Colombia

Det andre Colombia

Fra hesteryggen ser jeg innover fjellene ved Guacamayas i Caqueta-provinsen der geriljabevegelsen FARC har rådet grunnen i årtier. Dette er det andre Colombia.

Det har blitt sagt at noen mil kan skille århundrer i Colombia. Det kan være kort vei mellom moderne storgods og fattigbøndenes småhytter. Mellom skolebarn som kjøres til skolen av familienes sjåfør og jenta som har to timer å gå hver vei til skolen. Hun som ikke våger drømme fordi hun vet at familien ikke har råd til å la henne gå på privatskoler. Som sosial gruppe reproduserer vanligvis bøndene seg selv.

Regnskyene ligger tunge rundt åstoppene og jorda er forvandlet til rødbrun gjørme. Jorda har alltid vært skjevt fordelt i Colombia og ironisk nok har konflikten økt konsentrasjonen av jord på ytterligere få hender. Det er Colombias rødbrune jord som har vært konfliktens kjerne. Kampen om den har vært ført med våpen, nå håper stadig flere at den kan føres med politiske midler.

Reinel Martinez, en lokal bonde på 56, er min guide. Etter en stund peker han plutselig mot en liten gård som ligger oppe på en åskam.

– Jeg har flyktet mange ganger i årenes løp, men har alltid vendt tilbake hit, forteller han, og legger til: – Hold deg fast, vi skal snart over noen grøfter.

Hellingen er bratt og hesten sklir i gjørma, men klarer å rette seg opp og går stødig over noen planker som ligger over grøfta. Fire nye grøfter følger. Stien er nesten umulig å forsere og krever stor balansekunst. Hele situasjonen minner om selve fredsprosessen. Det ser håpløst ut, men med lokal kunnskap og velvilje går det bra.

Jeg må innrømme at jeg speidet etter kokabusker under hele turen, men så ingen. Vel fremme på gården forstår jeg hvorfor: Kona Nancy og andre familiemedlemmer hadde lagt frem et titalls ulike typer frukt og grønnsaker som de dyrker her.

Les om Colombias vei mot fred.

Fredsprosessen 2010 - 2017

2010

Juan Manuel Santos velges til Colombias president sommeren 2010. Han ønsket å forhandle med geriljaen og etablerte kontakt med FARC.

2011

I januar går FARC med på å inngå hemmelig kontakt med myndighetene i Colombia.

I november blir FARCs leder siden 2008, “Alfonso Cano”, drept av colombianske militærstyrker. Den nye FARC lederen, Timoleón Jiménez alias “Timochenko”, sier han ønsker å fortsette arbeidet for fredssamtaler.

2012

I februar innleder representanter fra den colombianske regjeringen og FARC hemmelige, uformelle samtaler i Havanna på Cuba.

I august møtes representanter fra colombianske myndigheter og FARC i Havanna sammen med tilretteleggere fra Norge og Cuba. De signerer en generell avtale om å ende konflikten og bygge en stabil og langvarig fred.

I september annonserer president Santos og FARC begynnelsen på de formelle fredssamtalene. President Santos avviser samtidig FARCs oppfordring til gjensidig våpenhvile.

En undersøkelse viser at 77 prosent av den colombianske befolkningen er positive til fredsforhandlingene, men Den nasjonale urbefolkningsorganisasjonen (ONIC) kritiserer samtalene for manglende representasjon fra urbefolkningen.
Oktober: Offisielle fredssamtaler i Norge. Enighet om fem-punkts-plan.

November: Forhandlinger i Havanna. Enighet om å inkludere sivilsamfunnet i samtalene.

2013

I januar ender FARC sin to måneder lange ensidige våpenhvile.

26. mai annonserer colombianske myndigheter og FARC at de har kommet frem til en delvis enighet om land- og jordbruksspørsmål, det første av fem punkter på forhandlingsagendaen.

I begynnelsen av november annonserer partene at de har kommet fram til delvis enighet om det andre agendapunktet, politisk deltagelse.

Senere samme måned møtes partene igjen i Havanna. Det dreier seg om å få slutt på produksjon og handel med narkotika, alternativer for bønder som dyrker koka og innrømmelser fra FARC om deltagelse i narkotikaproduksjon og smugling.

2014

16. mai inngår partene en delvis avtale for å få slutt på narkotikahandelen.

