Verdens ti mest neglisjerte fluktkriser

Millioner av mennesker fordrevet fra sine hjem lider unødvendig fordi de ignoreres både politisk og humanitært.

Hvert år lanserer Flyktninghjelpen en liste over fluktkriser verden har sviktet. Lista bygger på et sett med kriterier som plasserer nettopp disse krisene øverst på lista over neglisjerte fluktkriser.

Alle kriteriene gjelder ikke nødvendigvis for hver enkelt av krisene på lista, men alle bidrar til at mennesker på flukt blir ignorert og glemt. Millioner av mennesker fordrevet fra sine hjem lider unødig fordi de ignoreres både politisk og humanitært.

Disse kriteriene er
  • Mangel på politisk vilje: Folk på flukt opplever mange steder at myndigheter eller væpnede grupper benekter deres desperate situasjon og hindrer humanitære aktører i å komme frem med hjelp til dem som trenger det. Dette kriteriet omfatter også stormakter som mangler politisk vilje til å finne en løsning på krisen fordi det ikke passer med deres politiske dagsorden.
  • Manglende økonomisk støtte: Hvert år sender FN og humanitære samarbeidspartnere ut appeller hvor de anslår hvor mye penger som behøves for å gi god hjelp til alle som rammes av humanitære kriser. De neglisjerte krisene er ofte langvarige, og erfaringer viser at villigheten til å bevilge penger synker ettersom tiden går.
  • Liten medieoppmerksomhet: Mediene skriver helst om dagsaktuelle saker og dramatiske hendelser, og mister fort interessen for kriser som varer over tid.  
  • Ingen eller liten tilstedeværelse av humanitære aktører: Årsaker til fravær av humanitær hjelp kan være mangel på finansiering, vanskelig sikkerhetssituasjon som begrenser tilgangen til konfliktens ofre og generelt liten oppmerksomhet om situasjonen.
  • Vedvarende krise: Når en krise blir langvarig blir det både vanskeligere å finne en løsning på konflikten og å skaffe penger til det humanitære arbeidet. Konsekvensen blir mer lidelse og mindre fremtidshåp for mennesker på flukt. 


 

1. SAHEL

Verdens største sammenhengende kriseområde

Væpnede konflikter, ekstrem fattigdom, terrorgrupper, organisert kriminalitet, store flyktning- og migrasjonsstrømmer og kronisk matmangel har preget dette enorme området i årevis. I tillegg kommer svake statlige institusjoner, porøse grenser, sterk befolkningsvekst og klimaendringer. Det er summen av alle disse årsaksforklaringene som gjør situasjonen uhyre sammensatt og utfordrende. Økt oppmerksomhet rundt krisen i Sahel vil være avgjørende både for å redde liv og hindre at stater kollapser.

 

En region - felles problemer

Sahel er en enorm region som strekker seg på tvers over det afrikanske kontinentet. Den rommer flere av verdens absolutt fattigste og mest sårbare land. Landegrensene tegnet med linjal av europeiske kolonister er så porøse at de i praksis spiller liten rolle. Terrorgrupper og kriminelle nettverk har få problemer med å operere på tvers av grensene.

For store deler av befolkningen i Sahel betyr etniske og religiøse bindinger langt mer enn deres nasjonale identitet. Regionen har vært møtested mellom Nord-Afrikas rundt 500 millioner muslimer og de 500 millioner kristne sør for Sahara. Gjennom mange århundrer har disse gruppene levd i fredelig sameksistens.

Men marginalisering, fattigdom og liv uten fremtidshåp har i tiår vært realiteten for flertallet av befolkningen i Sahel. Dette utnytter de militante gruppene uten at de overhodet er noe svar på deres problemer.

 

Humanitær krise

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitært arbeid (OCHA) vil 23,5 millioner mennesker i Sahel-regionen lide av matmangel i 2016 til tross for bedre avlinger siste år. 5,9 millioner barn lider av alvorlig underernæring, 70 prosent av disse befinner seg i Tsjad, Mali og Niger.

Årsaken er først og fremst spredningen av de væpnede konfliktene, og spesielt i områdene rundt Tsjadsjøen er situasjonen svært alvorlig. Boko Haram truer stabiliteten i hele regionen. Dette berører 30 millioner mennesker i de fattigste områdene i Kamerun, Tsjad, Niger og Nigeria.

