2017: Nok et travelt år

Flyktninghjelpen alene nådde mellom 5 og 6 millioner mennesker i året som har gått.

– Vi nådde flere flyktninger enn det bor mennesker i Norge. Vi må forstå at antallet som vi ikke klarte å gi beskyttelse eller hjelp var altfor høyt, samtidig må vi huske på at vi var i stand til å redde mange. Det er en av tingene jeg vil ta med meg inn i 2017.

10 mest nødstilte land

Egeland tror at de samme blodige og omfattende krisene som vi har opplevd i 2016 vil fortsette å prege nyhetsbildet og arbeidsdagen til humanitære hjelpearbeidere også neste år. Han viser til en fersk liste over de ti landene som neste år vil ha behov for mest humanitær hjelp, publisert av The Assessment Capacities Project (ACAPS) i Genève.

De ti landene er:

• Afghanistan
• Den sentralafrikanske republikk
• DR Kongo
• Irak
• Libya
• Nigeria
• Somalia
• Sør-Sudan
• Syria
• Jemen

Kriser i kø

Krigshandlingene i Syria og Irak vil fortsette å skape enorme humanitære lidelser, også i 2017. Egeland er i tillegg særlig bekymret for tre land som går i negativ retning.

– Utover Syria og Irak, to omfattende kriser som får mye oppmerksomhet, er jeg bekymret for tre land: Jemen kan komme til å falle ned i en avgrunn av hungersnød og lidelser. En bibelsk hungersnød som vi ikke har sett make til på mange år, sier Egeland.

Nigeria er en annen truende katastrofe, og Egeland forklarer:

– Dette er fordi altfor mange mennesker ikke får hjelp. Det er for få ressurser nordøst i landet, hvor mange millioner har blitt rammet av terror og konflikt, og hvor hjelpearbeidere på bakken har liten tilgang til dem som er rammet.

Han fortsetter:

– Den tredje krisen er Sør-Sudan. Her har menn med makt gjort kolossale feil som har ført til den ene borgerkrigen etter den andre, og resultatet er at den unge staten rives fra hverandre og det er umulig for hjelpearbeidere å gjøre jobben sin. Alle de nevnte krisene er menneskeskapte fra A til Å, og det er kun vi mennesker som kan bedre situasjonen i disse landene i 2017.

Frykter nyhetsoverskriftene

Til tross for at antallet migranter og flyktninger som har tatt sjøveien til Europa har gått ned fra over én million i 2015 til under 360.000 i 2017 har antallet omkomne økt. I 2015 døde én av 267 som tok den farlige fluktruten over Middelhavet. I 2016 er tallet én av 73, i følge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM).

Egeland tror nyhetsoverskriftene i 2017 kommer til å dreie seg om at mennesker fortsatt vil omkomme i forsøk på å nå Europa over Middelhavet.

Les Jan Egelands kronikk i NRK Ytring om hvordan Europas rike land i 2016 bygget murer mot flyktningenes lidelser.

– Vi kommer fortsatt til å oppleve massive dødsfall i Middelhavet. Jeg håper at europeere vil samle seg og si at vi ikke kan fortsette på denne måten. Vi må gjøre mer for å hjelpe mennesker i fare, i Syria, i Afghanistan, i Jemen og i alle de andre landene, slik at mennesker ikke drives på flukt. Og vi må sørge for trygge fluktruter for dem som fortsatt vil søke asyl i Europa. Samtidig må vi skape håp for alle de titalls millioner flyktningene som befinner seg i Europas nabolag. Jeg håper det blir noen av overskriftene i 2017.

Klar beskjed

De seks rikeste landene i verden huser færre enn 9 prosent av verdens flyktninger. Egeland har en klar beskjed til lederne i verdens rikeste land:

– Jeg tror at verdens rikeste land, og også rekken av nest rikeste land, må forstå hvor ujevnt det internasjonale samfunnets ansvar er fordelt, slik som når lille Libanon huser flere flyktninger enn de største og rikeste landene, sier han.

Ifølge Egeland er det på høy tid at disse rike landene tar et større ansvar:

– For det første, må de bli bedre på å hjelpe mennesker på flukt i nærområdene. For det andre, må de gjøre hjelpeorganisasjonene i stand til å bidra med utdanning, yrkesopplæring og andre former for hjelp, og gjøre det mulig for flyktningene å returnere hjem der hvor det er mulig. For det tredje, må de ta imot flyktninger i sine respektive land gjennom et kvotesystem og asyl. Hvordan kan vi la så mange mennesker forbli fanget inne i Syria eller i nabolandene, hvor kapasiteten for lengst er sprengt. Dette fører kun til håpløshet.

Fremdeles optimist

Egeland mener at vi ikke må la oss overvelde av de mange krisene, og minner om at alle, inkludert vanlige folk, kan hjelpe.

– Vanlige folk kan bistå oss med å hjelpe mennesker på flukt, slik at de kan hjelpe seg selv. Det gjør man for eksempel gjennom å bli fadder i Flyktninghjelpen. En liten sum hver måned, slik jeg, min mor, søster og bror har gjort. Det bidrar til at vi kan gi flere barn utdanning, som gir håp, ikke bare til barna, men til hele familier. På sikt bidrar dette også til gjenoppbygging av lokalsamfunn og at de som har flyktet derfra kan vende tilbake. Vi trenger både moralsk, politisk og økonomisk støtte fra vanlige folk. I den politiske debatten i dag er det altfor mye fremmedfrykt, nasjonalisme og navlebeskuing.

Selv med alle de grusomhetene som skjer i verden, har Egeland beholdt troen på det gode i mennesket.

– Jeg tror på det gode i mennesket, fordi jeg hver eneste dag ser resultatet til de modige humanitære feltarbeiderne i Flyktninghjelpen og i andre organisasjoner, som risikerer livene sine og bruker all sin energi på å hjelpe andre mennesker. Jeg ser også energien og ressursene til menneskene vi hjelper. De er som deg og meg. De ønsker kun å få tilbake livene sine og skape en fremtid for seg og sine barn. Vi har mulighet til å hjelpe dem, og det gleder meg på vegne av menneskeheten at stadig flere bedrifter og privatpersoner kontakter oss for å hjelpe oss med å hjelpe mange flere i nød, sier Egeland, om sine ønsker for året som kommer.