Hedrer greske frivillige

Mange av vestene er fylt med isopor eller plast, og flyter ikke. Andre, slik som en bitteliten oppblåsbar badevest med en smilende krabbe påtegnet, ville heller ikke holdt lenge i Egeerhavet.

For de 856.723 flyktningene som krysset havet fra Tyrkia til Hellas i 2015 – halvparten av disse kom fra krigsherjede Syria – var risikoen ved å foreta en så farlig reise ingenting sammenlignet med det helvetet de rømte fra.

– Dette stedet symboliserer menneskenes håp og drømmer, frykten, og den livsfarlige reisen de tok for å komme hit, sier Latsoudi. – Fargen på vestene falmer nå, men jeg håper ikke det samme vil skje med minnene om det som skjedde her.

Mitragas sier det er et år ingen av dem noensinne kommer til å glemme. – Jeg tror vi begge håper at vi aldri vil oppleve noe sånt igjen. Dette er noe som kommer til å prege oss resten av livet.

Dødelig overfart

Det kom rekordmange flyktninger og migranter til Lesvos i 2015. I løpet av én dag i oktober kom det over 10.000. Etter som konfliktene i Syria, Afghanistan og Irak fortsatte å fordrive mennesker fra sine hjem, ble også andre greske øyer som Chios, Samos, Leros og Kos trygge havner – for noen.

Hundrevis av mennesker på flukt, i desperate forsøk på å nå Europa, tok sjansen på lite sjødyktige båter, og mistet livet på Egeerhavet. Omtrent 30 prosent av disse var barn.

Mitragas og 2.500 andre frivillige ved redningsorganisasjonen HRT jobbet beinhardt for å begrense den eskalerende krisen.

– Det var grusomt for dem og for oss, minnes Mitragas, generalsekretær i HRT og forretningsmann fra Thessaloniki. Han, som sine kolleger, jobber for HRT på frivillig basis. – Det kan ikke beskrives. Man måtte være våken om natten og sove om morgenen.

HRT har 42 lokale avdelinger og 16 stasjoner rundt på de greske øyene, og har reddet liv siden 1978. 2015 ble et dramatisk år for organisasjonens frivillige, som ofte gikk mye lenger enn man kunne forvente for å hjelpe mennesker på flukt. Mange jobbet både dag og natt, med begrensede ressurser, og ofte risikerte de egne liv. Når høsten kom i fjor, ble mange frivillige oppringt av kystvakten nesten hver natt fordi det var behov for hjelp.

HRT på fjelløya Samos var blant de som måtte trå hardest til. Denne øya er en av de som ligger nærmest det Tyrkiske fastlandet, og ble derfor en av hovedrutene inn i Europa. Selv om reisen mellom Tyrkia og Samos kan ta under en time, er strekningen en av de farligste å krysse. De som klarte å komme seg til stranda var heldige. Mange møtte i stedet høye, bratte klipper i mørket, eller enda verre: en smertefull 4 kilometers vandring i ulendt terreng i solsteiken. Nesten 100.000 mennesker på flukt krysset havet og ankom Samos i 2015.

Frivillig

Yanis er en 33 år gammel ambulansearbeider som i sju år har vært frivillig for HRT på Samos. I året som gikk var han i høy beredskap, og han ble ofte oppringt av kystvakten i morgentimene med spørsmål om hjelp. – Det er ordentlig ille om sommeren, sier han. – Det er over 40 grader ute, og ingen skygge, så du koker. Etter å ha vært på en båt i fem timer, i sola, uten vann eller mat, kan man forestille seg hvor grusomt det er å gå 4 kilometer, spesielt hvis du er gammel og har hjertetrøbbel.

Alle de frivillige vet hvor viktig det er å være raskt ute med hjelpen. Mange flyktninger har heteslag når de kommer, eller er dehydrert, eller har andre medisinske problemer. – I disse farvannene kan det ta så lite som en halv time før nedkjølingen begynner, sier han. – Vi prøver å være klar og på vei i løpet av 30 minutter. I september fikk vi det ned til 20. Vi hadde aldri opplevd et så stort behov for redningsaksjoner før 2015.

