Arbeidsted: Et av verdens farligste land

Kabul er trolig det det farligste stedet å oppholde seg for hjelpearbeidere. Det er her Astrid bor og arbeider: bak høye gjerder, ståldører og med strenge sikkerhetstiltak og eget bomberom.

– Om jeg er redd? Nei. Vi tar våre forhåndsregler, og det hender ofte at vi må endre på dagsplanene våre for å få hjelpen frem.

– Vi er både kjent og respektert

Flyktninghjelpen har jobbet i Afghanistan siden 2003, og er i dag en av de største humanitære organisasjonene i det krigsherjede landet. Sletten har ansvaret for at mer enn 1.300 ansatte når frem med hjelp til 600.000 internt fordrevne afghanere i 16 provinser, inkludert Kabul.

– Det at vi har vært her så lenge, og at vi når frem med hjelp til så mange mennesker i ulike deler av landet, gjør at vi nyter stor tillit hos både befolkningen og de stridende partene i konflikten, sier hun, og viser til et kjent afghansk ordtak: "De man kjenner og respekterer – passer man på".

Afghanere som lider mest

– Vi må ikke glemme at det er afghanerne selv som rammes hardest. De blir ikke kjørt i skuddsikker bil til og fra jobben. De har ingen bombesikre rom hjemme. Og det er de som gjør jobben ute i felt, når den internasjonale staben blir beordret til å holde seg innendørs bak høye gjerder og ståldører, sier Sletten, og minner om at 14 av de 16 hjelpearbeiderne som ble drept i 2019 var afghanere.

I løpet av de første ni månedene av 2019 ble 2.563 sivile drept. Av disse var 261 kvinner og 631 barn. I tillegg ble 5.676 sivile skadd. Av disse var 622 kvinner og 1.839 barn.

Barna rammes hardt

Hun er særlig bekymret for barna: – Barna i Afghanistan har ikke opplevd annet enn krig og ufred. Hver dag våkner om lag 20 millioner barn opp til en hverdag preget av frykt for å bli drept av geværkuler eller bomber.

Ifølge OCHA bor nærmere to av tre afghanere i områder som er direkte rammet av krig og konflikt. Mer enn halvparten av disse er barn under 18 år. (47,3 prosent av Afghanistans 35,7 millioner innbyggere er under 15 år). De utsettes i økende grad for vold, fordrivelse, og de mister livsgrunnlaget og tilgangen til offentlige tjenester, som helsetilbud og utdanning.

Ny fordrivelser

Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) ble 398.000 mennesker drevet på flukt på grunn av konflikten i Afghanistan de elleve første månedene av 2019. Det blir i gjennomsnitt 36.181 mennesker per måned eller 1.200 per dag. Halvparten av disse er barn.

Nå står vinteren for tur og de første meldingene om barn som dør på grunn av kulde og sykdom er allerede kommet.

– Vinteren kan være brutal i Afghanistan. Flyktninghjelpen jobber på spreng, slik at flere kan få tak over hodet og varme, sier Sletten.

Tak over hodet

Vi kjører i retning Bagram, en times kjøring nordvest av hovedstaden Kabul. I oldtiden var Bagram et kjent stoppested på Silkeveien. I dag er stedet mest kjent som den amerikanske militærbasen hvor tusenvis av afghanere ble fengslet, torturert og anklaget for å stå i ledtog med Taliban etter den amerikanske invasjonen i 2001.

Vi er på vei for å møte enken Farzana (35) og hennes to barn. I fjor bygget Flyktninghjelpen 154 nye hus og oppgraderte hjemmene til 330 andre internt fordrevne familier i og rundt hovedstaden Kabul. Noen av disse husene er i bosettingen Barikab, i utkanten av Bagram. Det er her den lille familien har slått seg ned og er i ferd med å flytte inn i nytt hus.

