Jeanette var vitne til at tre av barna hennes ble drept:

– Jeg ber til Gud om at jeg aldri skal drømme om dem

Tekst: Kristine Grønhaug. Foto: Esther Ruth Mbabazi. Video: Eirill Dalan. Layout: Tove Skjeflo

En natt i 2000 blir landsbyen i DR Kongo angrepet av menn med skytevåpen og macheter. Jeanette får bare med seg den lille sønnen sin, og løper for livet ned mot Albertsjøen. De får plass i en fiskebåt som er full av folk på flukt, alle er på vei over sjøen til Uganda, tryggheten. Men hvor er resten av familien hennes - de tre barna, ektemannen? Så ser hun dem. Hun ser at de blir hogget i hjel med macheter.

Uganda gir beskyttelse til mennesker som er på flukt fra vold

Nesten 20 år har gått siden den ubeskrivelige vonde natten. Jeanette (61) sitter på en krakk foran det lille huset sitt i Kyangwali i Uganda. Hun har på seg en blomstrete kjole. Eier ikke sko. Hendene bærer preg av livslangt slit. Hun folder dem når hun snakker, med lav røst:

–  Ayen’ ya var 11 år, Ageno var åtte og Munguhik var seks. Jeg drømmer om alle dem som er døde. Men aldri om de tre barna mine. Da jeg mistet dem, ba jeg til Gud om at jeg aldri måtte drømme om barna mine. For jeg visste at da ville jeg ikke klare å leve videre.

Etter å ha vært flyktning i Uganda som følge av krigen i 2000, tok hun sjansen på å reise hjem til Kongo, der hun tross alt hadde jord som hun kunne leve av. Sønnen hennes var blitt voksen og far til to. Han var blitt skilt, og bodde med sine barn hos Jeanette.

Så en dag ble Jeanettes sønn borte. Han kom aldri tilbake. Dermed fikk den nå aldrende kvinnen det fulle ansvaret for de to barnebarna sine. 

Hva tenker Jeanette på mens hun lager mat på kjøkkenet sitt i flyktningleiren? På årene som har gått? På barna som ble myrdet? På smerten i brystet når hun hoster? Eller på hvordan hun skal klare å skaffe nok mat til neste måltid.

Hva tenker Jeanette på mens hun lager mat på kjøkkenet sitt i flyktningleiren? På årene som har gått? På barna som ble myrdet? På smerten i brystet når hun hoster? Eller på hvordan hun skal klare å skaffe nok mat til neste måltid.

I 2016 be landsbyen hennes igjen angrepet av menn med våpen. Det skjedde om natten. Nabokvinnene ble bundet og voldtatt. Noen kvinner forsøkte å gjemme seg i skogen.

– Men de kom tilbake, nakne, sier Jeanette.

Hun forteller om mennesker som ble skutt. Eller halshogd, kappet ihjel. Hun så likene. Atter en gang løp hun for livet. Hun flyktet med barnebarna til Uganda.

Hun ser ned på hendene sine igjen og sier med alvor:

–  Livet som flyktning er tøft. Vi mangler mat. Vi er fattige. Og jeg har dårlig helse. Men i Uganda har vi et trygt sted å bo. Flyktninghjelpen sørger for at barnebarna mine får skolegang. Det er jeg takknemlig for. Nå vet jeg at de kommer til å få en god fremtid. Jeg skal aldri til å reise tilbake til Kongo. Aldri tilbake til ondskapen.

Vestover fra Kampala

Morgensolen steker gjennom bilvinduet. For øyeblikket befinner vi oss i distriktet Kikuube, vest i Uganda. Landskapet er grønt.

Bilen passerer hytter med stråtak og småbønder som står bøyd over åkrene. Vi svinger av fra hovedveien, tar til venstre og kommer ut på en humpete grusvei. Langs veien går barn med skoleuniform målbevisst mot fremtiden. Kvinner balanserer gule vannkanner på hodet mens de bærer spedbarna på ryggen.

I en landsby rusler en hvit høne midt i veien. To menn på en benk spiller kort. Ved en sølepytt står en gutt og betrakter dansende insekter.

Så er vi fremme ved Kyangwali flyktningleir. Den ble til på 1960-tallet og har siden da tatt imot flyktninger fra Rwanda, Burundi, Sudan, Sør-Sudan og DR Kongo. Noen har levd i området i mange år, og ønsker å bli værende. I dag bor det rundt 118.040 flyktninger i Kyangwali, og 57 prosent av dem er kvinner og jenter.

Les om vårt arbeid i Uganda her

Når det kommer nye flyktninger er det livsviktig å få satt opp latriner slik at drikkevannet ikke blir forurenset og mennesker blir syke. Denne mannen er selv flyktning fra DR Kongo, og er en av dem som får lønn av Flyktninghjelpen for å grave latriner.

