Endelig føler Mohammad seg velkommen

Mohammad har opplevd mye i løpet av sitt korte liv. Han måtte flykte fra hjembyen sin i Syria, og mistet halvannet år med skole. Nå er han tilbake i hjembyen og endelig i gang med skolegangen igjen, med hjelp av et program fra Flyktninghjelpen, utviklet spesielt for å skape et mer imøtekommende skolemiljø.

Det er mye som kan gi en viss anelse om hva som har skjedd i Syria i løpet av krigen det siste tiåret. Du kan se det i øynene til syrerne selv.

Hvis du nevner en landsby eller en by til noen fra Syria, vil øynene deres fortelle en historie, uten at de trenger å si et eneste ord. Hvis du nevner «Aqraba», en liten by litt utenfor Damaskus, vil pupillene utvide seg. Som en skjerm reflekterer øynene deres bilder av vold, ødeleggelse og blod. Tårer blunkes vekk idet de minnes steder og mennesker de var glade i.

Men denne dagen skinte det i syriske øyne. I Aqraba var det duket for en spesiell feiring, for å markere at det var den siste dagen av Flyktninghjelpens program rettet mot barn som ikke gikk på skolen, eller var i risikosonen for å droppe ut.

Les billedteksten Elever og lærere på en skole i Aqraba som nylig ble pusset opp av Flyktninghjelpen. Foto: Flyktninghjelpen

Før pleide syriske foreldre å verdsette det bittersøte øyeblikket de vinket ha det til barna sine idet de gikk av gårde til skolen. Men krigen har forandret alt. Morgenene er ikke lenger slik de var før. Samtalene rundt frokostbordet, forventningene til dagen, alt er annerledes.

Mohammad (14), som er fra Aqraba, sluttet på skolen for halvannet år siden. Han slet med adferdsproblemer, en vanlig utfordring for ungdom som lenge har levd med de ustabile levekårene en langvarig krise fører med seg.

Moren hans, Ola, forteller hvordan de en morgen måtte flykte fra hjembyen sin.

– Det at vi skulle flykte fra Aqraba ble bestemt veldig plutselig. Klokka var fire på natta, det var mørkt, og det bråkte voldsomt. Det var først da jeg var langt vekk fra mørket og de forferdelige lydene at jeg skjønte at jeg ikke hadde tatt med noen klær til meg selv.

Les billedteksten Mohammad sammen med moren sin Ola. Foto: Flyktninghjelpen

Rundt 6,2 millioner syrere, deriblant 2,5 millioner barn, har opplevd noe lignende. Flere mennesker har blitt tvunget på flukt innad i sitt eget land i Syria enn i noe annet land i verden.

Følte seg som en fremmed

Ola og familien hennes var på flukt i et halvt år. Firebarnsmoren følte seg ikke helt komfortabel, selv om lokalsamfunnet der de bodde var både støttende og imøtekommende.

– Uansett hva jeg gjorde følte jeg meg som en fremmed, sier hun. Hvis en mor føler det sånn, en voksen, som kan gjenkjenne og bearbeide følelsene sine, kan man bare forestille seg hvordan barna hennes må ha følt det.

– Vi var de siste som forlot Aqraba, og de første som kom tilbake, sier Ola stolt. Men da de returnerte fant de ut at hjemmet deres var ødelagt, slik som så mange andre bygninger i byen.

– Vi leide en leilighet som en midlertidig løsning, forklarer hun, – og samtidig satte vi i gang med å reparere huset vårt, litt etter litt. Men på grunn av de høye prisene måtte vi stoppe byggearbeidet for seks måneder siden.

Prioriterer utdanning til barna

Barnas skolegang var, og er, viktig for Ola. Også før de måtte forlate Aqraba, oppmuntret hun barna til å gå på skolen, spesielt datteren, for hun vet hvor verdifull en utdanning er for kvinner.

Hun husker alle de gangene hun vandret hvileløst rundt, bekymret for om barna var trygge, mens hun hørte krigen rase rundt henne. Uten noen muligheter til å få tak i dem mens de var på skolen følte hun seg hjelpeløs.

 

En dag var sammenstøtene så voldsomme, og det bråkte veldig. Datteren min var livredd. Jeg holdt henne tett inntil meg, så begynte jeg å gråte sammen med henne. Så hjalp jeg henne opp og sa: Hvis du vil være en vel ansett og intelligent kvinne i det syriske samfunnet, må du gå på skolen.
Ola, en mor fra Aqraba

Vanskelig også for lærere

Lærerne i Syria lider også. Før de kan gå inn i klasserommet, må de legge fra seg alle bekymringer og fokusere på barna - der de sitter med skolebøkene klare på pulten og fremtiden foran seg. Men hvordan kan noen glemme at lønnen deres knapt er nok til å klare seg gjennom den første uken hver måned?

