«Hjemme» er der håpet bor

Fatima og moren ser på hverandre og smiler.

Eksplosjonen som rammet Beirut i sommer ødela ni år gamle Fatimas hjem. Flyktninghjelpen har hjulpet familien med å reparere leiligheten. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Eksplosjonen som rammet Beirut i sommer ødela ni år gamle Fatimas hjem. Flyktninghjelpen har hjulpet familien med å reparere leiligheten. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Er du flyktning, har du trolig kommet deg ut av noe forferdelig – som konflikt, krig og vold. Det har plaget deg, ødelagt deg og familien din og dem rundt deg.

– Kanskje kommer du til en flyktningleir. Der må du få beskyttelse, hente deg inn igjen, sier professor ved pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø, Jon-Håkon Schultz.

Professor Jon-Håkon Schultz.

Professor Jon-Håkon Schultz og Universitetet i Tromsø har samarbeidet med Flyktninghjelpen i en årrekke. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen

Professor Jon-Håkon Schultz og Universitetet i Tromsø har samarbeidet med Flyktninghjelpen i en årrekke. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen


I en årrekke har han reist mellom Tromsø og flyktningleirer i land som Palestina, Jordan, Libanon, Irak. Han har ledet arbeidet med å utvikle Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring, som hjelper barn med traumer og stress.

Når storesøster Malak merker at småsøsknene plages av stress, får hun dem med på avslapningsøvelser som hun har lært av Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring. Søskenflokken bor i flyktningleiren Zaatari, Jordan. Foto: Leen Qashu/Flyktninghjelpen

– Barn som sliter med stress og mareritt etter vonde opplevelser fra krig og flukt, får hjelp til å roe ned sitt høye angst- og stressnivå. Dermed får de overskudd til å tilegne seg læring på skolen, sier Shultz.

Barnepakke: Klikk for å gi en gave som gir de små en bedre start på livet.

– De får rutiner, trygghet og venner. Ved å gi dem struktur i livet, bygger Flyktninghjelpen noe i dem som er med på å hjelpe dem til å overleve i sin nye tilværelse som flyktning: Håpet.

Slik får barna også hjelp til å etablere og grunnfeste et hjem hjemmefra.

En gruppe barn gjør avslapningsøvelsene de har lært av Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring.

Når storesøster Malak merker at småsøsknene plages av stress, får hun dem med på avslapningsøvelser som hun har lært av Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring. Søskenflokken bor i flyktningleiren Zaatari, Jordan. Foto: Leen Qashu/Flyktninghjelpen

Når storesøster Malak merker at småsøsknene plages av stress, får hun dem med på avslapningsøvelser som hun har lært av Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring. Søskenflokken bor i flyktningleiren Zaatari, Jordan. Foto: Leen Qashu/Flyktninghjelpen

Bagasjen til to venezuelanere i Colombia står langs motorveien.

Et par venezuelanere har passert Colombias hovedstad Bogota. Nå tar de satt fra seg bagasjen og tar en pause ved motorveien. De forlot Lima, Peru, for en måned siden og målet er Valencia i Venezuela. Foto: Nadege Mazars/Flyktninghjelpen

Bagasjen til to venezuelanere i Colombia står langs motorveien.

Et par venezuelanere har passert Colombias hovedstad Bogota. Nå tar de satt fra seg bagasjen og tar en pause ved motorveien. De forlot Lima, Peru, for en måned siden og målet er Valencia i Venezuela. Foto: Nadege Mazars/Flyktninghjelpen

Å være på flukt

Du måtte bare komme deg vekk. Det nyttet ikke å være der lenger. Du forlot alt du eide. Alt du var glad i. Hele livsgrunnlaget ditt.

Kanskje har du sett mennesker bli drept. Kanskje har du mistet alt du eide. Eller kanskje har du sultet. Opplevd fysiske overgrep. Kjent på ekstrem frykt, blitt utsatt for seksuell vold, blitt fengslet og torturert.