Når det kommer nye flyktninger er det livsviktig å få satt opp latriner slik at drikkevannet ikke blir forurenset og mennesker blir syke. Denne mannen er selv flyktning fra DR Kongo, og er en av dem som får lønn av Flyktninghjelpen for å grave latriner.

Flyktninger velkommen

Flyktningene bor ikke i telt, men i hus og hytter. De har hager og jord der de dyrker grønnsaker. Det ligner en stor landsby.

Uganda
Uganda er verdens tredje største vertsland for flyktninger, bare Tyrkia og Pakistan tar i mot flere flyktninger.
Landet har unike lover og forskrifter som fremmer flyktningers sikkerhet og gir dem et bedre liv. Flyktning loven fra 2006 fastsetter at flyktninger har rett til bevegelsesfrihet og arbeid, til å etablere bedrifter og rett på tilgang til offentlige tjenester som helse og utdanning.

I dag huser Uganda 1,4 millioner flyktninger og asylsøkere. De fleste fra Sør-Sudan, Den demokratiske republikken Kongo, Burundi og Somalia. Behovene er store. Men hjelpearbeidet lider av kraftig underfinansierte budsjetter. Flyktninghjelpen og de andre hjelpeorganisasjonene gjør så mye som overhode mulig for å hjelpe flyktningene. Med mer støtte fra givere og donorer, kunne så mange flere blitt hjulpet.

Denne jenta har flyktet fra krig og vold i DR Kongo og fått beskyttelse i Uganda. Landet har unike lover og forskrifter som fremmer flyktningers sikkerhet og gir dem et bedre liv.

Uganda har tatt imot hele 1,4 millioner flyktninger fra sine naboland. Gogo og Sophia kommer fra DR Kongo og poserer gjerne for fotografen.

Denne jenta har flyktet fra krig og vold i DR Kongo og fått beskyttelse i Uganda. Landet har unike lover og forskrifter som fremmer flyktningers sikkerhet og gir dem et bedre liv.

Uganda har tatt imot hele 1,4 millioner flyktninger fra sine naboland. Gogo og Sophia kommer fra DR Kongo og poserer gjerne for fotografen.

Drømmer

Før krigen, kunne Jeanette klare seg ganske godt i Kongo. Hun hadde en liten jordlapp der hun dyrket grønnsaker som hun solgte på markedet. I tillegg tok hun på seg forskjellige små jobber.

Flyktninghjelpens folk samler nyankomne flyktninger for å gi dem informasjon om hvilke rettigheter de har. Flyktninghjelpen gir både livreddende og langsiktig hjelp.

Også i Uganda hender det at hun får oppdrag for folk. Men kreftene er ikke som de var. Hun har fått hjerteproblemer, i tillegg til en fryktelig hoste.

– Livet har vært vanskelig. Jeg har mistet nesten alle mine. Nå har jeg bare to barnebarn. Jeg har kjempet hardt for å forsørge dem.

Når jeg ikke har arbeid andre steder, er jeg hjemme. Da lager jeg mat til barna, vi spiser to ganger daglig. Enten bønner, mais eller ris, sier hun. Barnebarna hennes er nå 17 og 13 år gamle.

Dongijo bor sammen med bestemor Jeanette i flyktningleiren. Han synes det er vanskelig at det nesten bestandig er for lite mat til at han kan spise seg ordentlig mett. Men det er en ting som er veldig bra: Her i Uganda får han skolegang.

-Komme dere til å reise tilbake til Kongo en dag?

-Nei, der er det krig og lidelse. Barna vil heller ikke tilbake. De planlegger å få seg utdannelse og å bli boende her. Drømmen min er at det skal skje.

Jeanette smiler litt.

Bak henne står sønnesønnen, Dongijo:

– Hva er bra med å bo i Uganda?

– Skolen.

– Er det noe som ikke er bra her?

– Det er for lite mat.

Dette er Kyangwali
Flyktningene bor innenfor seks soner. Sonene består av 20 «hovedlandsbyer» og 359 mindre bosetninger, der hver bosetning har 100 husholdninger. Leiren har to mottakssentre.
For tiden kommer det mellom 150 og 300 flyktninger daglig. Flyktninghjelpen bistår flyktningene i Kyangwali med nødhjelp som mat, tak over hodet, rent vann og latriner som forhindrer kolera. Vi satser også sterkt på å gi langsiktig hjelp, som skole og utdanning.

Våre juridiske hjelpearbeidere hjelper folk med å skaffe seg livsviktige dokumenter som for eksempel identifikasjonspapirer. Vi gir også informasjon og hjelp når det gjelder hvilke rettigheter flyktninger har, som for eksempel hus- og landrettigheter.