Hyppigere tørke, noen ganger etterfulgt av flom, gjør befolkningen og statene enda mer sårbare. Kampen om stadig færre ressurser fører til spenninger mellom nomader (muslimer) og fastboende bønder (ofte andre etniske grupper og noen steder kristne). Dette utnyttes av grupper for å skape splid etter religiøse skillelinjer. Dette viser hvordan parallelle og pågående kriser påvirker og forsterker hverandre.

Eskalerende konflikter har ført til at antallet mennesker på flukt har tredoblet seg på under to år, og i desember 2015 var 4,5 millioner mennesker fordrevet fra sine hjem.

 

Mangel på humanitære midler

Fremveksten av terrornettverk, store flyktning- og migrasjonsstrømmer gjennom Sahara i retning Middelhavet og akutte humanitære kriser har fremtvunget økt internasjonal interesse for utviklingen i Sahel. Dette har resultert i militære intervensjoner i Mali og Den sentralafrikanske republikk, som ligger i Sahelbeltets utkant. Men militære intervensjoner er kun verktøy som kan gi kortsiktige løsninger. De dypereliggende årsakene må løses på det politiske plan.

Men fortsatt er den humanitære responsen langt fra i samsvar med de humanitære behovene.  I desember 2015 ba FN og humanitære samarbeidspartnere om to milliarder dollar i sin humanitære appell for Sahel. Per 11. mars 2016 hadde man mottatt seks prosent av beløpet. Dette viser at verdens største sammenhengende kriseområde er neglisjert og utviklingen gir liten grunn til optimisme.

 

Terrornettverk

Væpnede islamistgrupper, både al-Qaida Maghreb (AQIM) i Mali og Boko Haram i Nigeria, rekrutterer eller kidnapper fattige lokale ungdommer på tvers av landegrensene. Riktignok er det ikke noe nytt at militante utgaver av islam brukes politisk. Allerede på 1800-tallet kjempet jihad-inspirerte grupper mot britene i Sudan. Men etter den kalde krigen er de fleste politiske ideologiene borte. I det ideologiske tomrommet finner jihadistene grobunn for rekruttering. De kan verve en selvmordsbomber mot å betale familien hans 50 euro.

AQIM, som har bakgrunn fra islamistiske opprørere i Algerie på 1990-tallet, brukte år på å slå røtter i det marginaliserte Nord-Mali. Samarbeid med kriminelle smuglernettverk ga store inntekter, og de bygget opp en sterk organisasjon nærmest uten at det internasjonale samfunnet registrerte det. En konsekvens av krigen mot Gaddafi var en forverret sikkerhetssituasjon i Nord-Mali, Niger, Mauretania og Nigeria. Libya under Gaddafi hadde rekruttert både arbeidskraft og soldater blant folk fra Sahel-regionen. Etter krigen vendte mange hjem, noen med våpen. Mange av disse har siden latt seg rekruttere til ulike islamistgrupper. Krigen fjernet også Gaddafi, al-Qaidas viktigste motstandere i Nord-Afrika. Dessuten mistet tusenvis av familier i Sahel sine inntekter da deres familiemedlemmer måtte flykte fra Libya etter Gaddafis fall.

Boko Haram, som til forskjell fra AQIM, har lovet lojalitet til IS, har sitt utspring i Nigerias fattigste og mest marginaliserte områder i nordøst. Der de brukte år på å slå røtter før de gikk til væpnet kamp i 2009. Oppmerksomheten mot denne delen av Nigeria, både fra nasjonale myndigheters og det internasjonale samfunnets side, kom først da terroraksjonene startet. I dag gjennomfører Boko Haram også angrep inne i nabolandene Niger, Tsjad og Kamerun.

 

Sirkelen av kriser må brytes

De humanitære krisene nordøst i Nigeria, i grenseområdene i flere av nabolandene, i Nord-Mali og i Sahels nærområder som Darfur i Sudan, Den sentralafrikanske republikk og Libya har vært en realitet i flere år. Vesten har flere steder reagert ved å vise militære muskler. Bak ligger frykten for en destabilisering av det oljerike Nigeria, trusler mot urangruvene i Niger og bekymringen for at vi bare har sett begynnelsen på flyktning- og migrasjonsstrømmene. Dette er et scenario Vesten frykter. Men skal sirkelen av stadig tilbakevendende kriser brytes, er det politiske løsninger og sivilsamfunnet som må prioriteres.

Det snakkes nå innenfor FN-systemet stadig oftere om å vektlegge arbeidet med å forebygge flukt og konflikt. Altfor ofte har vi sett at problemer bygges opp over tid, men at responsen fra det internasjonale samfunnets side i beste fall skjer når krisen er et faktum.

