Væpnede grupper som kjempet i Colombias blodige borgerkrig ga Enildas familie 24 timer til å forlate hjemmet på landet.
Sammen med alle sine 21 barn, flyktet foreldrene til en landsby i nærheten, der faren kjøpte en gård. Familien kunne sakte, men sikkert, gjenoppbygge livene sine.
Imidlertid var Colombias 50 år lange borgerkrig langt fra over. Nye væpnede grupper kom til landsbyen for å kjempe mot geriljastyrkene. Familien befant seg atter en gang i midten av krigen.
– De spurte faren min om han kunne gi dem eiendommen vår, men han nektet. De skjøt og drepte ham. Så stjal de gården vår.
Enilda var da bare 15 år gammel.
Til tross for motgangen, klarte Enildas mor å holde hele familien samlet. Enilda vendte tilbake til skolebenken for å studere psykologi på universitet. Hun trengte å forstå hva som fikk geriljamedlemmene til å drepe faren så brutalt.
Enilda begynte etter hvert å jobbe frivillig for en menighet, der hun hjalp unge mennesker i lokalmiljøet. Hun sørget for at ungdom fikk steder der de kunne snakke fritt, føle seg trygge og forstå rettighetene sine.
– Unge mennesker har mange grunner til å gripe tak i et skytevåpen og bli med i krigen. Men jeg brukte energien min på bistandsarbeid. Jeg trengte å føle meg nyttig. Jeg trengte å gjøre noe for å lindre smerten og sinnet mitt.
Enilda ble etter hvert ansatt av en lokal ordfører for å koordinere matdistribusjon til kvinner og barn på landsbygda. På dette tidspunktet opplevde landsbyen hennes krigen på det verste.
Tusenvis av mennesker ble drept.
– Jeg vitnet mange massakrer. Jeg så at dusinvis av mennesker ble drept samtidig.
I 2007 begynte Enilda å jobbe som utdanningsmedarbeider i Flyktninghjelpen . Nå leder hun Flyktninghjelpens lokale prosjekter som gir utdanning, husly og juridisk støtte til colombianere på flukt.
– Jeg ser meg selv i alle menneskene jeg har møtt de siste 20 årene som er på flukt. Jeg kan se smerten deres, men også motet og godheten. Det er en skam at krigen viste meg dette.
Samtidig som fjorårets signerte fredsavtale har gitt håp om fred i Colombia, er Enildas hjemsted fremdeles styrt av væpnede grupper.
Hun håper at landsbyen hennes en dag vil oppleve ekte frihet.