Selve flukten kan ha vart i dager, uker, måneder eller år. I løpet av denne tiden kan familien din ha blitt splittet og delt. Du kan ha blitt ranet, mishandlet, utnyttet og tvunget til å gjøre kriminelle handlinger. Du kan ha sett tortur og drap. Du kan ha opplevd å måtte se familie og venner dø.  

Amina (7) ser rett i kameraet. Hun har et rødt sjal over hodet og et rødt smykke rundt halsen.

Afghanske Amina er syv år. Hun var fire år da en granat traff familiens hjem og drepte faren hennes. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Amina ser rett i kameraet. Hun har et oransje sjal over hodet og et blått smykke rundt halsen.

Amina bor i en midlertidig bosetting for internt fordrevne i Kabul. – Vinteren er her, og det er kaldt. Huset vi bor i har ikke ordentlige vinduer eller dør, sier hun. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Afghanske Amina er syv år. Hun var fire år da en granat traff familiens hjem og drepte faren hennes. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Amina bor i en midlertidig bosetting for internt fordrevne i Kabul. – Vinteren er her, og det er kaldt. Huset vi bor i har ikke ordentlige vinduer eller dør, sier hun. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Tiden hjelper

– Det vanligste er at når du blir utsatt for noe veldig skremmende, og som kan være en traumatisk hendelse, så får du sterke reaksjoner, sier Schultz. Men mennesker er tilpasningsdyktige.

– For de aller fleste vil reaksjonene gå ned av seg selv over tid. Når det gjelder dem som opplever enkeltstående traumer vil 70 til 80 prosent ikke få varige mén. Men for dem som opplever mange traumer, er det flere som får problemer, forklarer Schultz.

Han smiler:
– Så i de fleste tilfeller vil det gå bra. Og hvorfor går det bra? Jo, fordi vi klarer å ta flyktningene ut av pågående situasjoner – ut av krig og konflikt. Vi hjelper dem. Gir dem et midlertidig hjem. Et pusterom.

Et hjem: Klikk for å fi en gave som redder liv

En man ser ut over en teltleir for internt fordrevne i Afghanistan.

En leir for internt fordrevne i Afghanistan. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

En leir for internt fordrevne i Afghanistan. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Pusterommet

Det kan være utrolig befriende å komme til en flyktningleir. Endelig er du trygg. En flyktningleir er ment – og designet til – å være et midlertidig tilbud. Her skal du hente deg inn igjen og få hjelp.

– Så langt fungerer alt som det skal, sier Schultz, og forteller at han, i sitt samarbeid med Flyktninghjelpen, har vært i mange flyktningleirer.

Et mottakssenter for flyktninger i landsbyen Kala Meera som ligger nær den irak-syriske grensen. Bildet er fra oktober 2019. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Hvor bor de egentlig?
Alle har behov for et sted å bo – også mennesker som er på flukt. Ved inngangen til 2020 var nesten 80 millioner på flukt fra krig og konflikt. Rundt halvparten var barn og unge under 18 år. En rapport fra The World Refugee Council fra 2018, viser at 60 prosent av alle som har flyktet til et annet land og 80 prosent av alle som er på flukt i eget land, bor i urbane strøk.

Det store flertallet flytter i nærheten av byer eller landsbyer der det er større mulighet for å finne jobb. Dette kan legge et press på lokalbefolkningen, som kanskje også har behov for arbeid og hjelp. Løsningen er at Flyktninghjelpen samarbeider med lokalbefolkningen; for eksempel kjøper vi varer og tjenester fra dem, vi tilbyr barna deres skolegang eller vi reparerer de ødelagte husene deres i bytte mot at flyktninger får bo der over en tid. Slik støtter vi både flyktningene og lokalsamfunnet, og unngår konflikt.

Vi jobber for fred.

I flyktningleirene er det få jobbmuligheter og folk klarer ikke å bli økonomisk selvstendige. Derfor er leirene også dyre i drift. For Flyktninghjelpen er målet å finne frem til bedre og varige løsninger.

En mor holder rundt sin datter ved mottakssenteret i landsbyen Kala Meera. Flyktningene går en uviss fremtid i møte. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

En gruppe mennesker sitter utenfor et mottakssenter for flyktninger ved den irak-syriske grensen.

