Vi har truffet noen av skolebarna og en frivillig lærer i Nduta-leiren i Kigoma, en provins vest i Tanzania nær grensen til Burundi. For hvert klasserom er det behov for åtte til, og barna samler seg i store grupper på flere hundre under trærne for å få undervisning.
Kevine
Åtte år gamle Kevine og hennes klassekamerater sitter på steiner under trærne og kopierer notater fra papirark som henger på trestammene. Lærerne har ikke tavler og må improvisere. Støy fra trafikken og støv fra veien gjør det vanskelig å konsentrere seg. Bråk fra de andre klassene overdøver stemmen til læreren.
Kevine er ett av 145.000 skolebarn på flukt i Kigoma. Hun savner skolen sin i Burundi.
– Vi hadde undervisning i skolebygninger. De hadde sementgulv og stoler. Men her lærer vi under trærne og sitter på steiner, sier hun.
– Jeg er trist fordi jeg ikke har oppgavebøker, blyanter, klær, sko eller skolesekk. Kevine og familien hennes flyktet fra Burundi i februar etter at hun mistet bestefaren sin. Han ble drept i den væpnede konflikten som har herjet landet siden 2015. Politisk konflikt oppstod da president Pierre Nkurunziza annonserte at han skulle forlenge presidentskapet med en tredje periode, i strid med grunnloven. Dette skapte store protester og voldshandlinger over hele landet.
Kevines mor, Nzeyimana, er bekymret for henne. Moren er fortsatt traumatisert etter flukten til Kigoma-regionen. Hun forteller oss at hun håper at Kevine får anledning til å gå på skole mens de bor i Tanzania.
Niyongere
Niyongere (10) vil lære matte, men i likhet med Kevine har han ikke skolebøker eller blyanter. Han bruker steiner til å skrive ned leksene sine i jorda.
– Matte hjelper meg med å telle. Jeg kan telle fra en til ti på swahili, engelsk og kirundi, sier han, og forteller at han drømmer om å bli lærer når han blir stor.
Niyongere flyktet med foreldrene sine fra Muremera, en landsby i Burundi. Væpnede menn kom stadig til familiens hus for å lete etter faren.
Til og med det å gå til skolen om morgenen ble farlig. En dag fortalte læreren hans at en klassekamerat var blitt drept på vei til skolen.
– De jaktet på oss, de ønsket å skade oss. Det er derfor vi bestemte oss for å komme hit, sier han.
– Jeg savner skolen min og venner, hjemmet og slektningene våre.
Violette
Violette er frivillig lærer i Nduta og flyktet selv fra Burundi. Hun prøver sitt beste å undervise elever som Niyongere og Kevine, men det er vanskelig når hun har ansvar for klasser med flere hundre barn.
Den to år gamle datteren, Bijou, er alltid med Violette på jobb og sitter rolig på morens rygg i skoletimene.
– Jeg bor alene. Jeg har ikke noen som hjelper meg med å passe barnet mitt. Men jeg fortsetter å jobbe frivillig for å hjelpe barna til vennene mine og barna fra hjemlandet mitt, sier hun.
De utendørs klasserommene skal lette byrden til leirens barneskoler som er støttet av humanitære organisasjoner. Som én av mange ubetalte lærere, sliter Violette med å brødfø seg selv og barnet sitt.
– Vi får ikke lønn. Selv om det er vanskelig, fortsetter jeg å undervise slik at barna får kunnskapene de trenger, sier hun.
I Burundi bodde Violette og mannen i en fredelig landsby i Makama-provinsen. En dag kom medlemmer av en væpnet gruppe og bortførte mannen hennes. Hun frykter at de har drept ham.
Hun hadde så vidt fullført lærerutdanningen da hun måtte flykte fra Burundi. I dag jobber hun hardt for å hjelpe flyktningbarn, men mangelen på tavler og skolemateriell gjør jobben hennes vanskelig. Bare i Kigoma-regionen deler over 18.300 barn kun 183 klasserom.
– Jeg liker å undervise barn. Når de drar tilbake til Burundi kan de dermed hjelpe til med å utvikle landet vårt, sier hun. Violette håper at hennes egen datter en dag vil bli journalist.
