Vinteren 2015 ble huset hun hadde bodd i sammen med familien i 35 år bombet sønder og sammen. Livet hennes ble ødelagt.
– Jeg har gått rundt her og grått i flere måneder, sier Olga. – Barna våre vokste opp her.
Gjemte seg i kjelleren
– Vi gjemte oss i kjelleren uten vann og strøm mange ganger, men vi trodde aldri at rakettene kom til å treffe huset. Vi trodde at de bare kom til å ødelegge vinduene, forteller bestemor Olga.
Den dagen da raketten traff huset, løp Olga til datterens hus lenger bort i gata. Da hadde bombingen foregått i en uke allerede.
Olgas barnebarn Diana var da ti år gammel. Nå har ikke Diana lyst til å gå ned i kjelleren lenger. Stedet der hun gjemte seg med foreldrene og besteforeldrene, minner henne om alt det vonde som har skjedd.
Vil ikke flytte
Diana ønsker ikke å flytte fra nabolaget. Hun håper at vennene hennes som har flyktet, skal komme tilbake, og at hun aldri trenger å forlate hjemmet sitt igjen. Når hun blir stor, vil hun bli lege, slik at hun kan hjelpe andre mennesker.
Olga og familien er, i likhet med mange andre ukrainere som bor i nærheten av krigens frontlinje, nødt til å bo i de nedbombede husene sine.
– Før hadde vi tre rom. Nå har vi bare ett rom i første etasje. Vi har liten plass, men vi har ingen andre steder å bo, forteller Olga.
Hun legger til at de ikke har penger til å reparere huset selv og ønsker at de kunne få hjelp til det.
Kald vinter
Flyktninghjelpen har delt ut materialer så langt det har vært mulig, slik at folk kan reparere de istykkerskutte husene sine. Tette tak og vinduer er avgjørende før den kalde, harde vinteren setter inn for fullt. Dessverre har det ikke vært nok til alle.
Vi har også delt ut nødhjelpspakker med førstehjelp, stearinlys g hygieneartikler som folk kan bruke når de må tilbringe flere dager i kjelleren under bombeangrep.
– Jeg må bare håpe at ting blir bedre. Jeg har barnebarn som vokser opp, og jeg ønsker at i det minste de kan få leve i fred, sier Olga.
