– Krisene på det afrikanske kontinentet skaper sjelden medieoverskrifter og utenrikspolitiske toppmøter før det er for sent. Mødre som ikke lenger klarer å brødfø barna sine og ungdom som frarøves retten til skolegang er blant dem som betaler prisen for dette, sier generalsekretær i Flyktninghjelpen Jan Egeland.
– Vi må få en slutt på denne katastrofale neglisjeringen fra politikere, diplomater og nødhjelpsapparatet, legger han til.
2017 stod for en drastisk forverring av flere kriser på det afrikanske kontinentet. Selv om situasjonen i Den sentralafrikanske republikk, som toppet fjorårets liste, har blitt verre, så har nye konflikter i Den demokratiske republikken Kongo og en forverret humanitær situasjon i Sør-Sudan ført til omrokkeringer på toppen av årets neglisjertliste.
Les mer om det globale Flyktningbildet i Flyktningregnskapet 2018.
– De fleste vil bli overrasket over å få vite at antallet mennesker med behov for nødhjelp i Kongo nå er like høyt som i Syria. Samtidig er oppmerksomheten som rettes mot de to krisene nærmest usammenlignbar, sier Egeland.
Han besøkte denne uka Sør-Sudan, som er nummer to på lista:
– Det er forferdelig å se denne unge nasjonen i fritt fall mot en katastrofe. Syv av ti personer vet ikke hvordan de skal klare å brødfø seg. Vi kan ikke fortsette å lukke øynene for en hel nasjon som sulter fordi menn med våpen og makt ikke er villige til å inngå fred med hverandre, sier Egeland.
Flyktninghjelpens årlige liste over neglisjerte fluktkriser er basert på tre kriterier: mangel på finansiering av hjelpearbeidet, lite mediedekning, samt politisk og diplomatisk neglisjering. Kongo og Sør-Sudan følges av Den sentralafrikanske republikk, Burundi, Etiopia, Palestina, Myanmar, Jemen, Venezuela og Nigeria.
– Det ser ut til å være liten vilje både lokalt og internasjonalt til å finne en vei ut av disse krisene. Noen steder skyldes dette mangel på geopolitisk betydning, andre steder er det altfor mange aktører med motstridende interesser og altfor få som er villige til å beskytte interessen til sivilbefolkningen, sier Egeland.
Flere av krisene på lista har pågått i mange år, eller til og med tiår, og ført mennesker på flukt gjentatte ganger. Det er vanskelig å sikre tilstrekkelig finansiering av nødhjelpsarbeidet i disse kriseområdene.
– Humanitær hjelp skal gis kun basert på behov. Dessverre er realiteten at mennesker som rammes av kriser som er neglisjert av media og politikere, også ender opp med å motta mindre nødhjelp, sier Egeland.
– Denne listen må være en påminnelse for oss som humanitære organisasjoner, for media og politikere. Det at vi ikke ser disse menneskenes lidelser med egne øyne, gjør ikke lidelsene mindre reelle og fjerner heller ikke vårt ansvar, legger han til.
