Les billedteksten APPLAUS FOR VANNET: Lange rekker av barn klapper taktfast når Flyktninghjelpen kommer. – Vi vil takke dere for vannet, sier de.

Takk for vannet!

Tuva Raanes Bogsnes|Publisert 23. jun 2016
Barna i landsbyen Halobiyo i det tørkerammende Etiopia takker Flyktninghjelpen for vannet. En vannpumpe, bygd med penger fra Norge, forandrer liv.

Barna står på en høyde like utenfor landsbyen og klapper når vi kommer. Taktfast og uten tegn til å ville slutte.

– Hvorfor klapper dere, spør jeg. 
– Vi vil takke dere for vannet. Det har betydd så mye, svarer Ibrahim, en av de eldste guttene, før barna løper ned til vannpumpen.

Farlig vei

Fra vannpumpen spruter vannet ned i gule og blå vannkanner. Barna konkurrerer om å være den som raskest kan fylle en kanne. Kvinnene ser til at nye kanner alltid står klare. Vannpumpen har endret livet til flere, forklarer Khadra, mens hun knytter en gul kanne på ryggen med hjelp av et sjal.

- Før måtte vi gå tidlig om morgenen for å hente vann. Det var så langt at vi ofte ikke var tilbake før det var mørkt. Med denne vannpumpen er hele livet forandret, sier Khadra. De andre kvinnene nikker. Så kommer historiene om hvordan gravide kvinner som har måttet gå langt etter vann, har spontanabortert. Om frykten for alt som kunne skje dem langs vegen, og om tiden borte fra barna.

Deler mat

Etiopia er rammet av den verste tørken på flere tiår. Det har gjort at mange mennesker som før kunne livnære seg av husdyr, nå er avhengig av å få matvarehjelp og vann fra myndighetene. I landsbyen Halobiyo bor de fastboende og de internt fordrevne side om side. Lokalbefolkningen deler matrasjonene med de nyankomne. Noe annet ville ikke vært mulig, forteller landsbylederen. Det tar tid før internflyktningene blir registrert. Uten registrering får de ikke matvarehjelp. I tillegg manglet landsbyen vann. Derfor var gleden stor da Flyktninghjelpen, takket være norske penger, kunne bygge et vannreservoar i landsbyen.

Samler regnvann

- Da vi kom hit var situasjonen kritisk. Det kom stadig nye mennesker hit og det til tross for at landsbyen ikke hadde en egen vannkilde. Folk måtte gå flere timer etter vann. Spesielt gikk dette ut over jentene, som ofte måtte være med mødrene sine når de skulle hente vann, forteller Ahmed Ismail. Han er programsjef for Flyktninghjelpen i dette området.

Ved hjelp av penger fra Utenriksdepartementet i Norge, kunne Flyktninghjelpen bygge et tradisjonelt vannreservoar, også kalt Berkad. Her blir regnvannet samlet og filtrert, før folk i landsbyen kan fylle det i kannene sine.

– Med dette vannet kan folk her klare seg til neste regnsesong. Og for jentene betyr det at flere av dem kan gå tilbake til skolen, forteller Ismail.

Vann er alt

Når vi spør barna i landsbyen betydningen av vann, rekker de alle sammen opp hånden. Dette er et spørsmål de kan svare på.

– Vann, sier en av de mindre guttene, det betyr alt. Uten vann er der ingenting.