 2017 ble leiren stengt. Men den åpnet igjen i oktober 2019 for å bidra til å hjelpe 17.000 syrisk-kurdere som flyktet fra nordøst-Syria. Disse var blitt fordrevet da væpnede grupper, med støtte fra Tyrkia, tok kontroll over grenseområdene.
I dag (per mai 2021) bor det 3.727 syrisk-kurdiske flyktninger i Bardarash.
En av dem er Kamla (41).
– Da vi kom hit var jeg gravid i sjette måned.
Hun forteller at det tredje svangerskapet lignet på de to andre: Hun hadde fått injeksjoner for ikke å føde før tiden og hun hadde fått beskjed om ikke å bevege seg:
– Legene hjemme i Syria sa at jeg skulle ligge stille. Hvis ikke, kunne babyen dø.
Hun fikk også beskjed om at for henne var det uaktuelt å noen gang føde på naturlig vis. På sykehuset sa de at noe annet enn keisersnitt ville være for risikabelt. Både Ali og Ibrahim ble forløst med keisersnitt.
Kamlas nye hjem
Gulvet er dekket av et teppe. Langs teltveggen ligger noen blomstrede madrasser. Ellers er det bare en tv i rommet; apparatet var en gave fra en slektning. Utenfor døren er det en liten gang, der står familiens sko.
I Kamlas hjem er det hyggelig å være.
I taket henger to plastposer med tørkede urter. Fra det lille kjøkkenet durer en vaskemaskin. Der er det også en kokeplate og en liten skinnende oppvaskbenk. En annen dør fører inn til et lite rom med dusj og toalett.
Akkurat nå ligger de to brødrene, Ali og Ibrahim, pluss lillesøster Sundus (2) på gulvet og ser på tegnefilm.
Kamlas tre barn ser på TV, som var en gave fra en i familien.
Med jevne mellomrom er det som om Sundus dras mot mamma. Da lener hun seg inntil mamma, kryper opp i fanget hennes.
Kamla tvinner datterens hår mellom fingrene sine eller hun stryker henne over ryggen.
Den beste julegaven er den du gir. Kjøp et midlertidig hjem for en familie i dag:
Solen og Omar
Kamla sitter på en av madrassene og begynner med å fortelle om sin mann, Omar:
– Da han var gutt og på Alis alder, gjennomgikk han en operasjon som innebar at han måtte få tilført nytt blod. Men det var noe galt med blodet han fikk. Og det er grunnen til at han utviklet en alvorlig hudsykdom. Han tåler ikke å være mye i solen. I perioder har han sterke smerter; han sier det føles som om noen kaster kokende vann på ham, sier Kamla.
Et fotografi av Kamla med ektemannen, Omar. Han ble kidnappet av en væpnet gruppe i Syria. av sikkerhetsgrunner har vi anonymisert ansiktet hans.
Hun forteller videre at etter at hun traff Omar, ble han kidnappet av medlemmer av en væpnet gruppe i Syria. I ni måneder holdt de ham hos seg. Da han kom hjem igjen sa han at de hadde tvunget ham og andre menn til å trene «for å bli som dem».
Hun forteller at Omar var arbeidsledig. Til slutt så han ingen annen løsning enn å ta kontakt med den væpnede gruppen. Han ville be om å få betalt for å jobbe for dem.
Det fikk han. Men dette innebar at han måtte være mye ute i solen. I lengden hadde han ikke helse til det.
En dag stakk han av.
Kamlas tre barn ser på TV, som var en gave fra en i familien.
Kamlas tre barn ser på TV, som var en gave fra en i familien.
Et fotografi av Kamla med ektemannen, Omar. Han ble kidnappet av en væpnet gruppe i Syria. av sikkerhetsgrunner har vi anonymisert ansiktet hans.
Et fotografi av Kamla med ektemannen, Omar. Han ble kidnappet av en væpnet gruppe i Syria. av sikkerhetsgrunner har vi anonymisert ansiktet hans.
Hvorfor flukt?
I 2011 kom krigens første fase, med demonstrasjonene i hovedstaden Damaskus og påfølgende konflikter mellom syriske myndigheter og ulike opprørsgrupper. Med tiden ble det også farlig å bo i nord. Etter hvert flyktet mange over til Nord-Irak.