På sikt vil det også i Sahel være befolkningen som vil være de viktigste endringsaktørene. Men nå trenger de hjelp for å holde sulten på avstand og for å unngå at staten de bor i kollapser. Først når flyktningene kan komme hjem og ungdommen får fremtidshåp, vil menneskesmuglerne og terrorgruppene miste sitt marked.

Sahel vil ha behov for hjelp og støtte i tiår. Det er avgjørende å utvikle helhetlige strategier uten ansvarsfraskrivelse og gråsoner mellom humanitær assistanse og bistand. Så langt har det internasjonale samfunn langt fra bestått denne testen.

Les billedteksten JEMEN: Barn flykter fra hovedstaden Sanaa i april 2015 etter saudiarabiske luftangrep. Foto: NTB SCANPIX / REUTERS / Khaled Abdullah

2. JEMEN

80 prosent av befolkningen trenger humanitær hjelp 

Ved inngangen til 2015 hadde 15,9 millioner mennesker, eller 80 prosent av befolkningen i Jemen behov for humanitær hjelp. Det gjør den humanitære krisen i Jemen til verdens verste sett i forhold til andelen av befolkning som er rammet.

Jemen har lenge vært det fattigste landet på den arabiske halvøy, og nå er mangelen på beskyttelse, mat, vann og medisiner akutt. Dette har spesielt rammet mennesker på flukt. Ifølge FN mangler 14,4 millioner mennesker tilgang på nok mat. Den vanskelige sikkerhetssituasjonen har gjort det svært krevende for humanitære aktører å nå frem til ofrene for konflikten med nødhjelp. Mediedekningen og det internasjonale samfunnets oppmerksomhet har ikke vært rettet mot landet i lang tid.

Mens amerikanerne femdoblet og britene doblet den militære støtten til terrorbekjempelse i Jemen fra 2006 til 2009, har FNs humanitære appeller for Jemen ikke økt i takt med behovene. I april 2016 meldte FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) at det kun hadde fått inn 13 prosent av den nødvendige finansieringen for 2016. Heller ikke krisen i Jemen er ny. Siden 2004 har kamphandlinger mellom den shiamuslimske al-Houthi-bevegelsen og regjeringsstyrker ført til en humanitær krise nord i landet. Konflikten eskalerte høsten 2014, og våren 2015 innledet en koalisjon ledet av Saudi-Arabia luftangrep mot opprørsbevegelsen. I tillegg utfører al-Qaida og IS stadig angrep i landet og er i dag sterkere tilsted enn noen gang. 

3. LIBYA

Kaos hindrer hjelpearbeidet 

Den politiske krisen og økende vold rammer befolkningen i Libya stadig hardere. Det blir begått menneskerettighetsbrudd i stor skala, og nærmere 2,5 millioner mennesker har behov for nødhjelp og beskyttelse. I april 2016 hadde FN fått dekket kun 12 prosent av sårt trengte nødhjelpspenger til landet. Mangel på ressurser og stor grad av konflikt og vold hindrer nødhjelpsarbeidet. Dette går ut over tilgangen på mat, vann og helsehjelp for sivilbefolkningen, internt fordrevne, flyktninger og migranter i landet som venter på å reise videre mot Europa. Kaoset i Libya har også forverret sikkerhetssituasjonen i det sårbare Sahel-beltet og i grenseområdene til Tunisia. Medias interesse for krisen i Libya er mindre nå enn under NATOs bombing av landet i 2011.

Libya er likevel politisk viktig. Det ligger midt i ruta til flyktninger og migranter på vei til Europa og har strategisk betydning i kampen mot IS’ fremmarsj i Nord-Afrika. Derfor vil vi trolig høre mer om Libya i tiden som kommer. 

Les billedteksten MYANMAR: En rohingya-kvinne gråter etter en brann som rammet en leir for internt fordrevne i Rahkine-staten i Myanmar. Foto: NTB SCANPIX / EPA / Nyunt Win

4. ROHINGYAENE (Myanmar og Bangladesh)

Et av verdens mest forfulgte folk

Rohingyaene er en muslimsk minoritetsgruppe som er fratatt sitt statsborgerskap i Myanmar og Bangladesh. De blir forfulgt, trakassert og lever nærmest uten beskyttelse både i Myanmar og i nabolandet Bangladesh, der flere hundre tusen rohingyaflyktninger og rohingyaer uten id-papirar nå oppholder seg. Dette har ført til desperasjon og en strøm av båtflyktninger til land i Sørøst-Asia. Rohingyaenes situasjon er politisk sensitiv, og derfor blir deres stemme i liten grad hørt.

