Å bli mor i en krigssone
Joud er fra Harasta i Øst-Ghouta. Hun husker med glede tilbake til hvordan byen var, før krigen.
– Det var vakkert og rent der. Store grønne områder og travle markeder. Det bodde akkurat passe mange mennesker der, så det var rolig, men også livlig. Hvor enn du beveget deg i byen var det noe vakkert. Nå er alt ødelagt, sier hun.
Harasta var en krigssone i mange år, og byen gjennomlevde en fem år lang beleiring. Selv om freden nå har vendt tilbake til området, er store deler av byen fullstendig ødelagt. Innbyggernes arr er dype – spesielt for Joud. Hun ble tvunget på flukt og måtte leve tenåringslivet som flyktning.
– Krisen har forandret livet mitt. På grunn av den har jeg møtt folk jeg ikke burde ha møtt. Det har gjort livet mitt komplisert. Hvis det ikke hadde vært for at vi måtte flykte, hadde vi kunnet ta bedre valg med tanke på hvilke mennesker vi slapp inn i livene våre.
Å bli mor
Joud giftet seg i begynnelsen av 2014. Da var hun bare 17 år gammel.
– Jeg ble gravid nesten med en gang, og fødte min første sønn på slutten av året. Jeg var veldig glad for å få mitt første barn. Samtidig var det et stort ansvar å ha mann og barn i en alder av bare 17 år. Jeg var glad, men ikke så glad som jeg hadde sett for meg at jeg skulle være i den situasjonen.
Joud var langt hjemmefra nå. Da hun måtte flykte, gikk hun i niende klasse. Med krig og kaos i landet så fremtiden hennes usikker ut.
– Hadde det ikke vært for denne krisen, ville jeg hatt et bryllup som enhver annen jente og jeg ville ha vært bedre forberedt på å få mitt første barn. Jeg ville hatt familien min rundt meg og de ville støttet meg på vei inn i morsrollen, sier hun.
Joud fikk enda et barn med ektemannen, som hun nå er separert fra. Nå er hun alenemor for to små barn. Joud og familien hennes har kommet seg tilbake til Harasta, men livet er fremdeles komplisert. Da de kom tilbake til byen var hjemmet deres ødelagt.
– Da vi fikk se hjemmet vårt, ble vi triste. Ikke bare var huset vårt ødelagt, men også min fars butikk. Da vi forlot alt, forventet vi å kunne komme tilbake etter noen uker og at alt ville være som før. Vi var borte i sju år.
Vi spør Joud om hvilke drømmer hun hadde som tenåring.
– Jeg pleide å tro at ingenting kunne stoppe meg, og at viljestyrken min ville hjelpe meg…
Joud begynner å gråte og klarer ikke å fullføre setningen.
En vei ut av håpløsheten
Etter at Joud og ektemannen hadde blitt separert, ble hun deprimert. Så fikk hun en telefon fra en venn som bekymret seg for henne.
– Hun foreslo Flyktninghjelpens yrkesprogram for meg, og jeg ble så glad! Timingen var helt perfekt. Jeg ønsket meg så inderlig en vei ut av den tilsynelatende håpløse situasjonen jeg var låst i, forteller Joud.
Tidlig neste dag dro hun på intervju og ble tatt opp som skredderlærling.
– Det var helt fantastisk å få oppfylt drømmen min. Da jeg var liten var jeg alltid nysgjerrig på symaskinen, og jeg ville så gjerne prøve den. Men jeg turte aldri å prøve fordi jeg ikke visste hvordan.
Joud har nå fullført opplæringen. I likhet med de andre elevene har hun fått utstyret hun trenger for å utøve sitt nyslåtte fag.
– Da jeg kom hjem med symaskinen, ble barna mine veldig nysgjerrige. De løp i beina på meg og spurte:
‘Hvem sin maskin er det?’
‘Den er min’
‘Men vet du hvordan den brukes da?’
‘Ja, det gjør jeg. Jeg har lært meg hvordan…’
– Hver gang jeg beveger meg mot maskinen, sørger barna for å komme først frem. De er veldig nysgjerrige på å se hva jeg gjør og hvordan jeg bruker den.
Fast bestemt på å oppfylle drømmen
Joud møtte motstand fra noen få familiemedlemmer i begynnelsen. De likte ikke henne nye skredderkarriere.
– Broren min klarte ikke å akseptere at jeg jobbet, men nå er det han som hjelper meg. Han har tilbudt seg å finne kjøpmenn jeg kan jobbe med, og han skaffer meg stoff.
– Faren min støtter meg veldig. Han har sagt at hvis jeg spør, så skal han hjelpe meg med å åpne et lite skredderverksted hvor jeg kan utvikle prosjektet mitt videre.
Joud har begynt å bruke en tradisjonell teknikk som heter Aghabani. En teknikk hun var fascinert av som barn.
– Ingen her vet hva Aghabani er, kanskje bare veldig gamle folk. Det var stort for meg å kunne lære meg dette gamle håndverket. Det å kunne jobbe med noe som ingen andre kan, gir meg en følelse av å være unik. Til og med mamma sier hun vil lære Aghabani, og ber meg om å lære henne!
Med krigen som fremdeles pågår og et land på randen av økonomisk kollaps, er livet fullt av usikkerheter. Men å lære et fag har gitt Joud håp for både sin egen og barnas fremtid.
– Jeg ønsker at guttene mine får en bedre fremtid, og jeg jobber hardt for å oppfylle det ønsket. Jeg vil fylle dem med styrke og sørge for at de får utdannelse. Det er den eneste måten de kan få et godt liv på, og bli gode medlemmer av samfunnet på.
– Nå har jeg også begynt å etablere meg. Jeg kan få mitt eget liv tilbake!
***
Flyktninghjelpen er en av få organisasjoner som arbeider over hele Syria. Med intens konflikt som bakgrunn, jobber vi for å tilby nødhjelp, men også overgangshjelp og varig bistand til mennesker i nød.