Etter dannelsen av FN har over 80 stater blitt avkolonisert – en prosess som har berørt over en milliard mennesker. I denne prosessen har FN selv spilt en helt avgjørende rolle gjennom å sette mål og normer for å påskynde oppnåelsen av selvstendighet.
Avkoloniseringen av Afrika er for de fleste noe som tilhører historiebøkene. Men i Vest Sahara, ett av de siste områdene i Afrika som ble underlagt en kolonimakt, har den opprinnelige befolkningen ennå ikke fått lov til å utøve sin demokratiske rett til selv å bestemme sin egen fremtid. Undertrykkelsen under den nåværende okkupasjonsmakten, Marokko, er mye hardere enn det den var under den gamle spanske kolonimakten.
Marokko og frigjøringsbevegelsen Polisario har vært i konflikt siden den marokkanske innmarsjen i 1975. Geriljakrigen bølget frem og tilbake hele 1980-tallet frem til våpenhvilen i 1991. Da ble Sikkerhetsrådet og partene enige om å avholde en folkeavstemning. Tidligere urett kunne rettes opp. FN hadde vist handlekraft. Mange av flyktningene begynte å pakke. Ingen tvilte på utfallet av en folkeavstemning. I dag 25 år etter har intet skjedd, bortsett fra at livet for generasjoner av flyktninger bokstavelig talt har rent ut i sanden.
I mars 2016 reiste Ban Ki-Moon til flyktningleirene og de saharawi-kontrollerte områdene av Vest-Sahara, som første FN-generalsekretær noensinne. Under reisen uttalte han sin forståelse for flyktningenes frustrasjon som følge av okkupasjonen. Marokko responderte ved å utvise FN-personell og fordømme hans partiskhet. Sikkerhetsrådet unnlot å komme med klare motsvar, til generalsekretærens skuffelse.
Aldri har det framstått tydeligere at Marokko er uinteressert i å følge FN-charteret, og sjelden har det framstått tydeligere at Sikkerhetsrådet – og Frankrike – utgjør kjernen av problemet.
Det er jo utrolig at Frankrike stanser forslag i FN om å utvide mandatet til FNs observatørstyrke i området til også å omfatte overvåkning av menneskerettighetene. Samtidig bryter Marokko konsekvent folkeretten gjennom å utvinne naturressurser på okkupert område.
Flyktningenes og det saharawiske folks rettigheter må forstås i en bredere folkerettslig kontekst. Vest-Sahara er en av få gjenværende avkoloniseringsspørsmål som reguleres blant annet av bestemmelser i FN-pakten.
I 1963 ble landet inkludert i listen over Ikke-selvstyrte områder, og en rekke Generalforsamlingsresolusjoner har bekreftet at Erklæringen om uavhengighet for koloniene og deres innbyggere er anvendbar i dette tilfellet. For Ikke-selvstyrte områder og de som midlertidig administrerer dem, gjelder blant annet prinsippet om at befolkningens interesser skal være helt overordnet som hensyn.
Også Den internasjonale domstolen i Haag (ICJ) har bekreftet at konflikten er et avkoloniseringsspørsmål og en sak om selvbestemmelsesrett. Den faktiske marokkanske kontrollen over Vest-Sahara mangler både legalitet og legitimitet.
De saharawiske flyktningene og befolkningen på okkupert territorium har visse ufravikelige rettigheter som ikke kan kompromitteres i forhandlinger. Når Sikkerhetsrådet understreker at man må arbeide med FN for å nå en politisk løsning på konflikten, er det viktig å minnes at retten til selvbestemmelse er en helt grunnleggende menneskerettighet.
Marokko er for øvrig part til alle de viktigste menneskerettighetskonvensjonene. Retten til selvbestemmelse har en fremstående plass i internasjonal rett, hjemlet i blant annet første artikkel i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966 (SP).
Folk som er underlagt fremmed kolonistyre eller liknende fremmed undertvinging, har denne retten. Det saharawiske folk har med andre ord rett til selv å avgjøre sin internasjonale politiske status uten påtrykk og innblanding.
Eksempler på krenkelser av retten til selvbestemmelse er fremmed militær okkupasjon eller anneksjon og ulike former for utnyttelse.
Marokkos opptreden overfor Vest-Sahara kan med andre ord anses som en åpenbar krenkelse. I slike tilfeller og ellers når folk og territorier er underlagt andre stater på en folkerettsstridig måte, gjelder en rett til løsrivelse.
I kraft av selvbestemmelsesretten har alle folk også rett til å fremme sin egen økonomiske, kulturelle og sosiale utvikling, herunder fritt å råde over sine naturressurser. At kyststater har suverene rettigheter over naturressurser på kontinentalsokkelen utenfor sitt eget landterritorium, er også fastslått i FNs Havrettskonvensjon av 1982. Marokko har ikke suverenitet over Vest-Sahara, og dermed i utgangspunktet ikke rett til å utnytte ressursene. FN-paktens artikkel 73 bestemmer at økonomisk utvinning av ressurser i Ikke-selvstyrte områder kun kan skje med lokalbefolkningens samtykke og må være i overensstemmelse med deres økonomiske interesser.
Å handle med eller engasjere seg i Marokkos ulovlige utnytting av Vest-Saharas ressurser, vil kunne anses som folkerettsstridig og bidra til å konsolidere den ulovlige okkupasjonen.
FN har definert Vest Sahara som et avkoloniseringsspørsmål og Den internasjonale domstolen i Haag har forkastet Marokkos påståtte ”historiske krav” på Vest Sahara. Den afrikanske union har anerkjent eksilregjeringen og tatt opp Vest Sahara som medlem. De har definert spørsmålet om Vest Sahara som retten til selvbestemmelse.
I vår tid er det viktigere enn noensinne å forsvare internasjonale rettsprinsipper. Da daværende FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, besøkte de saharawiske flyktningene i 2009 uttalte han: -Eksil er som en lungebetennelse, man trenger antibiotika. I dette tilfelle er den rette type antibiotika å finne en politisk løsning. Jeg kan ikke tilby det. Jeg har bare aspirin for å døyve smerten, uttalte han.
Disse uttalelsene gir uttrykk for en frustrasjon over det som mest kjennetegner en neglisjert situasjon, nemlig mangelen på politisk vilje. Nå blir Guterres generalsekretær i FN. Klarer han å trylle frem antibiotika?
FN-sporet er klart, men samtidig er det makten som rår. For hva hjelper det å være støttet av FN og AU når mektige stater som Frankrike, USA og Spania enten er likegyldige eller motarbeider saharawienes legitime rettigheter? I flere tiår har flyktningene fra Vest Sahara stilt seg følgende spørsmål: Hva hjelper det å ha rett hvis du ikke får rett?
(RICHARD SKRETTEBERG, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen)