August: Enighet om en historisk kommisjon som skal skrive en rapport om den væpnede konfliktens opprinnelse, årsakene til at den har vart så lenge og innvirkningen den har hatt på sivilbefolkningen. Representanter fra sivilsamfunnet og ofre i konflikten overværer forhandlingene i Havanna.

16. november innstiller president Santos fredsforhandlingene som følge av at FARC har tatt en militærgeneral til fange. Tre dager senere, etter en intensiv diplomatisk innsats fra Cuba og Norge, godtar FARC å løslate generalen og de andre som ble tatt til fange samtidig.

2015

Februar: Forhandlingspunktet om oppreisning til ofrene på agendaen. Bernard Aronson blir USAs spesialutsending til fredsforhandlingene.

Mars: Enighet om å fjerne landminer med hjelp fra Norsk Folkehjelp.10. mars annonserer president Santos en måned med opphør av luftangrep på FARCs leirer.

21. mai tar et colombiansk politi- og luftangrep livet av 27 FARC-medlemmer. Blant de drepte er Jairo Martínez som var til stede under forhandlingene i Havanna. Som svar på angrepet, innstiller FARC sin fem måneder lange ensidige våpenhvile, og krever at forhandlingspartene arbeider separat.

Juni: Enighet om strukturen og mandatet til en sannhetskommisjon. FARC annonserer én måneds ensidig våpenhvile fra 20. juli. Dette er den sjette våpehvilen geriljagruppen har annonsert siden fredsforhandlingene startet i oktober 2012.

23. september annonserer partene at de har blitt enige om en avtale angående oppreisning til ofrene. Colombias president, Juan Manuel Santos, og FARC-leder Timochenko sier i en felles uttalelse at de har blitt enige om å signere en endelig avtale innen mars 2016 og FARC forplikter seg til å legge ned våpnene innen 60 dager etter at avtalen er inngått.
Partene har blitt enige om fire av fem forhandlingspunkter. Det som gjenstår er en avtale om hvordan geriljaen skal demobiliseres og avvæpnes.

28. oktober tilbyr president Santos gjensidig våpenhvile fra og med 1. januar 2016.

1. november uttalte FARC at deres tre måneder lange ensidige våpenhvile står i fare for å bli avbrutt på grunn av økte militære angrep på FARC-medlemmer.

2016

23. mars 2016 gikk fristen som den colombianske regjeringen og FARC hadde satt for å undertegne en endelig fredsavtale ut. Men partene fortsatte samtalene. Våren 2016 var det demonstrasjoner i flere colombianske byer mot å inngå en fredsavtale med FARC. Bak stod støttespillere til tidligere president Uribe.

Juni: Den colombianske regjeringen og FARC undertegner en gjensidig våpenhvile

26. september inngår partene en historisk fredsavtale

Oktober: Med knapp margin avviser velgerne fredsavtalen i en folkeavstemning. Regjeringen og FARC forsetter samtalene for å justere den inngåtte fredsavtalen

November: Etter flere endringer kommer partene til ny enighet. En sekspunktsplan blir ratifisert av Kongressen.

Desember: President Santos tildeles Nobels fredspris i Oslo. Utfordringene i Colombia er fortsatt store. Bare i 2016 ble 171.000 fordrevet fra sine hjem på grunn av volden.

2017

FARC klarer å holde bevegelsen noenlunde samlet. Kun 10-15 prosent av FARC-soldatene nekter å være med på fredsprosessen.

Rundt 7000 FARC-soldater samles i 26 demobiliseringsleire under overvåkning av FN.

Demobiliseringsprosessen blir stadig forsinket og det meldes om frustrasjon i leirene der de oppholder seg. Samtidig arbeider regjeringen med en rekke nødvendige lovendringer for å gjennomføre prosessen.

Utover våren og sommeren meldes det om at væpnede grupper flere steder har rykket inn i tidligere FARC-kontrollerte områder. Samtidig fortsetter drapene på sosiale ledere.

I august samles 1.200 FARC-delegater til kongress i Bogota for å stifte et politisk parti.

 

 

Sønnen Anderson Martinez møter oss på gårdsplassen. Han er 27 år og gift med Maria Nelyda.

– Her er det ikke lenger kokabusker. Men de finnes – der borte, sier han og peker mot fjellene ved grensen til Meta-provinsen i nordøst.