Opplæring er viktig, og gjennom regelmessige øvelser får de frivillige bred kompetanse i søk og redning. De får blant annet opplæring i redningsarbeid i fjellet og på havet, redning etter naturkatastrofer, og førstehjelp. De siste to årene har antall frivillige som har henvendt seg til HRT økt betraktelig. Flere har også trengtes, da organisasjonen måtte utvide for å kunne håndtere økningen i antall mennesker på flukt i 2015.

Nawaf flyktet fra Syria med barn og sin gravide kone. De krysset om natten, og turen over var skummel. Underveis bønnfalt Nawaf de andre om bord om å snu. De ble reddet av redningsarbeiderne på kysten av Samos. – Bølgene var veldig høye, og jeg tenkte mye på å dra tilbake til Syria, minnes han. – Jeg tenkte at i Syria kom kanskje noen av oss til å dø, men ikke hele familien min samtidig.

Når båten gikk tom for bensin, hoppet tre personer i vannet og svømte mot kysten. Hvert minutt kjentes ut som en evighet for Nawaf og familien. De ba til gud om hjelp, men redningsarbeidere som de fra HRT er alltid klare til å hjelpe.

– Først vurderer vi situasjonen, og avhengig av hva vi trenger ber vi om hjelp, forklarer Yanis. – Så danner vi grupper. Kystvakten gir beskjed til de mindre båtene om å søke langs kysten, fordi de kan gå i grunnere vann. Vi i de større båtene begynner å se etter mønster. Vi ser på havstrømmer og vindretninger for å prøve å anslå hvor båtene med flyktninger kommer til å drive, og søker i områdene der vi tenker det er sannsynlig at de kommer.

Yanis påstår at hørselen hans nå er så finstilt etter å høre lyden av mennesker som roper etter hjelp på havet at han nesten instinktivt kan finne båter.

– Noen kommer seg i land hvis de er gode til å svømme, medgir han. – Men om vinteren er havet veldig kaldt, og mange kan ikke svømme. Da blir det vanskelig om man ikke er nært land.

Trygg på Samos

Nawaf og hans familie er nå trygge på Samos, takket være den utrettelige innsatsen fra redningsarbeidere som de som jobber for HRT. Men ikke alle redningsaksjoner hadde en like lykkelig slutt.

Det sterkeste minnet Yanis har fra 2015 er av to barn som holdt rundt hverandre mens de fløt i vannet. De hadde frosset i hjel før hjelpen nådde fram. Panagiotis, en bonde som jobber frivillig som dykker for HRT på Lesvos, kan også fortelle om utallige lik i vannet etter båter som hadde kantret. 2015 var et traumatisk år for mange frivillige, men de klarte ofte å finne trøst i hverandre. – Snakk om det, råder Panagiotis. – Ellers kommer havet til å knuse hjertet ditt.

I løpet av 2015 foretok HRT 48 redningsaksjoner for mennesker på flukt, og de reddet 1.148 liv. Hjelpen de ga den greske kystvakten, sivilforsvaret, brannvesenet og flyvåpenet ga håp da håpet holdt på å svinne.

I hele Hellas kunne man høre tilsvar fra nye frivillige fra fjern og nær. Tusenvis kom i fjor sammen for å gi hjelp og støtte til mennesker på flukt. Yanis mener at denne ekstraordinære demonstrasjonen av solidaritet og medfølelse kommer av det han kaller "philoxenia" – et gresk begrep som betyr "kjærlighet til en fremmed".

Efi Latsoudi og de andre frivillige i PIKPA på kysten av Lesvos var noen de som hjalp til å bevise Yanis' påstand.

På tørt land

FNs høykommissær for flyktningers talsmann på Lesvos, Boris Chershirkov, kan ikke huske hvor kaldt vannet var. Alt han vet er at adrenalinet tok overhånd.

– Før båten kom til land, krenget den, sier han. Han står og ser utover Egeerhavet, akkurat som han gjorde den iskalde desembermorgenen han snakker om. – Folk var hysteriske. Menn hoppet i vannet. Jeg så de lokale på vei ned mot havet og mine kollegaer som løp. Så jeg gikk uti vannet, og begynte å bære folk i land. Wahad, wahad, sa jeg: en og en! Innen dagen var omme hadde over tolv båter kommet i land.