Flyktninghjelpens folk samler nyankomne flyktninger for å gi dem informasjon om hvilke rettigheter de har. Flyktninghjelpen gir både livreddende og langsiktig hjelp.

Flyktninghjelpens folk samler nyankomne flyktninger for å gi dem informasjon om hvilke rettigheter de har. Flyktninghjelpen gir både livreddende og langsiktig hjelp.

Dongijo bor sammen med bestemor Jeanette i flyktningleiren. Han synes det er vanskelig at det nesten bestandig er for lite mat til at han kan spise seg ordentlig mett. Men det er en ting som er veldig bra: Her i Uganda får han skolegang.

Dongijo bor sammen med bestemor Jeanette i flyktningleiren. Han synes det er vanskelig at det nesten bestandig er for lite mat til at han kan spise seg ordentlig mett. Men det er en ting som er veldig bra: Her i Uganda får han skolegang.

Landingsstedet Sebagoro ved Albertsjøen. Hit kommer de fleste kongolesiske flyktningene i fiskebåter, som de på bildet. på bildet. Da flyktningene kom i 2019 ble de umiddelbart undersøkt for ebola, men nå har myndighetene fått sykdommen under kontroll og den er ikke lenger et prolem.

Mottakssenteret ved Sebagoro landingssted i Uganda. Flyktningene blir intervjuet og deretter tilbudt et sted å bo i utkanten av Kyangwali flyktningleir. Den første tiden bor de i telt i utkanten av leiren, senere får de et hus og en liten jordlapp.

Landingsstedet Sebagoro ved Albertsjøen. Hit kommer de fleste kongolesiske flyktningene i fiskebåter, som de på bildet. på bildet. Da flyktningene kom i 2019 ble de umiddelbart undersøkt for ebola, men nå har myndighetene fått sykdommen under kontroll og den er ikke lenger et prolem.

Mottakssenteret ved Sebagoro landingssted i Uganda. Flyktningene blir intervjuet og deretter tilbudt et sted å bo i utkanten av Kyangwali flyktningleir. Den første tiden bor de i telt i utkanten av leiren, senere får de et hus og en liten jordlapp.

Albertsjøen

Det skjer hver gang det har vært nye voldelige angrep i DR Kongo; kongolesere flykter til nabolandene og særlig mange drar til gjestfrie Uganda. Da kommer de som regel over Albertsjøen, som ligger midt mellom Kongo og Uganda. 

Les om vårt arbeid i Kongo her 

 

402.521 kongolesiske flyktninger lever nå i Uganda (tall fra januar 2020, UNHCR). Høygravide Mariam (22) er en av dem. Hun har vært i Kyangwali siden februar 2018.

–  Da angrepet kom flyktet vi gjennom skogen til Albertsjøen. Det var masse folk, alle løp i panikk. Det var gamle mennesker, unge, barn, kvinner og menn. Da vi kom frem til båten, fikk jeg høre av en fetter at flere kvinner, blant dem kusinen min, var blitt voldtatt av ukjente menn. Men det var for farlig å dra tilbake for å lete etter henne. Jeg vet fortsatt ikke om hun er i live.

Alle ville ha plass i båten, som var rundt ti meter lang. Folk presset seg på, det var kaos. Til slutt var de rundt 80 mennesker ombord:

– Jeg var sikker på at vi kom til å drukne. Turen tok to og en halv time. Heldigvis kom vi frem i live.

Mariam jobbet som lærer og stod og underviste da de ble angrepet av væpnede menn. –Vi flyktet gjennom skogen og ned til Albertsjøen, forteller hun. Hun kom til flyktningleiren i februar 2018. Nå skal hun snart få sitt første barn.

Mariam jobbet som lærer og stod og underviste da de ble angrepet av væpnede menn. –Vi flyktet gjennom skogen og ned til Albertsjøen, forteller hun. Hun kom til flyktningleiren i februar 2018. Nå skal hun snart få sitt første barn.

Hørte skudd og besvimte

Håret er strøket vekk fra ansiktet, og festet i en liten knute i nakken. Mariam er yngst av åtte søsken. Familiens levebrød var kyr. En dag ble nesten alle dyrene deres stjålet.  

–  Far, som også var pastor ba menigheten om hjelp. Kirken betalte et års skolegang for oss, og i tillegg solgte far de få dyrene vi hadde igjen slik at vi fikk fullført skolegangen. I 2016 begynte jeg å jobbe som lærer, og jeg var så glad for at jeg kunne forsørge familien min, forteller hun.