Kokaproduksjonen steg kraftig i Colombia i 2016 og var på nivå med 2001. Dette gir grunn til bekymring fordi kriminelle gjenger, paramilitære og fremdeles aktive geriljagrupper (ELN og EPL) i stor grad finansierer sin virksomhet gjennom narkohandel. Årsaken er blant annet økte priser på kokain i USA og det faktum at regjeringen under forhandlingene på Cuba lovet å betale alle bønder som sluttet å produsere koka. Flere begynte dermed ironisk nok å dyrke kokabusken for å få penger på et senere tidspunkt.

Les om hvordan colombianske bønder tar jorda tilbake.

– Vi har tiltro til fredsavtalen. Klarer man å få til jordbruksutvikling og bekjempe narkoproduksjonen, kan vi gå fremover, sier Reinel, mens han serverer lokalt produsert kaffe.

– Myndighetene må forstå at vi snakker om levebrødet vårt, sier Anderson. – Vi må få priser på alternative produkter som gjør at vi kan overleve. Regjeringen må investere i veier, skoler og helsetjenester.

Han forteller at datteren hans, Sandra, må gå flere timer hver vei for å komme seg til skolen når hun begynner neste år.

– Jeg vurderer å la henne bli hjemme.

Les billedteksten Reinel mener regjeringen må bygge ut infrastrukturen på landsbygda og gi bøndene bedre priser på produktene hvis kokaproduksjonen skal bekjempes. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen

I mange områder i Colombia har statens tilstedeværelse vært minimal. Folks behov for helse og utdanning har ikke blitt ivaretatt. Dette har ikke minst vært tilfelle i Caqueta-provinsen som ligger sør i landet.

Flyktninghjelpen har drevet utdanningsprosjekter for internt fordrevne i mange år og kartlegger nå utdanningsbehovene i alle demobiliseringsleirene for FARC-soldatene. Det viser seg at 40 prosent av de tidligere FARC-soldatene ikke har avsluttet grunnskole, og mange er i praksis analfabeter. Utdanning vil være en nøkkel for utvikling på landsbygda.

Som et tegn fra naturens side, forsvinner de tette tåkeskyene rundt fjelltoppene og sola dukker frem akkurat idet Reinel begynner å snakke om at våpnene har tiet.

Femtiseksåringen har bodd hele livet sitt i Caqueta og vet godt hva krig er.

– Der borte hadde hæren sine stillinger, sier han og peker mot øst. – Mens på den andre siden var FARC. Huset vårt lå midt i skuddlinjen og vi måtte flykte. Jeg måtte flykte mange ganger, men vendte alltid tilbake.

Les om seks farer som truer freden i Colombia.

Borgerkrigen i Colombia har hatt forferdelige konsekvenser, og det er fattigfolk som har betalt de største omkostningene. Det er de som utgjør den store majoriteten av de over syv millioner internt fordrevne og de mellom 300.000 og 400.000 flyktningene i nabolandene Ecuador og Venezuela.

De fattige bøndene har ikke hatt penger de kunne stikke under bordet for at sønnen skulle slippe militærtjeneste. Gjennom årene har colombianske medier nevnt flere eksempler på at brødre og søstre har skutt mot hverandre fordi noen har vært i geriljaen og andre i hæren.

Generalenes sønner finner man sjelden i jungelen. Likevel er det de som ofte blir de nye generalene.

Les om Colombias blodige historie.

Les billedteksten Eneste mulige transportmiddel i fjellene var hest. Foto: Flyktninghjelpen

Maten settes på bordet. Kylling, ris og ferskpresset juice. Vi snakker om hvor viktig sikkerheten er. I mange tidligere FARC-kontrollerte områder har andre væpnede grupper forsøkt å utnytte det maktvakuumet som oppstod da FARC trakk seg ut. I tillegg til å skape utvikling på landsbygda og bekjempe narkoproduksjonen, vil det være avgjørende at regjeringen skaper sikkerhet for alle som driver politisk virksomhet. Colombia har på mange måter vært et formelt demokrati, der det demokratiske handlingsrommet har vært snevert. Nå ser vi forsiktige spirer til noe nytt.

– Tidligere bestod hverdagene kun av arbeid for å sørge for at vi hadde noe å spise, sier Nancy, kona til Reinel. Hun er familiens representant i ett av flere jordbrukskooperativer som nå er dannet.