Dette et kun ett av minnene fra 2015 som fortsatt hjemsøker Chershirkov. Andre kollegaer fra FNs høykommissær for flyktninger, frivillige lokalt og fra hele verden, har liknende minner og historier fra året da antall mennesker på flukt som ankom kysten av Lesvos overskred 500.000.

Øya har også en dypere forbindelse til mennesker på flukt: Mange av de fastboende vet godt hva det vil si å være fordrevet.

I dag er en betydelig andel av lokalbefolkningen etterkommere av 1,2 millioner gresk-ortodokse kristne som flyktet fra Tyrkia på 1920-tallet. Deres forfedre reiste med båt og på flåter, over det samme havet som dagens flyktninger, i søken etter trygghet på Lesvos og muligheten til å gjenoppbygge livene sine. Mange av syrerne, irakerne og afghanerne som kom i 2015 delte håpet om dette.

Dessverre, når europeiske land ikke klarte å organisere en felles måte å håndtere båtene som kom, ble krisen på greske øyer som Lesvos et faktum.

PIKPA-landsbyen

I tomrommet reiste utallige ikke-statlige organisasjoner og frivillige seg, og viste overveldende generøsitet og vilje til å hjelpe. De jobbet døgnet rundt for å hjelpe hundretusener av flyktninger få tilgang på mat, klær, tepper og mer langsiktig hjelp. Latsoudi, en menneskerettighetsaktivist som var helt sentral i det frivillige miljøet på Lesvos, var en av de som ledet vei. PIKPA-landsbyen hun arbeider i har vært åpen for flyktninger siden 2012. For de på øya har PIKPA endret både liv og holdninger.

– Vi så en eksplosjon av nye frivillige og ikke-statlige organisasjoner i fjor, sier hun. – Vi jobbet hardt og fylte et stort behov. Vi hadde ikke store midler, men vi hadde kontakt med de lokale, vi hadde erfaring, og vi visste hvordan vi fikk ting gjort. Først etterpå forsto myndighetene at de måtte gjøre noe.

PIKPA ligger fredfullt til i en furulund sør på Lesvos. Leiren har i løpet av fire år blitt tilfluktsted for noen av de mest sårbare flyktningene på Lesvos.

Leiren består av trehytter og telt, ble tidligere brukt som en sommerleir for barn, og skiller seg fra øyas to hovedmottak – Moria, en tidligere militærleir, og en åpen leir i Kara Tepe. I PIKPA kan barn huske, klesvask henger på snorer mellom furutrærne, og det lukter mat fra et felles kjøkken. Et fugleskremsel av tre, ikledd redningsvest, vokter over en spirende grønnsakshage.

– Hyggelig å treffe deg, hører man i kor fra et lite, kalkmalt kapell. Der inne underviser en lokal lærer fire afghanske flyktninger i gresk. Det siste ordet de lærte var "lykke".

Mat, klær, medisinsk hjelp, utdanning, rettshjelp og fritidsaktiviteter er hver dag tilgjengelig for sårbare mennesker på flukt, som barn, gravide og de med funksjonshemminger. Allikevel er det kanskje tryggheten og følelsen av gjensidig respekt som er mest verdifull for de som bor her.

Mange som har flyktet fra krigssoner, eller som har blitt overført hit fra Moria eller Kara Tepe, vet hvor viktig dette kan være.

En trygg havn

I en fargerik bakgård står 31 år gamle Kinaz fra Syria og venter på å få treffe en sykepleier. Hun reiser alene med tre barn, deriblant en sønn med epilepsi. For henne er PIKPA et tilfluktsted.

– Det var vanskelig i Moria og Kara Tepe, sier hun, mens hun ser på Jiwan som leker i gresset med de andre barna. – Sønnen min fikk ikke behandling så jeg kunne ikke gå fra han et minutt. PIKPA er annerledes. Det er så rolig her. Da jeg kom hit tenkte jeg at her var det vakkert og trygt å være.

