FNs flyktningkonvensjon, som ut over tilleggsprotokollen fra 1967, har stått uforandret og hatt bred politisk støtte siden den ble utarbeidet og vedtatt i kjølvannet av den andre verdenskrigen.
Det økende antallet flyktninger og migranter har imidlertid ført til at flere europeiske statsledere og politikere har stilt spørsmål om konvensjonen er gått ut på dato. Her hjemme har enkelte politikere hevdet at Norge og andre land kollektivt bør melde seg ut av konvensjonen. Men debatten om å skrote flyktningkonvensjonen preges ofte av historieløshet og manglende kunnskaper.
Flyktningkonvensjonen gir muligheter til å finne løsninger for mennesker på flukt innenfor eksisterende rammer. Det er imidlertid behov for forpliktende internasjonale samarbeid som konkretiserer områder som i dag ikke er dekket av flyktningkonvensjonen – særlig når det gjelder ansvarsfordeling.
Her er 5 ting du bør vite om flyktningkonvensjonen:
#1: Jødeforfølgelse og flyktningkrisen i Europa avdekket et akutt behov for internasjonale avtaler som beskyttet mennesker på flukt.
Arbeidet med FNs flyktningkonvensjon begynte etter andre verdenskrig og skulle løse flyktningproblemene verden da stod overfor. Konvensjonen var begrenset til forfølgelse som hadde sammenheng med politiske begivenheter som hadde funnet sted før 1951. Konvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling 28. juli 1951, og trådde i kraft 22. april 1954.
#2: Behov for å inkludere beskyttelse til flere i konvensjonen
I kjølvannet av den kalde krigen og frigjøringskrigene i Afrika og Asia oppstod nye fluktkriser. I 1967 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til flyktningkonvensjonen, som sa at reglene i konvensjonen skulle gjelde for alle - uansett når de flyktet, og hvor de flyktet fra.
I dag har 142 land, inkludert Norge, vedtatt både flyktningkonvensjonen og dens tilleggsprotokoll.
#3: Tilleggsprotokollen av 1967 banet veien for flere regionale flyktningkonvensjoner.
Tilleggsprotokollen av 1967 dannet grunnlaget for at begivenheter i Afrika, Latin-Amerika og Asia også kunne danne grunnlag for flyktningstatus. I de etterfølgende årene ble det også utarbeidet flere regionale flyktningkonvensjoner som Cartagena-erklæringen for Latin-amerikanske stater og den afrikanske flyktningkonvensjonen i Afrika.
Den afrikanske flyktningkonvensjonen (OAU-konvensjonen) av 10. september 1969 inneholder et flyktningbegrep som overlapper det tradisjonelle flyktningbegrepet, men som også går videre ved at alle personer som er tvunget til å forlate sitt hjemland på grunn av menneskeskapte handlinger som politisk uro, borgerkrig, invasjon med videre er omfattet, selv om de ikke kan påvise individuelle grunner for at de blir forfulgt.
#4: Flyktningkonvensjonen bygger på to hovedprinsipper.
- Den legger til grunn at alle mennesker har rett til å søke beskyttelse i et annet land.
- Den sier også at flyktninger ikke kan returneres til et land eller områder der de vil bli forfulgt eller risikerer fare for liv eller helse.
Det siste er et kjerneprinsipp i konvensjonen og kalles non-refoulement (artikkel 33). For Europa er dette prinsippet ytterligere styrket i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
#5: Flyktningkonvensjonen definerer hvem som regnes som flyktninger.
- En flyktning må befinne seg utenfor hjemlandet.
- Det må foreligge en velbegrunnet frykt.
- Det må foreligge en fare for forfølgelse.
- Forfølgelsen må knytte seg til ett eller flere av flyktningkriteriene: rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning.
- Det må være slik at hjemlandets myndigheter ikke kan eller vil gi beskyttelse.