De fleste familiene i Barikab er fordrevet av konflikten i det krigsherjede landet. Enkelte har levd som flyktninger i nabolandet Pakistan, før de vendte hjem, og på ny ble drevet på flukt. To tredeler av alle som er fordrevet fra sine hjemprovinser i Afghanistan har søkt beskyttelse i og rundt de større byene. Folketallet i Kabul har tredoblet seg på et par tiår. I dag bor det mellom fire og fem millioner mennesker i hovedstaden.

Bilen stopper utenfor porten til en qala, en tradisjonell mur som omgir de fleste hus i Afghanistan. Vi får beskjed om å vente med å gå ut av bilen. Vår sikkerhetsansvarlig vil gjerne sjekke forholdene først: Snakke med vår lokale kontakt og forsikre seg om at det er klar bane.

OK, alt i orden. Vi har en halvtime på oss. De skjerpede sikkerhetsrutinene tilsier at vi ikke skal oppholde oss for lenge på ett og samme sted.

Vokst opp i et telt

Porten åpner seg og snart dukker de to nysgjerrige ansiktene til sønnen Farad (5) og datteren Wajma (7) opp.

Farzana ønsker oss velkommen. Hun beklager at hun ikke kan invitere oss inn på te. Huset er ennå ikke innflyttingsklart. Byggearbeidet pågår, og det nystøpte betonggulvet er ennå ikke tørt.

– Dere må gjerne lage håndavtrykk i den ferske betongen, sier hun, og smiler.

Familien flyktet til nabolandet Pakistan for vel fem år siden. – Vi bodde i telt og levde fra hånd til munn. Det var et hardt liv, særlig for barna, forteller hun.

Skal bo i hus for første gang

For tre år siden vendte de tilbake til hjemlandet, og slo seg ned Distrikt 8 i Kabul, som så mange hjemvendte flyktningfamilier. Også her bodde de i telt.

– Nå gleder vi oss til å flytte inn et ordentlig hus som vi kan kalle vårt eget hjem. Barna har aldri bodd i et hus tidligere. De er begge født og oppvokst i et telt.

Huset er på 25 kvadratmeter og består av to rom. I det ene hjørnet av gårdsplassen har Flyktninghjelpen også bygget et toalett.

Barna Farhad og Wazhma har heller aldri gått på skole. – Her får de også muligheten til å gå på skole, noe de ikke hadde anledning til i Kabul. Det betyr at de kan skape seg en fremtid som er bedre enn det livet vi har levd fremtid nå, sier Farzana.

Drømmer går i oppfyllelse

Drømmen om eget hus er gått i oppfyllelse, og hun er optimistisk med tanke på fremtiden.

– Vi skal klare oss nå. Jeg har fått meg vaskejobb inne i Bagram by og tjener nok til å holde liv i familien.

Men drømmen stanser ikke her: – Når vi får råd, vil vi også koble oss på strømnettet, men det er ennå kun noe vi drømmer om.

Familien gruer seg imidlertid til vinteren, som er både lang og kald. Fjellene som omkranser landsbyen, er allerede dekket med snø på toppene.

Vi får beskjed om at vi må dra. Halvtimen vi fikk til rådighet er brukt. Vi setter oss i bilen igjen. Neste stopp er utenfor hjemmet til familien Bashir.

Solgte sigaretter for å overleve

Familiens hjem er omgitt av de samme tradisjonelle murene. Her bor Bashir Ahmed (43) sammen med kone og seks barn. Det foregår hektisk byggeaktivitet. En haug med murstein ligger foran porten og Ahmeds to brødre er i ferd med å blande betong.

Ahmed dukker snart opp i portåpningen. Han støtter seg til en krykker og ønsker oss velkommen. Inne på gårdsplassen står et uferdig nytt hus plassert mellom to andre hus.

– Dette blir det nye hjemmet vårt. Jeg håper vi kan flytte inn før vinteren setter inn med kulde og regn, sier Ahmed.  

I de to andre husene bor Ahmeds to brødre sammen med sine familier.