Før krigen brøt ut i Syria, var Jiwan frisk. Nå har han alvorlige læringsvansker og behøver noen ganger rullestol for å bevege seg rundt. Han og familien bor i ei trehytte som Kinaz har forsøkt å gjøre så hjemmekoselig som mulig. Det er kosebamser på hyllene. Tannbørster gir et hint av rutine. På en vegg henger den rosa Hello Kitty-redningsvesten til 11 år gamle Alaa. Den minner om alt de risikerte for å komme seg dit de er. Takket være Latsoudi og de andre frivillige i PIKPA, kan Kinaz igjen se mot framtiden.

– Efi er så snill, hun er som en mor for oss, sier hun med tårer i øynene. – Sønnen min forandret seg da han kom hit. Det er bedre nå.

I den lille klinikken ved gårdsplassen i PIKPA står Dimitra, en sykepleier på 26 år, og pusser brillene sine. – Spør meg ikke hvor mye jeg jobber, sier hun, med et skjevt smil. – Du vil ikke vite det.

Dimitra har vært frivillig i leiren i tre år. Hun behandler sårbare mennesker på flukt, slik som Jiwan, som uten hennes hjelp kunne ha falt utenfor systemet. – Kinaz reiser alene som kvinne, og sønnen hennes har en veldig alvorlig sykdom, forklarer hun. – Hun var bekymret for hvordan hun skulle skaffe ham medisiner, når de i Europa koster mer enn 300 euro i måneden. Her i PIKPA ordner vi med medisinen, vi tar henne med til sykehuset, vi forklarer resultatene av prøvene til henne. Vi er som en familie her. Må man på sykehuset, tar noen andre hånd om barna dine. De er elsket her, de støtter hverandre og de snakker sammen.

Både PIKPA og de dypt menneskelige verdiene leiren står for er på mange måter en gjenspeiling av Latsoudi selv. Latsoudi er 48 år og fra Athen, snakker med myk stemme men er samtidig bestemt. I mange år jobbet hun med marginaliserte mennesker, blant annet mennesker med funksjonshemminger og unge innsatte. Hun flyttet til Lesvos i 2001 og ble raskt en ledende stemme på øya, gjennom kampanjer for å beskytte de lokale våtmarkene og som vert for et ukentlig radioprogram. Hun ble raskt oppmerksom på det stigende antallet flyktninger til øya. Mange omkom på havet allerede i 2006. Hun husker fortsatt den grusomme følelsen av å se dødstallene stige. – Jeg tenkte at det ikke kunne være mulig at dette skjedde her hos oss uten at vi visste noe som helst, sier hun.

Fast bestemt på å gjøre folk oppmerksomme på den begynnende tragedien dannet Latsoudi en liten aktivistgruppe. Gruppen besøkte mottakene på øya jevnlig, og hjalp flyktninger i land. Innen 2012 hadde imidlertid krisen forverret seg. De to midlertidige leirene kunne ikke ta imot alle som kom, og tusenvis av mennesker på flukt måtte sove i parker, på gaten, og i havnen i Mytilene. Latsoudi visste at de mest sårbare av de som kom – funksjonshemmede, syke, gravide, unge og gamle – raskt måtte få et sted å bo. De hadde lidd nok.

Hun fikk hjelp fra blant andre legen Eirini, en annen PIKPA-frivillig. – I begynnelsen var vi bare et par stykker som gikk rundt i Mytilene og prøvde å hjelpe folk, minnes hun. – Da vi åpnet leiren [i 2012], tok vi de med hit. Efi gjorde alt papirarbeidet, alt pressearbeidet og håndterte alt med politiet. Jeg behandlet de som var syke. Alle bidro der de kunne.

I 2015, da båter ankom Lesvos hver time, hadde PIKPA blitt en livbøye for tusener. Hver dag var leiren vertskap for rundt 600 mennesker, til tross for at de kun hadde kapasitet til å ta imot 150. Over 2000 måltider ble tilberedt i leiren hver dag.

