Flyktningregnskapet 2017

Verdens ti mest neglisjerte fluktkriser

Hvert år presenterer Flyktninghjelpen en oversikt over verdens mest neglisjerte fluktkriser. Her er listen for 2016.

Oversikten viser kriser hvor mennesker har måttet flykte fra sine hjem på grunn av krig ogforfølgelse, og hvor befolkningen ikke mottar tilstrekkelig nødhjelp for å møte sine mest prekære behov. Disse krisene får heller ikke den medieoppmerksomheten eller den politiske oppmerksomheten som er nødvendig for å skape endring.

Alle land som har mer enn 100.000 mennesker på flukt har blitt analysert, og listen er basert på følgende kriterier:

Kriterier
  • Mangel på politisk vilje: Dette inkluderer mangel på politisk vilje blant de væpnede aktørene på bakken til å beskytte sivile og gå inn i fredsforhandlinger, men også internasjonale aktørers manglende vilje eller mulighet til å søke politiske løsninger. Pågående fredsforhandlinger eller annen positiv utvikling i retning av en politisk løsning er her brukt som indikatorer for politisk vilje, mens mangelen på slike prosesser, og en forverring av situasjonen for sivilbefolkningen, indikerer det motsatte.
     
  • Mangel på medieoppmerksomhet: Medieoppmerksomheten rundt en krise er sjelden proporsjonal med størrelsen på krisen, for mange andre faktorer avgjør om en krise kommer i medienes søkelys. Og selv om en konflikt når nyhetsmediene, overskygges ofte situasjonen for sivilbefolkningen av rapporter om krigsstrategier, politiske allianser og kamper mellom de væpnede partene. Under utarbeidelsen av listen har medieoppmerksomheten rundt en konflikt blitt målt ved hjelp av medieovervåkningsfirmaet Meltwater. Medierekkevidden for engelskspråklige artikler om fluktkrisene i 2016 er deretter delt på antallet fordrevne, for å se medieoppmerksomheten i sammenheng med krisens omfang.
     
  • Mangel på økonomisk støtte: Nødhjelp skal gis basert på behov, og kun det. Likevel blir enkeltes behov bedre dekket enn andres. Hvert år setter FN og humanitære partnere sammen en appell om finansiering for å dekke de mest prekære behovene. Men hvor stor andel av appellen som blir finansiert varierer fra krise til krise. Prosentandelen av appellene som ble finansiert i 2016, har her blitt brukt som en indikator for mangel på økonomisk støtte. Det bør likevel understrekes at det virkelige bildet sannsynligvis er enda skjevere, ettersom det er en tendens til at det blir bedt om mindre penger til nødhjelp der man vet at det er nærmest umulig å få inn nok penger til å dekke de reelle behovene.
     

 

DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK (SAR)

I årevis har det internasjonale samfunnet fullstendig neglisjert sivilbefolkningen i Den sentralafrikanske republikk (SAR). Hjelpearbeidet har konstant manglet finansiering, og i 2016 ble bare 38 prosent av de nødvendige midlene dekket. Til tross løftene om økt støtte som ble gitt på en giverkonferanse i Brussel i november 2016, har pengene uteblitt.

Under to år etter at FN degraderte den humanitære konflikten i SAR fra det høyeste krisenivået, har det skjedd en dramatisk økning i voldshandlinger og stadig flere mennesker drives på flukt. Humanitære aktører diskuterer nå om krisenivået bør graderes opp.

Den internasjonale innsatsen i landet har vært inkonsekvent, og når hjelpen først har kommet, har den verken vært tilstrekkelig eller kommet tidsnok. Dessuten får den humanitære situasjonen i SAR liten oppmerksomhet i internasjonale medier.

