"I remember the day, it was the 11th of February 2014. Armed men stormed the market in our village and started shooting sporadically" This was the day his life changed.

Bukar, a well to do businessman had to flee a place he had called home for years. His house, his fish business all burnt to ashes. 

He had to escape with his wives and children and to survive he separated himself from his family as able-bodied men were instantly killed. 

Today, he stays with his family in a displacement camp. They are solely dependent on the government, humanitarian organisations and well-meaning individuals for their basic needs. 

They want to go back to their village in Konduga but do not believe it is safe to do so. However, they do not have a choice because when the government comes to take them back, they would have to go - whether or not it is safe to do so. 


Photo: NRC/Samuel Jegede
Nigeria

Ikke trygt å vende hjem

I det nordøstlige Nigeria har vold og usikkerhet tvunget over to millioner mennesker til å flykte fra hjemmene sine. Mange bor i flyktningleirer som nå er truet av nedleggelse.

Vi snakket med Bukar. Han er en av dem som måtte flykte, og som nå bor i Maiduguri. I likhet med mange andre er han redd for å bli tvunget til å reise hjem for tidlig.

Bukar husker dagen godt. Det var en tirsdag, datoen var 11. februar 2014. Den dagen stormet bevæpnede menn inn på landsbymarkedet og begynte å skyte rundt seg. Så snart han hørte skuddene, visste Bukar hva han måtte gjøre.

Den dystre virkeligheten er at mange som bor her allerede har en rømningsplan klar for denne typen angrep skjer så altfor ofte. Kvinner og barn er vanligvis ikke mål for angrepene, mens funksjonsfriske menn ofte blir drept på stedet. Bukar visste derfor at han måtte forlate familien og flykte alene.

På denne skjebnesvangre dagen, mens skuddene fløy rundt ham, flyktet Bukar til en landsby i nærheten. Han tilbrakte natten der og ventet spent på at solen skulle stå opp slik at han kunne reise tilbake til landsbyen sin og familien. Morgenen etter dro han hjem. Han lette febrilsk etter familien sin, men de var ikke å finne. En nabo fortalte at de hadde rømt ned til elven og overnattet der.

Mistet alt

Heldigvis fant Bukar familien sin nede ved elvebredden.

Nå måtte de bestemme seg for hva de skulle gjøre. Å returnere til landsbyen var uaktuelt. Dette var ikke det første angrepet, og Bukar var sikker på at det ikke ville bli det siste.

– Væpnede menn kom til landsbyen og tok alt vi hadde. Hadde du en bil tok de den og brukte den til å frakte alt de stjal. De drepte gjetere og stjal dyrene deres. Hvis du hadde yrkeskunnskaper eller eide en bedrift, var du et mål. Og uansett ville de skyte i alle retninger, sier Bukar.

Photo: Samuel Jegede/NRC
Bukar og barna hans. Foto: Samuel Jegede/Flyktninghjelpen

Bukars familie mistet alt de eide i angrepet.

– Vi mistet alt vi hadde. Vi mistet dyrene våre og de brente ned hjemmet vårt, sier Bukar.

Familien valgte å dra til Maiduguri. Bukar var sikker på at familien ville være trygge i Bornos største by, som har en befolkning på over fire millioner mennesker.

De var blant de første familiene som kom til flyktningleiren. Da var stedet et verksted, men Bukar sier grunneieren forbarmet seg over de desperate menneskene. Han sendte mekanikerne bort og lot familiene bli. Flere og flere kom, og provisoriske boliger ble bygget. Nå bor det mer enn tusen mennesker her.

– Da vi kom til Maiduguri forventet vi at vi bare skulle være her i en måned eller to. Vi trodde det ville bli fred igjen, og at vi kunne dra tilbake til landsbyen vår... Vi kan fortsatt ikke reise hjem, forteller Bukar.