Kamlas søster og svoger sa til henne at også hun, mannen og barna burde komme seg i sikkerhet. Svogeren kunne kontakte menneskesmuglere. Omar og Kamla var enig.
– Jeg syntes det var forferdelig å måtte reise fra moren min. Men jeg kunne ikke bli igjen med barna i Syria. For hvordan skulle jeg klare å forsørge dem alene? Det var blitt farlig for Omar å oppholde seg i Syria. Hvis den væpnede gruppen hadde fått tak i ham, vet jeg ikke hva de hadde gjort.
Skuddet.
Hvor kom det fra?
Enda et skudd.
Hun fryser til is.
Smugleren sier: – Ikke vær redde! Vi går bare videre!
Omars stemme: – Kamla, ikke vær redd! Når vi kommer frem skal jeg hjelpe deg ned fra hesten. Vi er der snart nå.
Vondt i magen. Ryggen. Beina. Vil ikke miste barnet. Redd for at noe skal skje med Ibrahim og Ali.
En redd stemme som spør i mørket: – Hvem var det som skjøt etter oss?
Smugleren: – En væpnet gruppe. De ville ikke at mennene skal dra, for de vil rekruttere dem. Nå skal vi dele gruppen i to. Det er tryggere for dere.
Ingen skolegang
Barndom.
– Vi var lykkelige. Vi lekte. Vi ante ikke hva problemer var.
Hun kommer fra en kurdisk landsby nordøst i Syria, i distriktet Al-Malikiyah, eller Derika Hemko på kurdisk. Distriktet har en by med samme navn, og omtrent 20 kilometer fra denne byen renner elven Tigris som er skjæringspunktet mellom Tyrkia, Syria og Irak.
– Vi var fem søsken og jeg var nest eldst. Far var bygningsarbeider i byen, mor passet på oss. Vi hadde et hus med to soverom.
Noe av det første jeg husker - og jeg må ha vært rundt fem år på den tiden - var at faren min ville sende meg på skolen. Men det ville ikke jeg for jeg var redd for læreren. Jeg kan fortsatt hverken lese, skrive eller regne.
Hun trekker litt på skuldrene:
– Det var faktisk helt vanlig at barna i vår landsby ikke gikk på skole. Grunnen var at vi ikke var registrert i det offentlige systemet, vi hadde ikke ID-papirer.
– I dag skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg kunne lese og skrive. Aller mest fordi jeg vil hjelpe barna mine med leksene.
Intense smerter nå. I tillegg til mage og rygg har hun vondt i beina.
Flukten over grensen tar bare mellom 15 og 20 minutter. Men det føles som en evighet.
Omar: – Nå! Nå er vi der.
Endelig. Han hjelper henne ned fra hesten.
Peshmerga er kurdiske væpnede styrker, offisielt brukt om militære og andre sikkerhetsstyrker i de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak.
Peshmerga er kurdiske væpnede styrker, offisielt brukt om militære og andre sikkerhetsstyrker i de kurdiske selvstyreområdene i Nord-Irak.
Lys fra lommelykter. Fire uniformerte menn sier de er fra den kurdiske hæren, peshmerga, og de ønsker velkommen til de kurdiske selvstyremyndighetene i Nord-Irak. De er hjelpsomme. De deler ut vann. De sier at de skal kjøre flyktningene til et senter der de skal registreres og få tildelt et sted å bo.
En av soldatene henvender seg til Kamla: – Du som er gravid, du skal få sitte foran i bilen. Ved senteret skal kvinner og menn sove hver for seg i campingvogner.
Men det er så mange kvinner i vognen at hun ikke får plass til å legge seg ned. En liten stund klarer hun å ligge litt på siden, ellers må hun stå eller prøve å sitte.
Hun er dødsens sliten. Så redd for barnet sitt. Det føles som hun er i koma.
Dagen etter blir de kjørt til Bardarash.
Kyllinger i Damaskus
Lille Sundus legger armene sine rundt mammas hals og borer ansiktet sitt ned i halsgropen hennes. Kamla fortsetter:
– Etter hvert ble det vanskelig for faren min å finne arbeid. Vi flyttet først byen Al-Malikiyah og senere til Damaskus, der hele familien jobbet på en kyllingfarm.