Et positivt første skritt vil være at myndighetene i Myanmar motarbeider religiøs nasjonalisme og hatefulle ytringer, samt forbedrer situasjonen for de internt fordrevne. I Bangladesh må de grunnleggende behovene til flyktninger og papirløse bli dekket – spesielt er behovet for bedre beskyttelse stort. Det høye antallet båtflyktninger med retning Thailand og Malaysia, hvorav de fleste var rohingyaer, fikk internasjonal oppmerksomhet i 2015. Fortsatt drukner mange rohingyaflyktninger i Bengalbukta og Andamansjøen, men det internasjonale fokuset er borte. 

Les billedteksten IRAK: Disse to er blant de mange som flyktet fra kampene i Fallujah i mai 2016. Bildet er tatt i Flyktninghjelpens leir i Amiriyat Al-Fallujah. Foto: Flyktninghjelpen / Becky Bakr Abdulla

5. IRAK

Mest dødelige land for sivile

Økt vold mellom væpnede grupper og regjeringsstyrker har drevet over 3,4 millioner på flukt inne i Irak, og over 10 millioner mennesker i landet har behov for humanitær hjelp. Irak er blant verdens mest dødelige land for sivile, og tusener mister livet som følge av terror, vold og væpnet konflikt. Landet regnes å være blant de farligste i verden for nødhjelpsarbeidere, og konflikten gjør det svært vanskelig å nå fram til sivilbefolkningen med humanitær hjelp. Spesielt har situasjonen vært vanskelig i den delvis IS-kontrollerte Anbar-provinsen. Transport med mat og medisiner kommer ikke inn til sivilbefolkningen. FN har advart det internasjonale samfunnet om at mangelen på humanitær finansiering til Irak, som i april 2016 kun hadde fått dekket 24 prosent av behovet, vil få katastrofale følger.

6. DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

Krise ignorert i lang tid

Interne konflikter og urolighetene i nabolandene Tsjad og Sudan har ført til gjentatte voldsbølger i Den sentralafrikanske republikk (SAR) Landet er nå inne i en positiv utvikling og det er avgjørende at det internasjonale samfunnet lærer av tidligere feil. Faren er at man nok en gang bruker for få ressurser i et land som er et åpent sår i hjertet av Afrika. Sivilbefolkningen i SAR har mange ganger tidligere fått for lite og for sent. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) er to millioner rammet av matmangel. Antallet kronisk underernærte barn per innbygger er i dag blant de høyeste i verden. Det humanitære hjelpearbeidet er sterkt underfinansiert til tross for store behov innen ernæring, helse, utdanning og beskyttelse av mennesker på flukt. SAR er rangert som 187 av 188 på FNs utviklingsindeks.

Les billedteksten Foto: NTB SCANPIX/REUTERS/Zohra Bensemra

7. VEST-SAHARA

FN stenges ute 

Langvarig neglisjering, både humanitært og politisk, har påført de saharawiske flyktningene store lidelser og knuste fremtidshåp. At situasjonen forblir fastlåst etter 40 år med okkupasjon, er uakseptabelt. Flyktningleirene ligger isolert til ute i ørkenen i nabolandet Algerie. De klimatiske forholdene gjør flyktningene helt avhengig av internasjonal assistanse. Men hjelpen har vært uforutsigbar og minkende. I januar 2016 varslet EU at de ville redusere den humanitære bistanden til flyktningene betydelig.

Da FNs generalsekretær Ban ki-Moon under et besøk i flyktningleirene og de saharawi-kontrollerte områdene av Vest-Sahara i mars 2016, uttrykte forståelse for flyktningenes frustrasjon på grunn av okkupasjonen, første dette til skarpe reaksjoner fra Marokko.

Vest-Sahara er av FN definert som et avkoloniseringsspørsmål og befolkningen har rett til selv å bestemme sin egen fremtid. Men med mektige venner i ryggen, spesielt Frankrike, har Marokko kunnet trosse FN. De har utvist FN-personell fra de okkuperte områdene og nektet FNs øverste ledelse og FNs spesialutsending innreise til Vest-Sahara. Responsen fra FNs Sikkerhetsråd er total taushet. Det hele blokkeres av Frankrike, Marokkos nære allierte. Det er oppsiktsvekkende at et Nato-land og en selverklært forkjemper for demokrati og menneskerettigheter gjennom sin plass i Sikkerhetsrådet hindrer FNs Operasjon for en Folkeavstemning i Vest-Sahara (MINURSO) å overvåke menneskerettighetene i Vest-Sahara. 