– Vi har bodd sammen med dem den siste tiden. Det har vært trangt, men nå gleder vi oss til å bo i eget hus og få litt mer privatliv, sier han.

Alvorlig skadd i krigen

Ahmed kommer opprinnelig fra Kandahar. Ved slutten av den sovjetiske okkupasjonen var det harde kamper i og rundt hjembyen Kandahar. Han var 12 år gammel og jobbet på en rosinfabrikk, da en granat traff fabrikkbygningen. Ahmed ble hard skadet og invalidisert. Da Taliban tok over byen flyktet familien, som så mange andre, til Pakistan.

– Vi returnerte for fire år siden til Kabul. Der bodde vi i telt under elendige forhold. Jeg livnærte familien ved å selge sigaretter på gata.

– Vi er takknemlige for at vi nå har fått muligheten til å slå oss ned her. Uten hjelp fra Flyktninghjelpen hadde jeg aldri klart å bygge mitt eget hjem, forteller han.

Vinduer og dør er allerede på plass. Nå er det kun gulvet som mangler, men han frykter vinteren.

– Vinteren er kald her, og vi har ingen oppvarming. I natt var det frost og selv med flere lag tepper klarer ikke barna å holde varmen, forteller han, og minnes den harde vinteren i fjor da den yngste sønnen holdt på å fryse i hjel.

Setter sin lit til barna

Nå setter han sin lit til barna. – Nå er vi ikke flyktninger lenger. Nå er vi fastboende. Barna kan gå på skolen. Noe som gir oss håp og tro på fremtiden.

Den største bekymringen er matmangel. –  Vi sliter med å skaffe nok og næringsrik mat til barna. Vi spiser kun ris og poteter. Olje har vi ikke råd til. Og kjøtt er luksus for oss, og noe vi kun unner oss en gang innimellom.

– Heldigvis har jeg de to brødrene og deres familier som hjelper oss. Men aller helst ønsker jeg å kunne klare meg selv og forsørge min egen familie.

Vi tar farvel med Ahmed og familien. Vi må haste videre. Sikkerhetssituasjonen tillater ikke at vi blir lenger, selv om Ahmed gjerne vil at vi skal bli lenger, for en kopp te.

– Aldri blitt fristet til å gi opp

Det slår oss at de fleste foreldrene vi møter setter sin lit til barna. Samtidig vet vi hvor dårlig utgangspunktet er for barn, særlig for jenter.

Jeg stiller Astrid spørsmålet om det nytter. – Blir du ikke fristet til å gi opp?

– Svaret er: Nei! Det er uskyldige barn og kvinner som rammes. Og det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre en forskjell. En enkel vedovn til 200 norske kroner kan være nok til at en familie kan holde varmen gjennom vinteren.

Men veien mot fred og sosial utvikling er både lang og humpete: Av de 3,7 millioner barn som ikke får skolegang i Afghanistan er 60 prosent jenter. I enkelte provinser er så mange som 85 prosent av jentene uten skolegang.

I 2018 ble over ett tusen skoler med 545.000 elever stengt på grunn av den vanskelige sikkerhetssituasjonen.

Satser på jentene

– Hvert barn som vi klarer å holde i live, og hver gutt og jente som vi klare å sikre utdanning er verd innsatsen. Husk at det er disse, den oppvoksende generasjonen, som skal sikre fred og gjenoppbygge dette landet. Det er dette som driver meg, og som noen ganger gjør meg både stolt og rørt.

– Det som gleder meg mest er at utdanningsprogrammet jeg startet som prosjektansvarlig i Flyktninghjelpen i Kabul for mer enn 15 år siden har vokst. I 2019 sørget vi for at mer enn 180.000 barn og unge fikk utdanning.

– Mitt håp og tro er at det er denne generasjonen som vi nå skaffer utdanning som skal klare det generasjonene før ikke har klart. Jeg er optimist, ellers hadde jeg aldri holdt på med dette så lenge.