– Vi har slått oss sammen for å fremme kravene våre. Tidligere, da vi stadig var på flukt, visste vi ingenting om fremtiden, fortsetter hun.

For første gang tenker bøndene i Guacamayas nå på budsjett, på hvordan de skal utvikle nye produksjonsformer og på barnas fremtid. Det er åpenbart at de allerede har fått trening i å forholde seg til stat og lokale myndigheter. Det er et eksempel på hvor avgjørende det demokratiske handlingsrommet er, men også på at freden bygges nedenfra og opp.

Reinel får tårer i øynene når han forteller om datteren på 16 år som forsvant i Florencia, hovedstaden i Caqueta, for noen år siden. Hun deler skjebne med minst 45.000 andre colombianere som bare har blitt borte. De fleste av disse er sosiale ledere, fagforeningsfolk eller vanlige bønder. Deres historier har aldri blitt fortalt og kommer neppe til å bli det.

En kvinne har overhørt samtalen, og kommer bort til oss:

– Det har skjedd så mye forferdelig. Bare i Huila der jeg kommer fra, ble mange, mange drept av hæren, som drev med utenomrettslige henrettelser av ungdom for så å kle dem opp i geriljauniformer. De skulle nå sine mål om antallet de skulle drepe.

Før hun går, vil hun ikke fortelle hva hun heter.

Jeg husker historier fra andre steder jeg har besøkt i Colombia gjennom årene, der folk fortalte at FARC drepte uskyldige mennesker som de mente var informanter for hæren. Jeg har snakket med kvinner som fortalte at geriljaen hentet sønnene deres midt på natten for å innrullere dem i sine rekker.

Men Reinel og de andre i familien vil legge fortiden bak seg. De vil gå videre. Men de vil også at sannheten kommer på bordet. De er opptatt av at alle parter som har begått forbrytelser skal straffes.

Jeg tar farvel, og en smilende bondefamilie vinker tilbake. Ned de bratte bakkene er hesten like stødig som på vei opp.

Les kronikken "Colombias humpete vei til fred".

Les billedteksten Fredsbygging i praksis. Blanca Orozco, nonnen som leder landbruksskolen i San Vicente de Caguan, møter FARC-kommandanten “El Paisa” for første gang. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen

Jeg tenker på møtet dagen før, med FARC-soldatene i demobiliseringsleiren Miravalle som ligger et stykke utenfor San Vicente de Caguan. Der traff jeg «El Paisa» som var kommandant for FARCs elitestyrker. Han er 50 år og har vært i geriljaen siden han var 15. El Paisa er truet på livet og blir sett på som FARCs mest fryktede kommandant. Likevel valgte han å slutte seg til fredsavtalen.

Plankene over grøftene er blankskurte av regnet som har kommet tilbake, og hesten snubler litt foran den siste før han bestemt skritter over. Partene i Colombia har også skrittet over mange grøftekanter det siste året.

«El Paisa» klaget over manglende oppfølging fra regjerings side. Nesten ingenting var tilrettelagt da de ankom leiren. Men han hadde klart å opprettholde disiplinen over de 180 kvinnene og mennene han hadde kommando over. Ingen hadde hoppet av.

Men nå ville de ha jord å dyrke og hjelp til fiskeoppdrett. Disiplinen er opprettholdt. De står opp klokken fem og går til sengs senest klokken ni – ingen alkohol eller tobakk. Men hjelpen har drøyd, og mannen som har drevet krig i 35 år, har måttet bruke sine overtalelsesevner for å stagge frustrasjonen blant egne soldater slik at de fortsatt vil forsvare fredsavtalen.

Det var et lærerikt innblikk i å bygge fred da Pastoral Social/Caritas inviterte meg til et møte i Miravalle der representanter for staten, lokale myndigheter, Caritas, Flyktninghjelpen, representanter for lokale bondeorganisasjoner og en nonne som driver landbruksskolen Ciudadela Don Bosco i San Vicente de Caguan, møtte «El Paisa» for første gang. Et slikt møte ville vært umulig for kort tid siden.

Endelig når jeg bunnen av den siste bakken.

Les billedteksten De demobiliserte FARC-soldatene i Miravalle har bygd opp leiren selv. Mange er frustrerte over manglende støtte til jordbruksprosjekter og fiskeoppdrett. Foto: Richard Skretteberg/Flyktninghjelpen