Gul Hussian’s sister-in-law Adila, 37, and her four children was among 235 women and children that was abducted by the Taliban militants.

Adila and her husband, sayed hassan, tied the children on back of family donkey and tried to escape from the village, when the Taliban advanced further in the village. They walked in the dark for almost two hours.  But the armed militants cut off their route in the valley, stopping them from reaching safety in the provincial capital.

“When the armed [militants] blocked us, my husband stood by us. He didn’t leave. My brother-in-law escaped and requested him, but he couldn’t leave us.”
The Taliban militants took Adila’s husband and his 13-year-old son, Kumail. He left her son later and killed her husband.

“His hands were tied on the back. The Taliban was pushing him forward and he was turning his head back seeing us. Wish he escaped; he would be alive now,” Said Adila. And now, Adila has to take care of three son a daughter alone.

 “My father pledged Taliban commander to release me, he let me join women” said Adila’s son Kumail.

Kumail was terrified and can’t sleep properly now, said his mother.
Photo: NRC/Enayatullah Azad
Les billedteksten Adila (37) og hennes fire barn. Adilas mann ble drept da væpnede menn inntok landsbyen deres nord i Afghanistan den 4. august 2017. Foto: Enayatullah Azad/Flyktninghjelpen

Afghanistan, oktoberbarna og Norge

Kronikk av Pål Nesse, seniorrådgiver i Flyktninghjelpen|Publisert 08. nov 2017
Et stridens tema i saken om de afghanske «oktoberbarna» er graden av utrygghet de sendes tilbake til i Afghanistan når de fyller 18 år og midlertidig opphold i Norge opphører. Det mener Flyktninghjelpen er feil debatt.

To artikler i VG den 6. november synliggjør forholdet mellom politisk styring og byråkratisk oppfølging i saken om de afghanske «oktoberbarna». 

Listhaug understreker i VG at «Det er det uavhengige fagorganet Landinfo som henter inn generell informasjon om landsituasjonen og utlendingsmyndighetene (UDI og UNE) som avgjør hver enkelt asylsak basert på landinformasjonen og individuelle fakta og vurderinger. (...) Det er ikke vi politikerne som sitter og peker ut hvilket område som er trygt og ikke, det må vi selvsagt overlate til de beste fagpersonene».

I VG samme dag hevder direktør i UDI, Frode Forfang, at det ikke er uenighet om vurdering av sikkerhetssituasjonen. Landinfo og UDI kjenner godt til hvor usikkert det er i Afghanistan. Hans hovedpoeng er at «tersklene for hva som skal til for at vi ikke kan returnere noen, er et politisk spørsmål. Det er i dag høy terskel for å få asyl, flyktningstatus eller opphold på humanitært grunnlag». I 2015 innvilget UDI flyktningstatus til 82 prosent av de afghanske asylsøkerne. I 2016 var dette tallet redusert til 28 prosent. 

Vi tror Forfang har rett. Den stadig forverrede sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er godt dokumentert. Stadig flere drives på flukt. Det er således ikke behov for en ytterligere redegjørelse fra Utenriksministeren, slik Arbeiderpartiet foreslår. Det er å gå rundt grøten. Spørsmålet er hvor Norge legger listen for asylsøkerne. Det er politisk ledelse i Justis- og beredskapsdepartementet som bestemmer hvor listen skal ligge, det vil i dag si Sylvi Listhaug. Dersom stortingsflertallet mener listen bør ligge et annet sted, kan de instruere regjeringen om dette.

Flyktninghjelpen mener norske politikere bør vektlegge hva FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) anbefaler. De advarer mot Norges strenge praksis med å returnere afghanere, også ungdom, gitt en stadig forverret sikkerhetssituasjon. UNHCR er spesielt bekymret for omfattende retur til en helt annen del av Afghanistan enn asylsøkerne kommer fra. Vi fjerner dem fra flyktningstatistikken, men de flyttes bare over i statistikken for dem som er på flukt i eget land. Det er ingen god løsning.

Fra høyeste politiske hold uttrykker Norge regelmessig støtte til FN og Høykommissærens mandat i New York og Genève. Men på hjemmebane mener vi det er greit å tøye strikken så langt som overhode mulig i flyktningpolitikken.

«Norsk praksis har gjennom flere år gradvis gått i retning av at man legger seg på minstekravet mot de internasjonale konvensjonene. Vi er på riktig side, men med mindre marginer enn før», påpeker Forfang. Dette er ingen god måte å forholde seg til menneskerettighetene på. Men dette er det politikerne som bestemmer.