Etter tiår med konflikt og underutvikling, brøt det ut krise i SAR i 2013. President Francois Bozize ble avsatt i et kupp utført av opprørsgruppen Seleka i mars 2013. Som et svar mobiliserte militsgruppene som går under navnet Anti-Balaka og begynte å utføre angrep mot Seleka- gruppen. Både Seleka og Anti-Balaka stod bak massakrer, henrettelser, seksuell vold, tortur og utbredt plyndring og ødelegging av eiendom. Krisen eskalerte til kampene hadde tatt livet av 1.000 mennesker i hovedstaden Bangui i desember 2013. I januar 2014 trakk Selekas leder Michel Djotodia seg som president etter sterkt internasjonalt press. Partene ble enige om en våpenhvile og i 2015 begynte arbeidet for forsoning. I februar 2016 ble det avholdt presidentvalg etter tre års overgangsstyre.

På slutten av 2016 økte imidlertid voldshandlingene i flere regioner i landet. Våren 2017 regnet FN med at halvveis inn i 2017 ville en halv million sentralafrikanere være på flukt i hjemlandet. I tillegg har over 460.000 flyktet til et naboland. Det betyr at én av fem sentralafrikanere er fordrevet fra sine hjem.

Nesten halvparten av befolkningen har ikke tilgang på nok mat og spiser kun ett måltid om dagen. Kun én av tre sentralafrikanere har tilgang på rent vann, og enda færre har tilgang på gode sanitærforhold.

For tredje året på rad ligger SAR nederst, som nummer 188 av totalt 188 land, på FNs humanitære indeks som måler levealder, utdanningsnivå og inntektsnivå i et lands befolkning.

 

DEN DEMOKRATISKE REPUBLIKKEN KONGO

Etter over 20 år med brutal konflikt i Den demokratiske republikken Kongo (DR Kongo) er det ingen utsikter til at volden skal ta slutt. I mai 2017 advarte FN om at den humanitære situasjonen i landet var i ferd med å bli dramatisk verre, og både antallet mennesker på flukt og områder berørt av konflikt øker drastisk.

Over 900.000 mennesker ble drevet på flukt i DR Kongo i 2016, og ingen land i verden hadde høyere antall nye interne fordrivelser i løpet av året.

Til tross for det høye antallet drepte og fordrevne, får krisen i DR Kongo liten oppmerksomhet i internasjonale medier. En årsak kan være at den langvarige krisen har mistet nyhetsverdi i medienes øyne. En konsekvens av manglende oppmerksomhet er at humanitære organisasjoner mottar færre midler fra internasjonale donorer til hjelpearbeid. I 2016 manglet 40 prosent av finansieringen til hjelpearbeidet.

Det er også avtagende internasjonal interesse for situasjonen i DR Kongo på politisk nivå. FNs største fredsbevarende styrke, MONUSCO, har ikke lyktes med å stabilisere den østlige regionen. Likevel ble det i 2015 vedtatt å redusere styrken. Rammeavtalen for fred og sikkerhet, som ble signert av DR Kongo og flere naboland i 2013, har ikke blitt fulgt opp.

To tiår med konflikt har ført til enorme lidelser, stagnasjon i landets utvikling og utbredt fattigdom. 7,3 millioner kongolesere – ti prosent av landets befolkning – har behov for humanitær hjelp, samtidig som landet er neglisjert av omverden.

Les billedteksten Den demokratiske republikken Kongo. Foto: Christian Jepsen/NRC

 

SUDAN

Mange år med væpnede konflikter har stadig forverret den humanitære situasjonen i Sudan. Den 14 år lange konflikten i Darfur var i en periode høyt oppe på den politiske dagsorden og i medienes søkelys.

De siste årene har den fått svært liten oppmerksomhet selv om 3 millioner av de til sammen 4,8 millioner menneskene som er avhengig av humanitær hjelp i Sudan befinner seg i Darfur. I løpet av januar måned i 2016 flyktet 190.000 mennesker i Darfur på grunn av kamper mellom regjeringssoldater og opprørere.

Vanskelig tilgang til konfliktenes ofre, manglende finansiering med under 60 prosent oppfyllelse av den humanitære appellen og stadig minkende medieinteresse har gjort at hundretusener på flukt ikke får nødhjelp. Mangel på informasjon gjør også at omfanget av folks behov er ukjent.

