Drar hjem til sine kjære

– De første dagene var fylt med panikk. Helikoptre og fly svevde like over hodene våre. Til tross for dette ville jeg ikke forlate hjemmet mitt, selv ikke etter å ha levd en måned under disse forholdene. Ektemannen min insisterte på at jeg skulle dra, for å finne trygghet for de små barna våre.

Iryna og barna hennes la ut på en lang reise gjennom Przemyśl og Wrocław i Polen, deretter mot Bristol i Storbritannia. Til slutt befant de seg i en landsby i Wales, som en del av et bosettingsprogram for flyktninger. Iryna syns det var vanskelig å tilpasse seg et nytt sted samt vertsfamiliens regler og livsstil. Etter å ha tilbrakt to måneder hundrevis av kilometer unna hjemmet og ektemannen, bestemte hun seg for å dra tilbake til Ukraina. Iryna forstår at situasjonen i Kyiv fortsatt er ekstremt ustabil, men hun forsøker å være optimistisk.

– Mye har blitt gjort for å bedre sikkerhetssituasjonen for menneskene her i Kyiv. Det føles tryggere nå enn det var. Likevel forstår jeg jo at ingen er beskyttet mot missilene. Vi er en sterk nasjon, og vi kan tilpasse oss vanskelige omstendigheter. Det vil gradvis bli som før igjen, sier hun.

Tilbake til arbeidet

For 25 år siden grunnla Tetyana et teaterstudio for barn i hjembyen Pryluky i Chernihiv-regionen.Senere ble det flyttet til Kyiv. Morgenen den 24.februar ble livet hennes snudd på hodet.

– Den første dagen dro jeg fra leiligheten min til et annet distrikt i hovedstaden, for å være sammen med sønnen og svigerdatteren min, minnes Tetyana. –Vi hørte eksplosjoner hele tiden, og jeg så tanks på gata med mine egne øyne. Til tross for dette nekter jeg å se på meg selv som et offer.

Tetyana sier hun ikke kan forstå at slike ting skjer i det tjueførste århundre. Etter å ha tilbrakt flere dager med familien sin, klarte Tetyana å dra hjem for å redde kattene sine og hente noen enkle ting ut fra leiligheten. Hun husker fortsatt øyeblikket da hun tok den vanskelige avgjørelsen om å forlate Kyiv.

– Vi hørte hele tiden om grusomhetene som fant sted i Hostomel og Irpin, bare noen få kilometer fra der vi befant oss. Det var da vi skjønte at vi måtte dra.

Først flyktet Tetyana til en landsby i Vinnytsia-regionen, der hun ble invitert inn av noen slektninger. De ga også husly til ni andre mennesker. Hun registrerte seg som internt fordreven (på flukt i sitt eget land), og tilbrakte nesten en måned der, mens hun hjalp medborgerne sine. Tetyanas andre sønn, som bor i Kasakhstan med familien sin, insisterte på at moren skulle komme til ham i Almaty. Til slutt gikk Tatyana med på å fortsette ferden.

– Det var en veldig vanskelig avgjørelse for meg. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Ukraina, men jeg ville også se mitt lille, nyfødte barnebarn, sier hun.

Tetyana måtte legge ut på en utmattende, fem dager lang reise – gjennom Ukraina, Ungarn og Qatar.

– Jeg følte meg veldig stresset etter at jeg krysset den internasjonale grensen, ettersom jeg ikke forsto noe som helst på ungarsk, og verken de lokale frivillige eller jeg kunne snakke forståelig engelsk. Likevel følte jeg meg ikke utrygg på ferden. Jeg var bare bekymret for de som ble igjen i Ukraina, sier Tetyana.

Da hun ankom Kasakhstan kunne Tetyana endelig puste lettet ut og føle seg trygg, ettersom hun nå bodde sammen med sønnen, hans kone og barnebarna. Hun ble også med i den ukrainske diasporaen, som holdt veldedighetsarrangementer og kampanjer til støtte for Ukraina. Etter å ha tilbrakt tre måneder borte fra hjemmet sitt vant likevel hjemlengselen over trygghetsfølelsen.

– Jeg hadde så utrolig lyst til å dra hjem. Jeg ville være tilbake i Kyiv og komme meg tilbake i arbeid. Deler av familien min bodde der fortsatt, og jeg ville se dem. Da jeg kom tilbake til Kyiv gikk jeg bare rundt i byen, og jeg klarte ikke å holde tårene tilbake, minnes hun.

I Kyiv ble Tetyana gjenforent med venner og slektninger. Hun kunne også endelig vende tilbake til teaterstudioet. Selv om mange barn hadde forlatt Kyiv, klarte hun å produsere et stykke som skal vises de kommende ukene.

– Jeg tenker ikke å forlate Ukraina igjen, uansett hva som skjer. Mitt nåværende mål i livet er å forbli i Ukraina, og hjelpe å gjenbygge det, sier Tetyana.

“Frykten er der fortsatt”

For Maria, en kommunikasjonsekspert fra Kyiv, tok det tre måneder før hun bestemte seg for å forlate Ukraina. Hun fryktet for datterens trygghet.

– Under de første dagene av krigen gjemte vi oss på metrostasjonen, husker Maria. – De sanitære forholdene var svært dårlige der. Så de første ukene måtte vi stadig forflytte oss, på jakt etter et trygt sted.

Maria ble invitert til Spania av en slektning som bor der. I midten av mai forlot Maria og datteren Ukraina, uten noen konkrete planer. De følte seg fortapte. De visste ikke hva fremtiden ville bringe, og de tvilte på at de noensinne kunne vende hjem igjen. Etter først å ha reist gjennom Polen kom de seg til Spania, der Maria begynte å lære språket. Etter en og en halv måned bestemte hun seg likevel for å dra tilbake til Ukraina. Hun ville gjenforenes med ektemannen, og bo i sitt eget hjem.

– Det var ikke lett å komme hjem ... Vi forsøker å leve et normalt liv, men vi forstår at situasjonen fortsatt er veldig farlig. Frykten er der ennå, sier Maria.

Maria forteller at hun nå forsøker å leve “i øyeblikket“, og å beskytte datteren fra opplevelser som skyldes krigen. Samtidig er hun smertelig klar over at hun kanskje blir nødt til å flykte igjen.

– Jeg utelukker ikke det alternativet. Likevel, hvis jeg må flykte igjen bør det definitivt bli til et land hvor jeg kan snakke språket, og hvor jeg kan jobbe, sier Maria.