Livet i leiren

Forholdene i leiren er svært dårlige. De trange gangveiene som skiller teltradene er fylt med små barn som burde gå på skolen, men som i stedet strikker luer eller selger småting. Ikke bare er området overbelastet, men det er også for få toaletter. European Civil Protection and Humanitarian Aid Operations (ECHO) har gitt sårt tiltrengt krisehjelp som har bidratt til å bedre situasjonen noe. Men livet er fortsatt tøft for innbyggerne, som ofte har for lite å spise. Selv om offentlige etater deler ut mat i leiren, mener Bukar at denne mathjelpen kommer for sjelden og er utilstrekkelig.

– Hjemme i landsbyen drev vi med handel, dyrket jorda og fisket. Vi var ikke avhengige av noen andre, og vi ordnet opp i problemene våre selv. Men her i leiren kan vi bare spiseden maten vi får, sier Bukar.

Two girls walking in the camps

Photo: Samuel Jegede/NRC
To unge jenter går gjennom de trange gangveiene i leiren. Foto: Samuel Jegede/Flyktninghjelpen

Det nye livet har også vært vanskelig for Bukars familie. Hans fjorten år gamle datter Fatima blir plaget av jevnaldrende på skolen.

– De andre på skolen vil ikke at vi skal sitte i nærheten av dem fordi vi er flyktninger. I pausen lar de oss ikke kjøpe ting før de er ferdige. Men selv når vi fortellerlærerne om det, skjer det ingenting. Sånn er det for oss. De herser med oss og holder seg unna oss fordi vi er flyktninger, sier Fatima.

Ikke trygt å vende hjem

Til tross for den tøffe situasjonen Bukar og familien hans opplever som flyktninger i Maiduguri, er de fortsatt ikke klare til å reise hjem - ikke før det er sikkert at det er fred i landsbyen deres. Bukar ser frem til et uavhengig liv hjemme. Et liv der han kan dyrke åkrene sine og brødfø familien uten å være avhengig av assistanse.

Men han ønsker ikke å vende hjem før han føler seg helt trygg. Han er redd, og tør ikke engang forlate leiren for å jobbe på åkrene.

– Vi kan ikke gå ut på jordene og dyrke jorda på grunn av de væpnede mennene. Selv nå er vi bekymret for hva som kan skje. Hvis det blir fred igjen i landsbyen vil jeg ikke være en natt til i Maiduguri. Da drar jeg tilbake. Jeg vil ikke være avhengig av andre, sier han.

Selv om Bukar og mange andre som er på flukt har uttalt at de ennå ikke føler det er trygt nok å reise hjem, antyder en fersk politisk kunngjøring at de snart ikke har noe valg.

Bukar walks through the camp where he also serves as the secretary. Children happily run past him. 

Photo: NRC/Samuel Jegede
Bukar går gjennom leiren. Foto: Samuel Jegede/Flyktninghjelpen

Leirer stenges

Den 22. oktober 2021 kunngjorde guvernøren i delstaten Borno at offisielle flyktningleirer administrert av regjeringen i Maiduguri skulle stenges innen utgangen av 2021. Med henvisning til den forbedrede sikkerhetssituasjonen hevdet guvernøren at tiltaket ville sørge for at menneskene som hadde flyktet endelig kunne vende hjem. Rapporter viser at prosessen nå er i gang, og at seks leirer i Maiduguri og Jere allerede er stengt.

Selv om flyktningleiren Bukar befinner seg i er en uformell leir, og teknisk sett ikke er påvirket av stengningsvedtaket, frykter Bukar likevel at alle leirer til slutt vil bli stengt, og at han snart kan bli tvunget til å returnere til landsbyen sin. Men en slik retur vil komme for tidlig.

Statlige myndigheter må sørge for at planer om å stenge flyktningleirer bare iverksettes hvis og når områdene flyktningene vender tilbake til er trygge, og menneskeneselv har bekreftet at de ønsker å vende hjem. Hvis returer utføres før de rette forholdene er på plass, vil ikke mennesker som Bukar kunne jobbe og forsørge familiene sine, og humanitære aktører vil kanskje ikke klare å nå dem med assistanse. Familier kan nok en gang bli tvunget til å flykte fra hjemmene sine.

Myndighetene må sikre at eventuelle returer er frivillige, trygge og verdige. Behovene, interessene og de faktiske rettighetene til familier som Bukars må stå i sentrum.