Et mottakssenter for flyktninger i landsbyen Kala Meera som ligger nær den irak-syriske grensen. Bildet er fra oktober 2019. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Et mottakssenter for flyktninger i landsbyen Kala Meera som ligger nær den irak-syriske grensen. Bildet er fra oktober 2019. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

En mor holder rundt sin datter.

En mor holder rundt sin datter ved mottakssenteret i landsbyen Kala Meera. Flyktningene går en uviss fremtid i møte. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

En mor holder rundt sin datter ved mottakssenteret i landsbyen Kala Meera. Flyktningene går en uviss fremtid i møte. Foto: Alan Ayoubi/Flyktninghjelpen

Jude (6) og Fatima (7) leker med lillebror, Doaa (1) hjemme i leiligheten deres i Beirut.

Jude (6) og Fatima (7) leker med lillebror, Doaa (1) hjemme i leiligheten. Leiligheten ble ødelagt under den voldsomme eksplosjonen som rammet Beiruts havn i sommer. Nå har Flyktninghjelpen hjulpet familien med å reparere skadene. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Søsknene Jude (6) og Fatima (7) står i døråpningen til leiligheten de bor i.

Søsknene Mohammad (4), Jude (6) og Fatima (7) fotografert i døråpningen til leiligheten som nå er like fin som før eksplosjonen. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Jude (6) og Fatima (7) leker med lillebror, Doaa (1) hjemme i leiligheten. Leiligheten ble ødelagt under den voldsomme eksplosjonen som rammet Beiruts havn i sommer. Nå har Flyktninghjelpen hjulpet familien med å reparere skadene. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Søsknene Jude (6) og Fatima (7) fotografert i døråpningen til leiligheten som nå er like fin som før eksplosjonen. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

– I leirene har jeg snakket med mennesker som er takknemlige for å ha kommet dit. Og det er ikke vanskelig å forstå: De var i livsfare fordi de for eksempel oppholdt seg inne på IS-territoriet. Å komme frem til flyktningleiren reddet livet deres. Men så har jeg reist tilbake et halvt år senere og møtt de samme menneskene. Da ser jeg at nå begynner dette faktisk å fungere mot sin hensikt. Nå begynner dette å bli negativt. De vil bort. De vil leve vanlige liv, de vil planlegge fremtiden, sier Schultz.

Kanskje er det vanskelig for oss som bor i land uten krig, å forstå hva det innebærer å ikke kunne tenke fremover. Ikke ha forutsigbarhet for hva som skal skje videre i livet. Hva gjør det egentlig med folk? – Uten håp blir det håpløst, svarer han.

Ashraf skyver gardinen til siden og ser ut av vinduet.

– Når jeg blir stresset prøver jeg å skjule det for sønnene mine. Da går jeg til et annet rom slik at de ikke kan se angsten min. Jeg er redd for at sønnene mine skal sulte fordi jeg ikke lenger har arbeid, sier Ashraf, som flyktet med kone og tre sønner fra krigen i Syria og har bodd i Zaatari flyktningleir i Jordan siden 2013.  Foto: Daniel Wheeler/Flyktninghjelpen

Ashraf skyver gardinen til siden og ser ut av vinduet.

– Når jeg blir stresset prøver jeg å skjule det for sønnene mine. Da går jeg til et annet rom slik at de ikke kan se angsten min. Jeg er redd for at sønnene mine skal sulte fordi jeg ikke lenger har arbeid, sier Ashraf, som flyktet med kone og tre sønner fra krigen i Syria og har bodd i Zaatari flyktningleir i Jordan siden 2013.  Foto: Daniel Wheeler/Flyktninghjelpen

Når håpet er utenfor

Shultz mener at det ligger langt større muligheter for flyktninger i å bo ute i lokalsamfunnene enn i flyktningleirene:

– Den store forskjellen er at det ligner mer på et vanlig liv.

Et hjem: Klikk for å gi en gave som redder liv.

I flyktningleirene vasser man i midlertidighet.

– Jeg har hørt at folk oppholder seg i flyktningleirer i gjennomsnittlig femten år. Da kan det være direkte skadelig. Da er det helt avgjørende at barna får gått på skole.