Kamla blir stille et øyeblikk, før hun spør:
– Hvis du er fattig – hvordan kan du da forvente å leve et normalt liv?
Hun rister på hodet:
– Jeg husker sultfølelsen. At jeg var så sulten at jeg ikke fikk sove, sier hun.
Da urolighetene vokste i Damaskus, dro vi tilbake til Al-Malikiyah.
Senere ble jeg kjent med Omar, som var en venn av min onkel. Omar jobbet i Nord-Irak på den tiden.
Vi giftet oss i Syria.
Kamla er redd for å bo i teltet fra første stund: Ute er det vinterstormer med kraftig vind og mye regn. Teltet rister.
Hun er også redd for at de elektriske ledningene skal føre til brann.
Hun gråter mye.
Stadig mindre hjelp
– Da vi kom hit fikk vi vann og mat fra leirledelsen. Vi måtte sette opp teltet selv, det var vanskelig for mannen min var syk, sier Kamla.
Senere støttet Flyktninghjelpen oss med fødselsattester til barna og ekteskapskontrakt til Omar og meg. Det er papirer som det er viktig for oss å ha for å få alt fra skolegang til helsehjelp og lån til bolig i fremtiden.
Vi hadde bodd her i omtrent to uker før vi fikk vite at det fantes en helseklinikk i leiren - i dag er den stengt.
– Vi er takknemlige for Bardarash, for å ha et sted å være. Men det blir generelt mindre og mindre hjelp. Og det finnes ikke arbeid her, forteller Kamla.
Det er i underkant av to timer å kjøre fra Bardarash til byen Dohuk. Omar reiser dit for å lete etter småjobber på markedet. Der er det også leger han oppsøker for å få hjelp. Han oppholder seg i byen omtrent fjorten dager av gangen før han vender hjem og er sammen med kone og barn. Etter et døgn drar han tilbake til Dohuk.
Hverdagsliv
Hverdagene forløper omtrent slik:
– Sundus våkner i syvtiden om morgenen, jeg står opp og hjelper Ali med å komme seg av gårde til skolen. Jeg finner frem rene klær til ham, gir ham frokost og lager matpakke, og når jeg har litt ekstra penger får han en mynt slik at han kan kjøpe seg noe godt.
– De to minste er hjemme hos meg. Jeg lager mat og gjør husarbeid. Jeg har en venninne i naboteltet, ellers holder jeg meg med barna. Det er generelt trygt å være her i leiren, men på den annen side kan man aldri vite hva slags folk det er her.
Hun har for lengst kommet i niende måned. Hun oppsøker helseklinikken i Bardarash for å forklare dem at hun ikke kan føde normalt og må ha keisersnitt. De sender henne til en lege i Dohuk – som sier at at hun skal ha en naturlig fødsel.
To uker senere drar Kamla tilbake for å prøve å overtale legen, men det nytter ikke.
Nå nærmer det seg tiden for at barnet skal komme. Hun går tilbake til klinikken i leiren. Der snakker hun med en kvinne som jobber der for FN og som tar kontakt med leirledelsen. Det er mye frem og tilbake, og dagene går. Kamla er nå over termin.
Endelig får de ordnet en avtale med sykehuset for keisersnitt og Kamla kan sendes dit.
Nå har hun har så mye smerter at hun bare skriker.
På sykehuset sier legene at hun skulle ha født tidligere.
Barnet kunne ha dødd i magen hennes.
Den beste gaven er den du gir. Kjøp en gave som beskytter mot vold og overgrep:
Sundus prøver å manøvrere en kulepenn i sin lubne barnehånd, hun vil tegne. Kamla ser på dem.
– Jeg elsker de tre barna mine like mye.
Så smiler hun litt:
– Men jeg har alltid drømt om å få en jente.
Da jeg skjønte at babyen min var i live, var jeg så uendelig lettet. Da de la Sundus i armene mine, var jeg lykkelig.
Nå håper jeg Gud vil hjelpe oss slik at livet blir lettere.
Kilder: Syria.direct, UNHCR, Wikipedia
I Irak for Flyktninghjelpen:
Kristine Grønhaug og Beate Simarud
Built with Shorthand