– Det var overveldende, minnes Latsoudi. – Vi var kun to-tre som jobbet, og kunne ikke klare oss med det, så flere ble involvert. Situasjonen vokste og vokste i omfang, og solidariteten sto sterkt.

Men etter hvert som det var flere som kom, døde også flere på havet.

Mange av de som druknet i Egeerhavet ligger nå begravd på en ås ovenfor Lesvos. Deres siste hvilested er et smalt stykke land bakerst på kirkegården, bortenfor de utsmykkede gravsteinene og minnesmerkene for de lokale grekerne. Gravene er markert med små, nummererte skilt. Dette er fortsatt en mer verdig avslutning enn mange kommer til å få.

Latsoudi og andre på øya har gjennom årene spilt en sentral rolle i gravleggingen av flyktningene som mistet livet på Egeerhavet. Dette er et ansvar de kjenner veldig på.

– Fra juni til august 2015 holdt vi begravelser hver dag, sier hun. – Det var umenneskelig – jeg vet ikke hvordan jeg klarte det.

– Hver gang vi gravla noen, tenkte jeg at dette var siste gang. Og jeg har fortsatt ikke akseptert det. Jeg tror på at dette kommer til å ta slutt, fordi det må ta slutt. Disse dødsfallene er meningsløse. Det er voldsomt urettferdig å dø på dette vennlige havet, mens du prøver å redde deg selv og barna dine. Det gir ikke mening.

For mange av de som overlevde overfarten som krevde så mange menneskeliv i 2015, var det PIKPA og Latsoudi som gjenreiste deres tro på menneskeheten.

Mohammed tilbrakte sin første dag i Europa i det lukkede mottaket Moria, som i 2015 var så overfylt at forholdene var dårlige, spesielt for barn. Han flyktet fra Damaskus alene, i en alder av 17 år, livredd for at han skulle bli tvunget inn i militæret. I Moria endret frykten hans seg. – Når jeg så Moria, trodde jeg det var et fengsel. Jeg var redd fordi jeg var sliten fra reisen, og jeg var alene. Jeg trodde de skulle sette meg i fengsel.

Dagen etter ble han overført til PIKPA. – Jeg følte meg trygg, minnes han, lettelsen tydelig i ansiktet hans. – Det føltes som om jeg hadde en familie, noen som beskyttet meg. Vi spiser sammen, jeg kan dra og svømme – jeg kan være fri her.

Luise og Sarah reiste fra henholdsvis Tyskland og USA for å hjelpe flyktninger som Mohammed. De er frivillige for den fredsbyggende organisasjonen Christian Peacemaker Teams. De fleste morgener hjelper de til med å dele ut mat i PIKPA, og på ettermiddagen leker de med barna. Noen ganger hjelper de en annen frivillig organisasjon, Proem-Aid, en organisasjon av spanske brannmenn som lærer barn å svømme.

Luise, som er 24 år og sosialarbeider, føler på det samme som Latsoudi og frivillige i hele Hellas. – Arbeidet jeg gjør her dreier seg ikke om å redde verden, sier hun. – Det handler om å få noen til å smile. Det handler om å lytte til mennesker ingen andre lytter til. Det handler om å vise respekt.

Gjennom hele 2015 inspirerte Latsoudi og PIKPA tusenvis av mennesker som Luise til å forene seg for å hjelpe mennesker på flukt, og det i en tid der politisk samarbeid mellom europeiske land gikk i oppløsning.

– Solidaritet er nøkkelen her, sier Latsoudi. Men solidaritet er ikke svaret.

– Jeg tror vi må gjøre noe veldig enkelt og menneskelig, noe som vil kunne endre ting veldig. Solidaritet reddet liv her, men solidaritet er ikke nok. Politiske beslutninger må tas som gjør at vi ikke må oppleve dette igjen.

Takket være hennes kunnskap og medfølelse, samt den ekstraordinære innsatsen lagt ned av de frivillige i PIKPA-landsbyen, har tusenvis av flyktninger fått muligheten til å gjenoppta livene sine i trygghet og med verdighet.

– Europa har en side som er veldig menneskelig, og det er fantastisk, – insisterer Latsoudi. – Det kan utrette mirakler. Og dette er et mirakel.