Les billedteksten Elevene sitter i klasserommet og venter på læreren. Lærere i Syria sliter med store økonomiske vanskeligheter. Foto: Flyktninghjelpen

I likhet med resten av folket i Syria, sliter lærerne med store økonomiske vanskeligheter. En pakke med basisvarene som trengs for å brødfø en familie en måned - brød, ris, linser, olje og sukker - koster nå minst 120.000 syriske pund (omtrent 390 kroner), noe som langt overstiger en families gjennomsnittslønn.

– Fortvilelsen blir bare større. Som alle andre syrere, er lærerne sterkt berørt. Levekostnadene kontra inntektene, strømmangelen og mange andre faktorer, alt hoper seg opp og påvirker både det profesjonelle og det personlige livet til lærere, sier Ola.

Barnearbeid

Mohammad kunne ha unngått å slutte dersom han hadde fått mer hjelp og oppmerksomhet fra skolen tror Ola. – Jeg tror barn på hans alder trenger å bli oppmuntret, for de vet ikke nødvendigvis hva som er best for dem. Når de får tilstrekkelig oppmerksomhet fra skolen, motiveres de til å ta skolegangen mer alvorlig, forklarer hun.

Hun prøvde så godt hun kunne å støtte Mohammad med skolearbeidet, men klarte det ikke alene. Resultatet ble at han sluttet. Barn som ikke går på skolen, har større risiko for å ende opp med barnearbeid. Det gjaldt også Mohammad, som begynte å arbeide i verkstedet til en slektning, med å legge gulv. Mens vennene hans gjorde seg klare til å gå på skolen, dro han på jobb.

–  Jeg jobbet fra sju om morgenen til seks på kvelden, minnes han. – Hovedoppgaven min var å stå ved siden av sjefen min og hjelpe til med ting han bad meg om, som å kutte flisene og elte sementen.

Mohammed arbeidet for å støtte faren, som eier et lite mekanikerverksted, og for å hjelpe til med å dekke familiens utgifter.

En mer imøtekommende skole

Med støtte fra Den europeiske union (EU) iverksatte Flyktninghjelpen et program kalt «Creating a Welcoming School» på en av skolene i Aqraba. Som en del av programmet ble skolen pusset opp, og lærerne fikk opplæring. De ble kurset i nye teknikker for å gjøre læringen mer effektiv og mindre stressende for både dem selv og elevene.

 

 

Les billedteksten Flere barn kommer på skolen etter at hjelpeprogrammet ble satt i gang. Foto: Flyktninghjelpen

Senere arrangerte skolen et annet av Flyktninghjelpens programmer, som retter seg mot barn som står utenfor og ikke får noen skolegang. Ola la merke til den positive innvirkningen disse programmene hadde på måten lokalsamfunnet tenkte om utdanning.

– Etter at Flyktninghjelpen satte i gang med programmene i Aqraba sist sommer, var det flere elever som ville gå på skolen, sier hun. – Jeg var så glad og lettet, jeg visste at barnet mitt gikk på en skole som støtter elevene i alle delene av skolehverdagen.

Gjenoppbygger Aqraba

De siste årene har vold ført til at mange syrere har flyktet og risikert livet for å søke asyl i andre land. Selv om det i dag er merkbart mindre vold, snakker fortsatt barna til Ola om å dra, til og med hennes minste, som går i barnehagen.

Men Ola er glad i byen sin, og har ikke lyst til å reise derfra. – Jeg vil bli husket som en som ble og brakte liv tilbake til området, sier hun. – Lokalsamfunnet har allerede hjulpet til mye med å gjenoppbygge Aqraba, men det er fortsatt mye som må gjøres.

Ingen kan tilby kortsiktige løsninger for menneskene i Syria på samme måte som Ola og familien hennes. De er avhengige av sine mestringsteknikker og sin viljestyrke, som begge har blitt brutalt satt på prøve det siste tiåret. Men livet stopper ikke opp, utfordringene står i kø, og for hver dag blir det vanskeligere for syrere å holde fast i håpet.

– Jeg skulle ønske at vi alle ville elske denne byen, sier Ola. Hun mener at å ha kjærligheten som drivkraft er nøkkelen til en lysere fremtid. Etter et tiår med konflikt er det på tide at vi lytter til Ola og andre syrere. De må være den viktigste kilden og motivasjonen når vi planlegger fremover.

 

Les mer om vårt arbeid i Syria