Myndighetene fortsetter å blokkere tilgangen for AU og FNs fredsbevarende styrke UNAMID, noe som undergraver styrkens mulighet til å beskytte sivile. UNAMIDs mandat har blitt fornyet frem til juni 2017.

I de sørlige delstatene Sør-Kordofan og Blånilen har voldshandlinger drevet mange på flukt, til tross for at president Omar al-Bashir erklærte ensidig våpenhvile i juni 2016.

Konfliktene i Sudan har sin hovedårsak i maktdominansen i det arabisktalende nord og tilsvarende marginalisering av andre folkegrupper. Flere av konfliktene i Sudan er langvarige og befolkningen er utslitt. Deler av Sudan er i tillegg hardt rammet av matmangel og underernæring på grunn av uforutsigbar nedbør.

Les billedteksten Sudan. Foto: OCHA/WFP/Marc Prost


SØR-SUDAN

20. februar 2017 erklærte FN sultkatastrofe i deler av Sør-Sudan. Innpå halvparten av landets befolkning trenger akutt nødhjelp. Krisen i Sør-Sudan får imidlertid liten medieoppmerksomhet og er blant de neglisjerte krisene med lavest mediedekning per menneske på flukt.

Borgerkrigen i Sør-Sudan, verdens yngste land, er inne i sitt fjerde år og har ført til store flyktningstrømmer. Etter at konflikten blusset opp i 2016 har situasjonen for sivilbefolkningen forverret seg ytterligere.

Sultkatastrofen i Sør-Sudan er en menneskeskapt katastrofe som skyldes krig, vold og terror. I flere jordbruksområder er sikkerheten så dårlig at folk ikke kan dyrke jorda si. De som har kveg, mister kvegflokkene sine og kan ikke bruke beitemarkene. Folk har heller ikke tilgang til vann og elver hvor de tidligere har kunnet drive fiske.

Det er vanskelig for det internasjonale samfunnet å hjelpe sivilbefolkningen i Sør-Sudan på grunn av den dårlige sikkerhetssituasjonen. Landets president Salva Kiir og landets myndigheter får kritikk for ikke å gjøre nok for å hjelpe sin egen befolkning og hindre sultkatastrofen.

Les billedteksten Sør_Sudan. Foto: Albert Gonzalez Farran/Flyktninghjelpen

 

NIGERIA

Over to millioner mennesker har blitt drevet på flukt av kamphandlinger mellom opprørsgruppen Boko Haram og regjeringshæren nordøst i Nigeria. I tillegg er befolkningen rammet av prekær matmangel. 750.000 barn under fem år lider av alvorlig underernæring og innen sommeren 2017 risikerer seks millioner mennesker å mangle tilstrekkelig tilgang til mat.

Til tross for det høye antallet fordrevne og at Nigeria er blant de neglisjerte krisene med høyest mediedekning per individ på flukt, ble bare halvparten av den humanitære appellen innfridd i 2016.

Nigerianske myndigheter har ikke satt av nok ressurser til hjelpearbeidet i den fattige og konfliktrammede nordøstlige regionen, og regjeringshæren klarer ikke å sørge for sivilbefolkningens sikkerhet. I tillegg til at over to millioner mennesker har flyktet, lever ytterligere tre millioner fremdeles i områder hvor Boko Haram opererer og skaper frykt.

Antallet humanitære aktører har økt de siste årene, men de sliter med å nå frem til den rammede sivilbefolkningen på grunn av volden som utspiller seg. Mangelen på finansiering stikker også kjepper i hjulene for hjelpearbeidet.

Les billedteksten NIGERIA. Foto: Rosalyn Velds/Flyktninghjelpen.


JEMEN

Jemen er betegnet som en av verdens verste humanitære katastrofer. 19 millioner mennesker, 70 prosent av befolkningen, er avhengige av nødhjelp. Likevel har Jemen i årevis fått liten oppmerksomhet av det internasjonale samfunnet.

