Afghanernes beskjeder til Brussel

Hvor skal jeg dra med barna?

– Jeg ønsker meg fred og sikkerhet i landet mitt, sier Ghowsuddin (50).

Sammen med kone og fem barn måtte han flykte i hui og hast fra hjemmet sitt i Helmand på grunn av kamper i området. De hadde ikke en gang tid til å ta sko på det yngste barnet. Nå har de kommet til Herat og lurer på hvor de kan finne ly for natten.

– Når det ikke er trygt å være her, flykter folk til naboland som Pakistan og Iran. Vi kan ikke dra dit, de lar oss ikke lengre komme inn, sier Ghowsuddin.

Han ber om hjelp, slik at familien hans kan få et tak over hodet.

– Se på situasjonen jeg befinner meg i. Hvor skal jeg dra med alle barna mine? Jeg har ikke penger nok til å forlate landet og søke om asyl i fremmede land.

Trygghet for barna når de går til skolen

– Jeg må både være far og mor til alle barna mine. Det er vanskelig å ha ansvaret til to personer, sier Noria (35).

Da mannen hennes ble drept og huset deres ødelagt, dro den unge moren til et nabolag i utkanten av Kabul hvor hun nå jobber for å sørge for familien og etablere et hjem.

– Min beskjed til verdens ledere er at jeg ønsker at de skal fortsette å følge med på Afghanistan. Vi vil at barna våre skal være trygge når de går til skolen. Hvis vi hadde flere skoler i nabolaget, hadde jeg ikke trengt å være så redd når barna mine går langt for å komme til skolen, sier hun.

Fred

– Fred. Razia (12) svarer fort når jeg spør henne om hva hun ønsker seg fra verdens ledere som samles for å snakke om framtiden til landet hennes.

Den tolv år gamle jenta ble født i Iran, men familien hennes er opprinnelig fra Bamyam-provinsen. Nå har de vendt hjem til Afghanistan og slått seg ned i Herat.

– Krig fører til terror. Noen barn blir redde av kampene, forklarer hun.

– Det må bli tryggere. Noen fedre sier at guttene må gå på skole og jentene må være hjemme. Det er ikke sant. Jenter har også rett til å gå på skole. De burde studere.

God utdanning er nøkkelen til en bedre framtid

– Afghanistan er i en veldig vanskelig situasjon. Vær så snill å ikke svikte det afghanske folket før vi kan komme videre fra denne forferdelige situasjonen, sier Hossein Ibrahimi.

Han er rektor på Gebrel ungdomsskole for gutter i Herat, en skole som tar imot mange internt fordrevne afghanere og flyktninger som har vendt hjem fra Iran. For å kunne ta imot alle barna har skolen tre skift om dagen.

– Når jeg snakker med mennesker her, ønsker de støtte til å kunne bygge flere klasserom. Mange av elevene på skolen får undervisning i enkle telt, og det gjør det vanskelig for barna å konsentrere seg. Jeg tror at hvis vi gir barna en god utdanning, har vi muligheten til å bygge en bedre framtid, sier Ibrahimi.

– Min siste beskjed er til land som huser afghanske flyktninger: Vær så snill, ikke send dem tilbake. Situasjonen i Afghanistan er ikke bra. Vi har ikke kapasitet til å ta imot dem.

Alt vi hadde, ble igjen

– Uansett hvilken måte de kan hjelpe på, burde de gjøre det, sier Parmina.

Hun er bare 25 år, men har allerede mistet mannen sin i konflikten i Helmand. Nå det kun hun igjen som kan ta vare på den seks måneder gamle babyen deres. Hun flyktet sammen med slektninger til Herat, for å finne trygghet der.

– Vi har funnet husly på noen andres eiendom. Rommene har ingen vinduer og det er veldig kaldt om natten. Det er så vanskelig å sove her. Vi har ingenting. Alt vi hadde, ble igjen, sier hun.

Hun ønsker at noen kunne gi dem et trygt sted å bo.

Hva annet kan vi be om enn mat

– Akkurat nå er vi sultne og tørste. Hva annet kan vi be om enn mat? Sier Hazar Gul (50).

Familien hennes flyktet fra kamper i Badghis og lever nå i Shaidaee-bosetningen i Herat.

– Barna mine er små og mannen min er lam. Jeg går til byen for å tigge om mat til barna mine, sier hun.