Ukraina: Rapport fra frontlinjen
Fanget i bomberom
Mens tusenvis av sivile er fanget i mørke og kalde kjellere og bomberom, uten mulighet til å evakuere, gjør våre kolleger sitt ytterste for å ta vare på sine egne familier og andre i nød.
Mange av våre kollegaer er selv på flukt. De har sine egne familier å ta vare på. Samtidig gjør de det de kan for å ta vare på andre som er på flukt og som trenger vår hjelp, både inne i Ukraina og i nabolandene. Slik beskriver de den dramatiske situasjonen:
– Våre ansatte i det østlige Ukraina har tilbrakt mange dager og netter i kalde, mørke tilfluktsrom. De forteller oss at de lokale butikkene og markedene er tomme, og at dagligvarer som mat og vann er vanskelige å få tak i.
Situasjonen i Ukraina er ekstremt farlig, og det meldes om nye drepte sivile hver eneste dag.
– Siden krigen begynte har sikkerheten til våre ansatte hatt topp prioritet, sier Ana Povrzenic, som er Flyktninghjelpens landsdirektør i Ukraina.
“Man vet aldri hvor rakettene slår ned neste gang”
Noen av våre ansatte som er flyttet til det vestlige Ukraina forteller at situasjonen der er mer stabil og relativt trygg. Men siden hundrevis av missiler allerede har regnet ned over forskjellige deler av Ukraina, «vet man aldri hvor de vil treffe neste», forteller de.
Selv i vestlige regioner, som Lviv, Ternopil eller Ivano-Frankivsk, høres lyden av flyalamen hver eneste dag, vanligvis om morgenen og sent på kvelden.
Folk har ikke sovet normalt siden krigen startet og de er desperate og utslitte, både fysisk og følelsesmessig.
“Folk flykter i panikk”
Mange av våre ansatte ble fordrevet fra Donetsk og Luhansk, da konflikten først brøt ut i 2014. Nå har de blitt tvunget til å flykte igjen. De er bekymret for familiene sine og usikre på fremtiden.
– En kollega forteller at hun er blitt tvunget til å flykte for andre gang, og at hun føler seg fortapt, knust og «hjemløs» igjen. Selv om hun føler seg noenlunde trygg, klarer hun ikke å la være å tenke på familien og vennene sine som er blitt igjen i områder som er rammet av intense kamper, sier Povrzenic.
– En kollega forteller at hun er blitt tvunget til å flykte for andre gang, og at hun føler seg fortapt, knust og «hjemløs» igjen.
Noen av våre ansatte kombinerer nå sitt daglige arbeid i Flyktninghjelpen med frivillig humanitært arbeid i lokalsamfunnet der de nå bor.
Det å kunne gjøre en innsats og hjelpe andre, gjør det også lettere å håndtere eget stress.
“De ringer vår nødtelefon”
I områdene der kampene pågår, som Kharkiv og Donbas i øst, Mariupol i sørøst, Kherson i sør og hovedstaden Kiev, er behovet for humanitær tilgang og sikker evakuering av sivile påtrengende.
Den nådeløse beskytningen har forårsaket betydelig skade på infrastruktur, og avskåret folk fra viktige tjenester.
Kritiske forsyninger, inkludert mat, medisiner, hygieneartikler, drivstoff og kontanter, samt tilgang til helsetjenester, blir stadig knappere i de hardest rammede områdene.
– Våre ansatte rapporterer at de har mottatt mange oppringninger via Flyktninghjelpens nødnummer om mangel på mat, bleier og vann, sier Povrzenic.
“Gir livreddende nødhjelp”
Våre ansatte som har flyttet til tryggere områder har dannet nødhjelpsteam for å hjelpe de som ikke har vært i stand til å komme seg ut av de hardest rammede krigsområdene.
– Vårt hovedmål er å gi livreddende hjelp til befolkningen som er fanget i byer i øst, men vi trenger reell våpenhvile og sikker passasje av humanitære konvoier for å klare det. I tillegg vil vi hjelpe både de som har flyktet fra hjemmene sine inne i Ukraina og de som har flyktet over grensen til nabolandene, sier Povrzenic.
“Strømmer til byene i vest”
Byer i det vestlige Ukraina, som Lviv og Uzhgorod, samt mindre byer og landsbyer, har blitt transittområder for de mange som nå flykter i panikk ut av landet. Disse byene fungerer også som knutepunkter for internt fordrevne som planlegger å bli i landet.
I Lviv er det satt opp mange telt ved siden av jernbanestasjonen der fordrevne kan få hjelp fra hjelpeorganisasjoner og frivillige.
De fleste blir henvist til lokale myndigheter, som gir midlertidig husly og mat. Byen er overfylt. Butikkene er fortsatt ganske velfylte, men det er mangel på brød og kjøtt på ettermiddagene. Det er også mangel på medisinsk utstyr.
“Stort behov for informasjon”
– Våre ansatte rapporterer om at lokalsamfunn og frivillige er godt organiserte og hjelper de som flykter med det mest nødvendige. Enkelte ting er vanskeligere å oppdrive, som for eksempel elektriske varmeovner, og prisene har gått opp, sier Ganna Dudinska, og fortsetter:
– Vi har nylig gjenopptatt våre informasjonstjenester i Ukraina, inkludert vår nødhjelpstelefon. Mange trenger informasjon om hvordan de skal skaffe seg ulike dokumenter. De har også spørsmål knyttet til trygdeutbetalinger og pensjoner. Vi informerer også om prosedyrer for internasjonale grensepasseringer og asyl.
Built with Shorthand