I Sikkerhetsrådet er alle formelt enige om at konflikten ikke kan løses militært. Samtidig gjør politiske bånd det vanskelig for rådet å takle krisen, og medlemmene er forsiktige med å ta stilling som kan sette deres relasjoner, særlig til Saudi Arabia, i fare. Saudi Arabia har gått imot alle forslag som kunne ha ledet til et gjennombrudd i forhandlingene rundt Jemen.

Dessuten er ett av medlemmene i rådet, Egypt, selv en del av koalisjonen som kjemper på Saudi Arabias side i krigen. Russland har i noen tilfeller bidratt til en mer balansert behandling i rådet, men ofte har dette kommet som et motsvar på kritikk av Russlands rolle i Syria.

I tillegg er det av ulike grunner vanskelig for internasjonale medier å få innpass i Jemen for å dekke situasjonen. Årsakene er at partene bevisst motarbeider uavhengig dekning av konflikten, den vanskelige sikkerhetssituasjonen og fordi veier, havner og flyruter inn til landet er stengt. Dette gjør det også vanskelig for jemenitter å flykte og forklarer hvorfor man ennå ikke har fått de store flyktningstrømmene ut av landet.

Den humanitære krisen i Jemen har vokst dramatisk de siste årene, men den er ikke ny. Jemen har lenge havnet under radaren til det internasjonale samfunnet. Befolkningen var allerede før den siste konflikten den fattigste på den arabiske halvøy. Men nå er mangelen på beskyttelse, mat, vann og medisiner akutt.

Les billedteksten Jemen. Foto: Nuha Mohammed/Flyktninghjelpen.

 

PALESTINA

Nesten 70 år har gått siden opprettelsen av den israelske staten og krigen i 1948. Det var starten på en vedvarende konflikt som har tvunget millioner av palestinere på flukt.

Den gangen vedtok den israelske regjeringen at ingen av de palestinske flyktningene skulle få returnere hjem, og den posisjonen har de holdt siden. Det internasjonale samfunnet har aldri vært i nærheten av å finne en politisk løsning på det palestinske flyktningproblemet, delvis på grunn av Israels kompromissløse linje på returspørsmålet. Dette har bidratt til å skape en av verdens mest langvarige og neglisjerte flyktningkriser.

I dag lever mer enn fem millioner palestinere på flukt og over én million av disse bor på Gazastripen. På den okkuperte Vestbredden drives stadig nye palestinere på flukt på grunn av utbygging av bosettinger og rivning av palestinske hus. På tross av at omfanget av krisen har økt i 70 år, har oppmerksomheten rundt den vært dalende.

Militæroperasjonen i Gaza sommeren 2014 førte til enorme ødeleggelser, og konflikt og isolasjon har gjort 80 prosent av befolkningen fullstendig avhengige av internasjonal humanitær hjelp. Likevel manglet halvparten av finansieringen til hjelpearbeidet i 2016.

Les billedteksten Palestina. Foto: Flyktninghjelpen.

 

UKRAINA

Tre år etter at det brøt ut væpnet konflikt i Øst-Ukraina er det fremdeles ingen tegn til løsning på den fastlåste situasjonen. Faren er stor for at vi står overfor en langvarig fluktkrise.

Siden starten på konflikten i mars 2014 har mer enn 9.900 mennesker blitt drept, inkludert 2.000 sivile. I tillegg har 23.246 mennesker blitt såret.

Flere våpenhvileavtaler har vært på forhandlingsbordet de siste tre årene, men ingen av disse har ført til varig fred.

Omtrent 4,4 millioner mennesker har blitt rammet av den væpnede konflikten, hvorav 3,8 millioner trenger humanitær bistand.

Konflikten har skapt betydelige humanitære behov blant fordrevne og lokalbefolkningen. I mange lokalsamfunn som er rammet av volden, særlig i områdene ved frontlinjene, mangler mennesker tilgang til grunnleggende tjenester.