Les billedteksten FRA NORD TIL SØR: Den nordkoreanske flyktningen Kim Ryen-hi kom til Sør-Korea i 2011 og savner datteren og foreldrene. I Nord-Korea brukes de fleste av landets ressurser på masseødeleggelsesvåpen, og befolkningen lider stadig mer. Foto: NTB Scanpix / New York Times / Jean Chung

8. NORD-KOREA

Ingen rettigheter, ingen hjelp

Den humanitære situasjonen i Nord-Korea forverret seg i 2015 og utover i 2016. Tørken er bare en forklaringsfaktor. Den viktigste årsaken er at regimet bruker nesten alle landets ressurser på å utvikle masseødeleggelsesvåpen. Befolkningens humanitære behov har vært nærmest totalt ignorert av landets myndigheter, og rettighetene til de som flykter inn i Kina, er neglisjert av kinesiske myndigheter. Ved pågripelse blir nordkoreanske flyktninger sendt tilbake uten mulighet for å søke asyl, selv om de risikerer dødsstraff eller mange år i arbeidsleirer. Fraværet av internasjonal kritikk må ses i lys av Kinas økende politiske og økonomiske muskler.

Det er anslått at 70 prosent av Nord-Koreas 24,6 millioner innbyggere er uten sikker tilgang til mat, og 28 prosent er kronisk underernærte, noe som blant annet fører til nedsatt vekst. Kun 36 prosent av FNs humanitære appell på 117 millioner amerikanske dollar var kommet inn per september 2015. 

9. SUDAN

Manglende tilgang

Årevis med væpnet konflikt gjør den humanitære situasjonen i Sudan stadig verre. På tross av pågående fredsforhandlinger i Darfur øker volden, og rundt 2,5 millioner fordrevne får liten eller ingen humanitær hjelp. I deler av Darfur er humanitær tilgang nærmest umulig, spesielt i områder kontrollert av Sudans frigjøringshær (SLA). Resultatet er at titusener mennesker ikke får nødhjelp, og omfanget av folks behov er ukjent. Konflikter driver folk på flukt også andre steder i landet, og i de sørlige delstatene Sør-Kordofan og Blånilen har ikke hjelpeorganisasjonene hatt tilgang siden 2011. Deler av Sudan er i tillegg hardt rammet av matmangel og underernæring på grunn av tørke. Ifølge UNHCR har de i april 2016 kun fått dekket åtte prosent av de midlene de trenger for å møte de humanitære behovene.

10. INDONESIA (VEST-PAPUA)

Glemt av alle

Situasjonen i Vest-Papua har, siden området ble innlemmet i Indonesia i 1969, vært svært lite kjent for omverdenen. Avstemmingen som første til innlemmelsen var forbeholdt 1022 vestpapuanske ledere, håndplukket av indonesiske myndigheter. FN godtok valget til tross for at befolkningen aldri fikk mulighet til å uttrykke sin mening.

Det indonesiske militærdiktaturet under president Suharto lot indonesiske bosettere slå seg ned i Vest-Papua. Samtidig ble det slått hardt ned på all politisk aktivitet som ikke var godkjent av myndighetene.

Papuanerne er en melanesisk folkegruppe. Både kulturelt, religiøst og gjennom levemåte føler mange seg mye mer tilknyttet befolkningen på stillehavsøyene Vanuatu, Fiji og Papua Ny Guinea enn Indonesia.

Etter innlemmelsen i Indonesia eskalerte situasjonen til en konflikt som i flere tiår har kostet titusenvis av mennesker livet. Praktisk talt ingen informasjon har kommet omverdenen for øre. Grunnen er at journalister og menneskerettighetsaktivister er uønsket i Vest-Papua. Men flyktninger som har tatt seg over grensen til nabolandet Papua Ny-Guinea forteller om at militære operasjoner fremdeles fordriver mennesker på flukt inne i Vest-Papua. Hvor mange de er, vet ingen. Disse har ingen tilgang på humanitær hjelp og overlever i månedsvis i jungelen. Anslagsvis 10.000 flyktninger fra Vest-Papua oppholder seg i dag i Papua Ny-Guinea.