Året 2021

SUDAN

– Den største gaven er å ha vennene mine rundt meg

Ungdom på flukt har organisert seg for å gjøre livet lettere både for seg selv og andre i flyktningleiren Um Rakuba.

I det ene øyeblikket var Aklilu sivilingeniørstudent med en lys fremtid. Det neste var han flyktning og bodde i et telt.

Men Aklilu nekter å gi opp. I leiren der han bor har han dannet en ungdomsforening med en gruppe medstudenter. Sammen er de fast bestemt på å gjøre hverdagen bedre for seg selv og de rundt seg.

– Det er så mange behov her i leiren, og vi kan bidra med noe. Vi planlegger hvordan vi skal gjøre leiren bedre både for ungdommene og for lokalsamfunnet. Det er det vi gjør som forening og som gruppe. Det å være sammen er veldig viktig.

Hver fredag morgen samles medlemmer av foreningen i et felles telt til sitt ukentlige møte. De har organisert seg i komiteer og planlegger uken som kommer.

Les mer om Aklilu og ungdommene her.

SUDAN

Melat (5) smiler igjen

Da Melat og familien ankom flyktningleiren Um Rakuba for ett år siden, manglet de alt.

Takket være våre generøse givere har Flyktninghjelpen bygget et nytt midlertidig hjem til familien, og Melat er tilbake på skolebenken.       

Smilet er tilbake hos femåringen, men krigshandlingene har satt dype spor i det unge barnesinnet.

– Da lyden av bombene nådde landsbyen vår, ble jeg redd. Jeg var redd for å bli kidnappet, forteller Melat.

Hun savner fortsatt hjemmet, skolen, vennene og læreren hjemme i landsbyen.

– Jeg ønsker at jeg kunne dra hjem, men jeg er redd for krigen.

Bygde en skole

Generalsekretær Jan Egeland i Flyktninghjelpen besøkte flyktningleiren der Melat bor i desember i fjor.

– Det kom daglig nye flyktninger til leiren, og de var i ekstrem nød. Heldigvis var vi klar til å hjelpe. På rekordtid fikk vi delt ut penger slik at flyktningene fikk kjøpt det mest nødvendige. Vi bygget midlertidige hjem, og vi bygget en skole, slik at vi kunne ta vare på barna og skape et trygt holdepunkt i en ellers kaotisk hverdag, sier Egeland.

Moren til Melat, Fiyori Kidonewaria, har vært bekymret for datteren:  

– Hun husker alt, og hun forteller stadig om det hun hørte og så. Men etter at hun begynte på Flyktninghjelpens skole, snakker hun sjeldnere om det vonde hun har opplevd, og hun er i ferd med å bli den blide og glade jenta hun var før, sier moren. 

En skolepakke med bøker, skrivesaker og ryggsekk koster bare 350 kroner. For Melat betyr dette at hun kan fortsette skolegangen, få en tryggere hverdag og en lysere fremtid.

Les mer om Melat og hennes historie her.

Colombia

Familien som bygde en gård

Det er tre år siden Solmarina (27) og mannen tok med seg de tre barna sine og forlot Venezuela. Nå har de bygget seg et nytt hjem i nabolandet Colombia.

De har slått seg ned utenfor storbyen Cucuta nær grensen til Venezuela.

Solmarina og familien bor i utkanten av byen. For å komme dit, må man krysse en vaklevoren bro over en grumsete bekk. På den andre siden ligger familiens fristed.

Papaya, poteter, sitroner og tropiske planter vokser i hagen. Dusinvis av kyllinger, en håndfull ender, to hunder og en kattunge går fritt rundt. To griser og en grisunge bor i en liten binge i hagen. På det ene hushjørnet fyller fargerike malerier veggene - barnas "leksehjørne".

Mannen til Solmarina jobber i bygningsbransjen. En bransje som for tiden er svært usikker og ustabil. Dette gjør det vanskelig for familien å kjøpe selv enkle ting som gass til matlaging. Men ved å dyrke sin egen mat har de klart seg allikevel.

– Vi har gjort det til et hjem, litt etter litt. Vi har vann i huset nå. Da vi kom hit var det ingenting her. Vi har ikke strøm ennå, men vi håper å få det en dag, sier Solmarina.

På spørsmål om hva trebarnsmoren liker best med hjemmet, svarer hun: – Stillheten. Vi pleide å ha dyr før vi flyktet, så dette er vårt lille stykke Venezuela.

Les hele saken om Solmarina og familien her.