Det internasjonale hjelpearbeidet med å møte de humanitære behovene i Ukraina, har mottatt svært liten støtte. I 2016 ble bare 33 prosent av midlene etterspurt gjennom FNs humanitære appeller oppfylt.

Les billedteksten Ukraina. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen.

 

MYANMAR

I Myanmar har etniske minoritetsgrupper vært i konflikt med myndighetene i mange tiår, flere helt siden landet ble uavhengig fra Storbritannia i 1948. Hundretusener har blitt drevet på flukt som følge av konfliktene, som i hovedsak dreier seg om minoritetenes krav om like rettigheter, tilgang på land og ressurser og større grad av selvstyre.

I delstaten Rakhine nordvest i landet har det lenge vært spenninger mellom den muslimske minoriteten rohingya og det buddhistiske samfunnet. Myanmar har blitt kritisert for å nekte rohingyaene statsborgerskap og med det grunnleggende rettigheter. De til sammen 1,1 millioner rohingyaene i Myanmar har ikke tilgang til tilstrekkelig helsetilbud eller utdanning, de har begrenset bevegelsesfrihet og rundt 120.000 av dem bor i leirer for internt fordrevne. FN omtaler gruppen som verdens mest undertrykte minoritet.

Høsten 2016 fikk konflikten i Rakhine økt medieoppmerksomhet som følge av nye voldshandlinger i delstaten. Minst 90.000 mennesker ble drevet på flukt. FNs ønske om å undersøke mulige menneskerettighetsbrudd mot rohingyaene har gjentatte ganger blitt avvist av myndighetene, som fortsetter neglisjeringen av gruppen.

Kampene som pågår i statene Kachin og Shan nord og øst i landet blir betegnet som den «glemte konflikten» og har lagt hele landsbyer i ruiner. Også her blusset volden opp igjen høsten 2016.Sørøst i Myanmar er rundt 400.000 mennesker internt fordrevet etter tiår med konflikt, og ytterligere 100.000 bor i flyktningleirer i Thailand.

Les billedteksten Myanmar. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen.

 

SOMALIA

Somalia er rammet av den verste tørken på 20 år, og halvparten av landets 6,2 millioner innbyggere er avhengig av humanitær hjelp for å overleve. Dersom det heller ikke kommer nok nedbør i den pågående regntiden, og livsnødvendig nødhjelp ikke når frem til de hardest rammede områdene, vil landet kunne stå overfor en sultkatastrofe.

Midlene fra det internasjonale samfunnet er fortsatt utilstrekkelige for å få bukt med krisen. I 2016 fikk FN inn knapt halvparten – 55,9 prosent – av midlene de ba om fra det internasjonale samfunnet.

Den pågående tørken har allerede kastet nesten 3 millioner mennesker i Somalia ut i en matkrise. Det er forventet at 1,4 millioner barn vil trenge behandling mot akutt underernæring bare i løpet av 2017.

Sult, mangel på rent drikkevann og sykdommer tar stadig flere liv. I 11 av landets 18 regioner har det brutt ut kolera.

Somalia er et av de mest utfordrende landene i verden for hjelpeorganisasjoner. Sikkerhetssituasjonen er fortsatt ustabil og preget av voldelig ekstremisme og omfattende kriminalitet. Samtidig er det tegn til at Somalia er inne i en positiv politisk utvikling etter valg av ny president og ny statsminister våren 2017.

Les billedteksten Somalia. Foto: Adrienne Surprenant/Flyktninghjelpen

PDFLast ned .pdf versjon av listen her

* Totaltallet på mennesker på flukt er basert på Flyktninghjelpens Internal Displacement Monitoring Centres (IDMC) tall på internt fordrevne som følge av konflikt ved utgangen av 2016, FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) tall på flyktninger per juni 2016 og FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktningers (UNRWA) tall på palestinske flyktninger.