Kodo og barna hennes foran inngangen til sitt foreløpige hjem i Ngala-leiren som ligger i det nordøstlige Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

Han dunker pekefingeren i bordet:
– Jeg sier: Skole, skole, skole.
Så ser han opp:
– Og her er Flyktninghjelpen store aktører.

Kvinner står i kø for å få utdelt hjelp fra UNHCR.

I flyktningleiren Zaatari i Jordan står kvinnene i kø for å få utdelt hjelp fra UNHCR. Kvinnene får penger slik at de kan kjøpe det de trenger, de får vanndunker, madrasser, plastbøtter og kjøkkenutstyr slik at de kan lage mat. Foto: Leen Qashu/Flyktninghjelpen

I flyktningleiren Zaatari i Jordan står kvinnene i kø for å få utdelt hjelp fra UNHCR. Kvinnene får penger slik at de kan kjøpe det de trenger, de får vanndunker, madrasser, plastbøtter og kjøkkenutstyr slik at de kan lage mat. Foto: Leen Qashu/Flyktninghjelpen

Kodo og barna hennes foran inngangen til sitt foreløpige hjem i Ngala-leiren som ligger i det nordøstlige Nigeria.

Kodo og barna hennes foran inngangen til sitt foreløpige hjem i Ngala-leiren som ligger i det nordøstlige Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

Kodo og barna hennes foran inngangen til sitt foreløpige hjem i Ngala-leiren som ligger i det nordøstlige Nigeria. Foto: Tom Peyre-Costa/Flyktninghjelpen

Amira (8), Aya (6) og Malak Awad (10) sitter under et rødt teppe i teltet de bor i.

Amira (8), Aya (6) og Malak Awad (10) flyktet fra Syria i 2011, etter at huset deres var blitt bombet. Familien har fått støtte fra Flyktninghjelpen og bor nå i et telt i Bekaadalen, Libanon. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Amira (8) og Aya (6) sitter under et rødt teppe i teltet de bor i.

Amira (8) og Aya (6) flyktet fra Syria i 2011, etter at huset deres var blitt bombet. Familien har fått støtte fra Flyktninghjelpen og bor nå i et telt i Bekaadalen, Libanon. Foto: Sam Tarling/Flyktninghjelpen

Marerittene

En dag – og helst så fort som mulig – skal barna flytte ut av flyktningleiren:

– Derfor er det så viktig at vi, gjennom Flyktninghjelpens skoleprogram Bedre læring, hjelper dem med å bli kvitt stresset og traume-marerittene. Slik at barna kan nyttiggjøre seg den tiden de faktisk bor i leiren. Da kan de komme inn i en god læringsmodus og få gode læringsrutiner på skolen. Dette legger et godt grunnlag for livet videre, forklarer Schultz.

Denne barnetegningen er fra 2018 og viser halshogginger. Tegningene hjelper barna med å snakke om marerittene sine og det de har opplevd.

Denne barnetegningen er fra 2018 og viser halshogginger. Tegningene hjelper barna med å snakke om marerittene sine og det de har opplevd. Foto: Flyktninghjelpen

Denne barnetegningen er fra 2018 og viser halshogginger. Tegningene hjelper barna med å snakke om marerittene sine og det de har opplevd. Foto: Flyktninghjelpen

Han forteller at barna ikke bare har opplevd forferdelige ting i krigen, de har også opplevd grusomheter under flukten. Så kommer de til det nye stedet som er trygt, og da er det en god del som sliter med mareritt, frykt og søvnmangel. Dessuten har mange ikke vært på skolen på lang tid. Bare det å begynne på skolen igjen – det høres så enkelt ut – kan være vanskelig for mange. Selv om skolen er der. Barna må motiveres og hjelpes tilbake til skolebenken. Det må føles trygt.

Barn fra ulike klasser leker sammen på Flyktninghjelpens senter for læring i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Thilo Remini/Flyktninghjelpen

– Her gjør Flyktninghjelpen en stor jobb, ved

1. Å ha skolen tilgjengelig og
2. Hjelpe dem tilbake til skolen og
3. Hjelpe dem slik at de kan slappe av og nyttiggjøre seg læringen.

