EU bruker gulrot og pisk på Afrika

Les billedteksten OVERLATT TIL Å DØ: Fotografen Remy de la Mauviniere fra AP traff denne gruppen med migranter fra Senegal i oktober 2005. Etter å ha forsøkt å ta seg over til de spanske enklavene Ceuta og Melilla på nordspissen av det marokkanske fastlandet, ble de arrestert og fraktet helt sør i landet, på grensen til Mauritania. De ville ikke gi opp forsøket på å nå Europa og hadde gått til fots i 10 dager og tilbakelagt 55 mil. Underveis hadde seks medlemmer av gruppen deres mistet livet som følge av utmattelse og tørst. Nå ti år etter får Marocco ros av EU for å hindre migranter og flyktninger i å ta seg over til det europeiske fastlandet, og for en mer human behandling. Foto: AP Photo/Remy de la Mauviniere/ntb Scanpix.

Marokko var første afrikanske landet EU brukte både gulrot og pisk på for å stoppe migrasjonsbølgen. Nå står flere afrikanske land for tur.

EU er stort sett fornøyd med Marokko. Etter å ha fått kritikk for dårlig behandling av mennesker som oppholdt seg ulovlig i landet, fikk 18.000 migranter innvilget midlertidig oppholdstillatelse i 2014. Samtidig har Marokko styrket kontrolltiltakene rundt de spanske enklavene Ceuta og Melilla. Som de eneste europeiske områdene på det afrikanske kontinentet er de attraktive mål for flyktninger og migranter som vil videre til Europa.

Marokko har ratifisert Flyktningkonvensjonen av 1951 og har også i flere år samarbeidet med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) med å utarbeide en nasjonal strategi på asylområdet, men landet har fremdeles ikke vedtatt noen ny asyllov. Syriske flyktninger får for eksempel kun midlertidig opphold.

Oppdemningsfunksjon

Marokko spiller en viktig rolle i arbeidet med å begrense tilstrømmingen av migranter og flyktninger fra landene sør for Sahara til Europa, og forholdet til EU står øverst på Marokkos utenrikspolitiske agenda. Tilsynelatende kan dette virke som en «vinn-vinn»-situasjon. Samtidig åpner dette også for en hestehandel i en tid der prinsipper og internasjonalt anerkjente rettigheter er under stort press. Den største flyktningbefolkningen i regionen er de 165.000 saharawiske flyktningene i Algerie, og som er et resultat av den marokkanske okkupasjonen av Vest-Sahara. EUs unnfallenhet i dette spørsmålet har vært påfallende i en årrekke.

Regionale spenninger

Dette fører til store konsekvenser, fordi det har holdt saharawiene i flyktningleirer i 40 år, og har ført til at forholdet mellom Algerie og Marokko i flere tiår har vært på frysepunktet. Situasjonen har også lammet det økonomiske samarbeidet mellom de to viktigste landene i Mahgreb, noe som har en svært destabiliserende effekt. I tillegg er grensen mellom Algerie og Marokko stengt. Mennesker på flukt fra land sør for Sahara, og som tar seg gjennom Algerie, er avhengig av menneskesmuglere for å komme inn i Marokko på veien videre til de spanske enklavene.

EU vil stanse strømmen

I 2015 tok Tyskland imot nærmere én million flyktninger og asylsøkere. Økt politisk motstand i Tyskland og EUs falitt for å få til en byrdefordeling førte til at Angela Merkel i høst har besøkt Niger, Mali og Etiopia for å få til særavtaler. Dette er i tråd med EUs toppmøte i Brussel nylig, der det ble bestemt å inngå flere hjemsendelsesavtaler. Veiskiltet har vært avtalen med Tyrkia, som har redusert antallet flyktninger til Europa betydelig. EUs uttalte ønske er redusert strøm av illegal migrasjon og økt tilbakesendelse. Virkemidlene skal være økt bistand, men også pisk hvis ikke avtalene overholdes. Det er lett å spore likheten med de tidligere avtalene med Marokko.

EU har lansert partnerskap med blant annet en rekke land i Sahel-beltet med utbetalinger totalt i størrelsesorden nærmere en milliard euro. I begynnelsen av november 2016 kom nyheten om at tyske myndigheter vil sende båtflyktninger til Egypt, der de kan søke europeisk asyl. Dette kom i stand etter lovnader om økt bistand, handel og sikkerhetssamarbeid fra tysk side.

Asylbehandling på anbud

Å sende asylbehandlingen ut på anbud har vekket sterk kritikk. Mange av landene det kan bli aktuelt å sende folk tilbake til, har autoritære regimer og menneskerettighetene kan lett bli undergravd. Hvem som for eksempel tar ansvar for dem som får avslag på sin asylsøknad, blir hengende i luften.

Diskusjonene om en mer rettferdig ansvarsfordeling i Europa, samt å sikre at flere land tar i mot kvoteflyktninger faller nedover på den politiske dagsorden. Å øke innsatsen i sårbare afrikanske land er positivt. Men samtidig bygger Europa (inkludert Norge) sin fremtid på høye gjerder.