I februar 2018 var det opptøyer i et område som ligger seks kilometer fra Mariams hjemsted. Alle ble rådet til å dra derfra:

–  Men jeg hadde ikke fått utbetalt januar-lønnen ennå, så jeg ble igjen for å vente på den. Den syvende februar, mens jeg stod i klasserommet og underviste, hørte vi skudd. Da ble jeg så redd at jeg besvimte. Noen kvinner ga meg sukkervann og jeg kom til meg selv. Foreldrene mine ringte rundt til søsknene mine og sa at nå måtte vi flykte til Uganda.

Redd for fremtiden

Mariam møtte mannen sin i Kyangwali. Han er også fra Kongo, er 28 år og heter Makibapo. Han har skadet beinet og er fortiden uten arbeid.

Flyktninghjelpen hjelper Mariam med å få oppdaterte identifikasjonspapirer. Hun ønsker å bli registrert som ektefelle til sin mann.

Hun møtte mannen sin i flyktningleiren. De drømmer begge om å få arbeid slik at de kan forsørge seg selv og barnet som snart kommer. Flyktninghjelpen jobber for å hjelpe Mariam med spørsmål rundt rettighetene hennes i leiren.

– Vi har det bra i Uganda. Vi er takknemlige. Men vi mangler mye: Jorden vi bor på nå, er ikke er vår egen. Jeg håper å få rett til egen jord. Taket på huset vårt lekker, også det må repareres før babyen kommer. Da mannen min ble syk og vi kom tilbake fra sykehuset, oppdaget vi at noen hadde noen gått inn i huset vårt og stjålet de få tingene vi hadde. Vi håper å få arbeid. Nå jobber jeg bare litt som tilrettelegger for aktiviteter på en skole, og jeg tjener nesten ingen ting.

Hun ser ned på den store magen sin og sier:

– Jeg gleder meg til å bli mamma. Men jeg er redd for fremtiden.

Hun møtte mannen sin i flyktningleiren. De drømmer begge om å få arbeid slik at de kan forsørge seg selv og barnet som snart kommer. Flyktninghjelpen jobber for å hjelpe Mariam med spørsmål rundt rettighetene hennes i leiren.

Hun møtte mannen sin i flyktningleiren. De drømmer begge om å få arbeid slik at de kan forsørge seg selv og barnet som snart kommer. Flyktninghjelpen jobber for å hjelpe Mariam med spørsmål rundt rettighetene hennes i leiren.

Grace flyktet fra DR Kongo til Uganda for et år siden og hun bor i leiren sammen med sin sønn. Hun forteller at livet er vanskelig, det er lite mat og ikke lett å få seg arbeid. For kvinner som går langt for å hente ved, kan sikkerheten også være et problem.

Grace flyktet fra DR Kongo til Uganda for et år siden og hun bor i leiren sammen med sin sønn. Hun forteller at livet er vanskelig, det er lite mat og ikke lett å få seg arbeid. For kvinner som går langt for å hente ved, kan sikkerheten også være et problem.

Stort behov for hjelp

I 2002 var kongolesiske Grace (27) ti år gammel:

–  Jeg så selv at de drepte mamma, pappa, tante og et av tantes barn. Alle i landsbyen hadde fått beskjed om at det skulle holdes en skytetrening. Så da vi hørte skudd, tenkte vi at det ikke var farlig. Men skytingen ble voldsom og det viste seg å være et angrep.

I dag bor Grace med sin 11-årige sønn i Kyangwali, de kom for ett år siden. Vi sitter og prater i hagen.

Det er ugandiske myndigheter som driver flyktningleiren, som Flyktninghjelpen og andre organisasjoner arbeider i. Myndighetene mener de kan hjelpe flyktningene best ved å kommunisere direkte med dem og ikke via mellomledd. Grace er valgt av kvinnene i sitt nabolag til å være den som rapporterer til leirledelsen. Kvinnene kommer til henne hvis det er noe de har på hjertet.

Slik oppsummerer Grace situasjonen til flyktningene:

–  Å være en flyktning betyr at du ikke har et godt liv. Hovedutfordringen er lite og ensidig kost. Penger er et annet problem. Å få jobb er vanskelig når du bare kan snakke fransk og ikke engelsk som de snakker her. Sikkerheten er ikke alltid god. Nylig gikk fem kvinner ut for å hente ved, tre av dem ble voldtatt.

Hun ser på meg og sier med sinne i stemmen:

- Blant dem var en fjorten år gammel jente som fortsatt er sterkt traumatisert.

Himmelen over Kyangwali er i ferd med å bli mørk. Før vi går, sier Grace:

–  Livet er ikke lett. Likevel er vi glade for at vi får lov til å være her. I Uganda er det tross alt fred.

TopBuilt with Shorthand