Barn fra ulike klasser leker sammen på Flyktninghjelpens senter for læring i Zaatari flyktningleir, Jordan.

Barn fra ulike klasser leker sammen på Flyktninghjelpens senter for læring i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Thilo Remini/Flyktninghjelpen

Barn fra ulike klasser leker sammen på Flyktninghjelpens senter for læring i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Thilo Remini/Flyktninghjelpen

En far og hans fire barn sitter rundt en solcelledrevet lampe.

Ute på et goldt jorde i den afghanske ørkenen har et tusentalls familier slått seg ned. Etter fire år uten regn har sulten drevet dem på flukt. Flyktninghjelpen organiserer arbeidet i leirene. Dette bildet er fra Badghis. Foto: Enaytullah Azad/Flyktninghjelpen

En far og hans fire barn sitter rundt en solcelledrevet lampe.

Ute på et goldt jorde i den afghanske ørkenen har et tusentalls familier slått seg ned. Etter fire år uten regn har sulten drevet dem på flukt. Flyktninghjelpen organiserer arbeidet i leirene. Dette bildet er fra Badghis. Foto: Enaytullah Azad/Flyktninghjelpen

Hjemme

Den kommer tidlig til hos oss, den følelsen av at det er her vi hører til. At det er her vi bor og at dette er min flokk. Vi kjenner på en naturlig forankring til stedet. Det er trygghet. Etter hvert som vi vokser til, blir verden gradvis større. Men hjemme er likevel hjemme.

Så blir noen – ja, så mange som 80 millioner mennesker i verden i dag – tvunget til å flykte fra sine hjem.

Et hjem: Klikk for å gi en gave som redder liv

Hva så med hjemlengselen deres?

– Jeg har snakket med mange barn og lærere på flukt som forteller at de tenker tilbake på hjemmet sitt. Og da er det ikke de siste årene de lengter tilbake til, men tiden før det ble krig. De vil for all del ikke tilbake til hjemmet sånn som det er nå. Nå er det jo farlig.

Provinsen Kasaï-Central i DRC var fra 2016 herjet av en konflikt som førte til at 1,6 millioner mennesker flyktet. Nå har situasjonen i roet seg, og folk vender tilbake men mange opplever at hjemmene deres er ødelagt. Flyktninghjelpen hjelper folk med å reparere husene sine. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Schultz smiler:
– Det er derfor det blir så utrolig befriende, om det så bare er at du får tildelt et lite telt eller et skur, at du får komme i trygghet.

At du får et hjem.

En gruppe barn leker sammen utenfor et nylig reparert hus.

Provinsen Kasaï-Central i DRC var fra 2016 herjet av en konflikt som førte til at 1,6 millioner mennesker flyktet. Nå har situasjonen i roet seg, og folk vender tilbake men mange opplever at hjemmene deres er ødelagt. Flyktninghjelpen hjelper folk med å reparere husene sine. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Provinsen Kasaï-Central i DRC var fra 2016 herjet av en konflikt som førte til at 1,6 millioner mennesker flyktet. Nå har situasjonen i roet seg, og folk vender tilbake men mange opplever at hjemmene deres er ødelagt. Flyktninghjelpen hjelper folk med å reparere husene sine. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

Brigitte smiler og viser tommel opp. – Jeg er så lykkelig for dette huset. Før hadde jeg ikke noe hjem, nå har jeg et. Jeg er så takknemlig. Sønnen min føler seg trygg her, sier hun.

– Jeg er så lykkelig for dette huset. Før hadde jeg ikke noe hjem, nå har jeg et. Jeg er så takknemlig. Sønnen min føler seg trygg her, sier Brigitte Bishaya Tshibasu fra provinsen Kasaï-Central i DRC. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen

– Jeg er så lykkelig for dette huset. Før hadde jeg ikke noe hjem, nå har jeg et. Jeg er så takknemlig. Sønnen min føler seg trygg her, sier Brigitte Bishaya Tshibasu fra provinsen Kasaï-Central i DRC. Foto: Itunu Kuku/Flyktninghjelpen