Mohammed Damaj inside his home at Al-Alad camp for displaced people, which NRC built. Mohammed lost his right leg some years ago but has used carpentry skills he learned from an NRC training to improve his shelter and make it more like home. 

Photo: Riona McCormack/NRC
Jemen

– Vi er alle én familie nå

I utkanten av ørkenen i Jemen ligger leiren Al-Anad. Den er hjem til familier som har måttet flykte fra krigen som har herjet landet i seks år. Forholdene de lever under er tøffe, men én mann gjør det han kan for å bedre situasjonen.


– Da jeg kom hit, gav de oss et telt og vi satte det opp, forteller Mohammed. – Det ble et hjem for oss.

Seksbarnsfaren snakker med lav stemme der han sitter på en madrass sammen med familien sin. Teltet har siden blitt erstattet av et lite trehus, som de fikk av Flyktninghjelpen. Fra huset ser de utover vidstrakte sanddyner og ørkenlandskap.

Flyktninghjelpen hjelper mennesker på flukt i over 30 land verden over, inkludert Jemen. Støtt vårt arbeid i dag.

An elderly outside of the temporary tent used before the new shelters were built at Al-Anad camp in LAhj governorate.

Photo: Ayman Zaki/NRC
Les billedteksten En kvinne står utenfor et av de første teltene i Al-Anad leiren, som ble satt opp før de nye trehusene ble bygd. Foto: Ayman Zaki/Flyktninghjelpen

Med lite beskyttelse fra de uvennlige vilkårene rundt leiren var det ikke lett å skulle skape seg et nytt liv. Det var ingen jord til å så og plante i, og ingen åpenbare måter å livnære seg på. Men Mohammed fortsatte å prøve.

– Jeg pleiede å gå ut og lete etter arbeid i starten. Jeg fikk tak i noen grønnsaker og solgte dem på markedet. Funksjonshemmingen min tok aldri fra meg livsmotet.

Les billedteksten Se Mohammeds historie her.

– Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne

Mohammed mistet høyrebenet i krigen og støtter seg på en krykke når han går. All sanden omkring leiren gjør det vanskelig å komme seg rundt. – Jeg må arbeide for å forsørge barna mine, sier han.

Ting begynte å endre seg da han ble med i en komité av beboere i leiren som ble opprettet med støtte fra Flyktninghjelpen og EU. Mohammed fikk en plass i vedlikeholdsteamet.

Les billedteksten Mahmood Maagam i Flyktninghjelpen og Rami Khaled i komiteen inne i et mottakssenter, som ble bygget som en del av prosjektet. Foto: Riona McCormack/Flyktninghjelpen

Men resten av komiteen var tvilende i starten. – Folks meninger om meg var ikke så positive, smiler han trist. – Fordi jeg har en funksjonshemming. De var usikre på om jeg kunne håndtere å jobbe med snekring, vedlikehold og rørleggerarbeid.

Mohammed og de andre medlemmene av vedlikeholdsteamet fikk opplæring i en rekke grunnleggende ferdigheter. Tanken var at de skulle kunne reparere og bygge ting i leiren.

De fikk i tillegg hvert sitt sett med verktøy. – De gav meg ikke bare opplæring, sier Mohammed, de gav meg verktøyene jeg trenger for å kunne fortsette å jobbe.

Jeg har oppnådd ting jeg aldri engang har drømt om tidligere
Mohammed

Opplæringen utgjorde en stor forskjell. – Før kunne jeg ikke fikse noe. Med alle disse nye ferdighetene føler jeg at jeg kan …, Mohammed gestikulerer med hendene og forsøker å finne ordene, – ...bevege meg. Jeg har oppnådd ting jeg aldri engang har drømt om tidligere.

De nye ferdighetene gjorde også at inntrykket naboene hadde av ham endret seg. Han har hjulpet mange av dem, reparert telt og hytter, og til og med ødelagte rør. Dette har åpnet opp for en ny måte å forsørge familien på.

Mohammed and his youngest child, with the toolkit provided as part of his training by NRC and funded by the European Union. 

Photo: Ayman Zaki/NRC
Les billedteksten Mohammed med sitt yngste barn og verktøysettet han mottok som en del av opplæringen han fikk hos Flyktninghjelpen. Foto: Ayman Zaki/Flyktninghjelpen

– Når noen spør meg nå om jeg kan gjøre noe rørleggerarbeid eller reparere en dør, utenfor leiren, kan jeg gjøre det. Jeg ville bevise for meg selv at jeg kunne. Og det gjorde jeg.

En ny type samfunn

Det har gått seks år siden Mohammed og familien hans måtte flykte fra hjemmet sitt. De hadde ikke tid til å pakke, eller i det hele tatt tenke over hvor de skulle dra. – Jeg tok med barna mine og noen tepper, sier Mohammed stille.

Al-Anad-leiren er ikke en permanent løsning og et sted man kan skape seg et liv. De fleste av beboerne vil reise hjem.

I dag trenger de meg, og i morgen trenger jeg dem
Mohammed

– Det jeg savner mest med det gamle hjemmet vårt er varmen. Kulden og vinden kom seg ikke inn der. Det var bare ett rom, med kjøkken og bad, det var ikke så stort. Men vi hadde elektrisitet hele dagen, og vi bodde ved siden av mine foreldre, søsken og andre slektninger. Sånn er det ikke nå.

Til tross for tapet han har opplevd føler Mohammed seg som en del av et samfunn i Al-Anad, alle bundet sammen av den delte opplevelsen av å være langt hjemmefra.

– I dag trenger de meg, og i morgen trenger jeg dem, forklarer han. – Alle har vi flyktet fra forskjellige områder, Hodeidah, Taiz, Dimt, Shuraijah and Al-Rahidah. Men nå er vi én familie.

Mohammed and his family, in the shelter they have made a home. 

Photo: Ayman Zaki/NRC
Les billedteksten Mohammed og familien hans, i det lille trehuset som de har gjort om til et hjem. Foto: Ayman Zaki/Flyktninghjelpen

Nå som Mohammed har fått opplæring og verktøy har kan kunnet gjøre mange forbedringer på det lille trehuset deres. – Det stedet jeg kaller hjemme, er der jeg vil bo, sier han, der hvor familien min og jeg kan slappe av. Dette huset er langt borte fra alle problemene.

– Vi er trygge her.

Les mer om vårt arbeid i Jemen

Støtt vårt arbeid